2013s beste mixtapes – som verken jeg, Kvamkollektivet eller Yoguttene fikk med oss

Det var så mye bra hiphop som blei utgitt i 2013 at vi trenger enda en oppsummering. Ønsk gjesteblogger Ole Peder Brandtzæg velkommen, russ ved musikklinja på Trondheim Katedralskole og svoren miksteip-entusiast.

Han tok utfordringa, og plukket ut de 20 mixtapene som blei oversett i listene fra meg, Kvamkollektivet og Yoguttene. Gi denne karen en anmelderjobb!

1. Rome Fortune – Beautiful Pimp
   Min favoritteip fra 2013, oversett eller ikke. Rome Fortune, en undrende snåling av en gaterapper, flyter over produksjoner signert blant annet «U.O.E.N.O.»-geni Childish Major, DunDeal («Hannah Montana») og C4 («Nothin on Ya»). Dette «stjernelaget» av miksteipprodusenter sparer ikke på noe; vi får servert nydelige 8-bit-melodier («Ice Cream Man», «Lights I’ve Seen»), skitne, overstyrte trancesynther («Clockin'») og nesten vektløse trapbangere («Get the Guap», «Balcony»).Med dette i bånn spiller det egentlig ingen rolle hva Rome rapper om, men han skuffer ikke. «There’s poetry in strippers», proklamerer han på «DanceDance», mens arbeidsledighetsproblematikk dukker opp i «Ice Cream Man»: «Niggas sitting on the couches able, but don’t make the payroll». Teipens tekstlige høydepunkt kommer dog i form av «Never Stray», den såreste ugjengjeldt kjærlighetsballaden du ikke hørte i fjor: «The pimp shit is old and I’m getting cold / I’ve got two sons, you want this ring or no? / No? I thought so.»(Forresten: Beautiful Pimp II har release 14. februar (valentinsdagen, no less), ikke sov denne gangen!)
2. Tree – Sunday School II: When Church Lets Out
   Tree har et monster av en stemme. En raspende sak à la Howlin’ Wolf og Tom Waits, som får selv det mest generiske gangstersnikksnakk til å høres hjerteskjærende ut. Ta for eksempel «The King», min favorittlåt fra 2013: Linja «How you doing, they call me Tree / They doing the most, I’m just doing me» er ikke akkurat noen lyrisk nyvinning på papiret, men levert av Tree får den masser av patos.Produsert halve teipen selv har han og. Soul-trap kaller han stilen sin, og det er en dugelig beskrivelse; tenk chipmunk-soul som Kanye påThe College Dropout, men med den forskjellen at samplene har fått godgjort seg i William Basinskis kjeller, samt at Lex Luger står for trommene. Bare hør hvordan Tree behandler Elvis’ «Can’t Help Falling in Love» på nevnte «The King». Ellers er «ikke tøffest, men tøff nok»-oden «Most Successful», «jeg har flust med damer»-anthemet «No Faces» og Chief Keef-aktige «White Girls» alle låter som bidrar til å gjøre Sunday School II til en av årets mer minneverdige teiper.
3. SL Jones – Way of Life: No Hobby
   Jeg vet ingenting om SL Jones, bortsett fra at han var en del av Killer Mikes Grand Time-gjeng før jeg begynte å høre på rap, samt at Way of Life: No Hobby er hans sjuende miksteip. Det hindrer dog ikke ham i å levere en meget solid teip med pop-rap-bangere. At Metro Boomin («Honest», «Karate Chop») har produsert hele er selvfølgelig et stort pluss, men det er Jones’ meloditeft som stjeler showet.Han fremstår til å begynne med som en selvopphøyende type, med linjer som «Jonesy, Jonesy, they love this nigga Jonesy» («Jonesy»), men mot slutten av teipen, på kjærlighetserklæringen «Down 4 Me», teipens beste låt, kommer angsten for bli forlatt til syne: «Would you be down if I wasn’t papered up? / If I wasn’t making money, would we still be making love?» Må også gi tommel opp for det beint fram rørende førrefrenget: «Fuck them other bitches, fuck them other niggas / I’m down for you GUURL, I’m down for you GUURL». Øvrige favoritter: «Big Bank (No Ones)», «Been a While», «Facts of Life» og ikke minst alt for gjengen-anthemet «My Dawgs».
4. A.Dd+ – DiveHiFlyLo: Every Man Is King
   Med fare for å miste det ørlille jeg måtte ha av troverdighet: Debuten til A.Dd+ var en av de første miksteipene jeg hørte. (Jepp, har altså hørt på rap i usle to år.) Underlig valg, jo visst, men *kremt* et sted må man jo begynne. OutKast-sammenligningene gjelder fortsatt, men DiveHiFlyLo er mange ganger bedre enn When Pigs Fly; megafete produksjoner og en god miks av tull og seriøsitet råder. En banger om hvordan navnet deres uttales («+ (plus sign is silent)»), en nedpå beretning om å miste jobben pga. av at blunten ikke kunne vente til etter arbeidstid («Can’t Come Down», plusspoeng for låning av «Toxic») og en ektefølt «ikke prøv å lat som du alltid har vært kompisen vår nå som vi er populære»-ballade («Where You Been», kudos til DJ Burn One for nydelig beat) er et lite utdrag av hva denne har å by på.
5. Travi$ Scott – Owl Pharaoh
   Travi$ Scott er kreditert som produsent på Kanyes «New Slaves» og «Guilt Trip», og det er ikke vanskelig å se tråden fra Owl Pharaoh til Yeezus (førstnevnte kom i mai); mektige, paranoide trommer og mørke, møkkete synther står på menyen. Scott er heller ikke redd for å ta i bruk 808s & Heartbreak-Auto-Tune, mest effektivt bruk når han henvender seg til sine skeptikere på «Bad Mood / Shit on You»: «I can’t wait just to shit on you».Det er dog en stor forskjell fra Yeezus som gjør at teipen funker så bra: Scott er en mester i lage bangere. (Si hva du vil om Yeezus, men «Black Skinhead» og «Send It Up» (evt. «Blood on the Leaves») var vel det nærmeste den skiva kom en banger. Og det er selvfølgelig helt i orden, det.) «Quintana» og «Upper Echelon» er klaustrofobiske trapmonstre av høyeste rang, «Bandz» viser at han har popteft i massevis, mens A$AP Ferg tar helt av på «Uptown», hvis hook passende nok refererer Wests «Monster». Nevnte jeg at Scott for moro skyld runder av sistnevnte med et White Stripes-sample? (Tviler noe på at Jack White har godkjent det…) En teip vel verdt å bruke tida si på, især om du går lei Kanyes sammenligninger av lynsjing og barnebidrag og så videre.
6. Arca  – &&&&&
   Nok en fyr fra produsentlista til Yeezus som ikke viser mangel på talent. I likhet med Travi$ Scott benytter Arca seg av dype, forstyrrede synther, men synthene hans virker ikke sinte som Scotts, snarere tvert imot. Det er vel så mye lys som mørke på &&&&&; vidunderlige syntharpeggioer à la Oneohtrix Point Never, vokalsampling i Burial-klasse og vel så det, noen dvelende sonarping, glass som går i tusen knas (hei på deg, Logos), deilige synkoperinger, alt i løpet av drøye 25 minutter, uten at det føles forhastet. Jeg gleder meg enormt til å se hva Arca har i ermet fremover.
7. Starlito – Insomnia Addict
   For å parafrasere fyren selv: Bare på grunn av at han ikke fikk sove, bestemte Starlito i desember seg for å slippe nok en teip, denne gangen en auditiv ekvivalent av en drøm som utelukkende omhandler rap. Det blir nemlig fort klart at han har nasket halvparten av produksjonene fra noen av fjorårets mer profilerte rappere (Future, Miller, Ty$ m.fl.), og flere steder dukker nedpitchede snutter av raphits opp.For en rapper av Starlitos kaliber er det dog ingen utfordring å gjøre noe eget med kjente beats, søvnproblemer til tross. Originalproduksjonene er også av beste sort; «(If Loving You Is Wrong) I Don’t Want to Be Right» har til gode å bli samplet for mange ganger. Likevel er det «SOS (5:55am)» som blir teipens bestenotering; det er vanskelig, i hvert fall for undertegnede, å ikke digge en låt som strekker korsamplet fra «On Sight» ut til en hel låt.
8. DJ Spinz presents HPG – HPG 2 og HPG 3
   Du er kanskje ikke klar over det, men HPG (Hoodrich Production Group), under ledelse av DJ Spinz, sto bak en substansiell andel av fjorårets rapslägere innenfor miksteip-segmentet. HPG 2 og HPG 3 samler, som navnene tilsier, gruppas produksjoner fra fjoråret, og når «U.O.E.N.O.», «Honest», «Hannah Montana», «Nothin on Ya» og «Stoner» er blant sporene, skal det godt gjøres å ende opp med noe annet enn to meget kurante teiper.
9. araabMUZIK – For Professional Use Only
   Ingen maltrakterer MPC-er som araabMUZIK. Det er heller ikke mange som lager like effektive beats. Det er for øvrig også få som mastrer teipene sine så ubarmhjertig høyt og samtidig setter bitraten til 192 kbps. Vet ikke om mange andre hiphop-produsenter som henter samplene sine hos Skrillex, tysk trance og Modestep. Men det funker som bare det. «Getting 2 the Point» er fjorårets tyngste. Utover dette slenger araab med noen instrumentaler av tidligere bragder, deriblant «Street Knock» og «YNRE». En teip så fet at det er farlig å sette den på i bilen.
10. zeroh – Bred: A Dedication
    Du trenger ikke lytte mange sekundene til Bred: A Dedication for å kunne fastslå at zeroh har beina trygt plantet i raringmiljøet av rappere og produsenter som assosieres med selskapet Stones Throw i LA. De ukonvensjonelle produksjonene er en ting, men enda mer slående er zerohs tekniske ferdigheter: det nærmest renner alliterasjoner og assonanser ut av munnen på ham, til tider så rapt at det nesten høres som en verbal form for footwork. (Pling på når du har fått knotet ned hele teksten til «feigning sleep».)Passende nok gir han, med sine eminente produsentfingre, seg i kast med Chicago-sjangeren på tredjekuttet, og det med stort hell. Jonwayne og et knippe andre weirdoer dukker også opp, noe zeroh virker å sette pris på; når alt kommer til alt er det beste med teipen simpelthen å høre zeroh takle seg gjennom låt etter låt med et halvskjevt smil om munnen som om det er det enkleste i hele verden. I alliterasjonsland er nettopp det slett ikke enkelt å få til.
11. The Underachievers – Indigoism
    Beast Coast-rap av den avslappende, jazzsamplende sorten signert to unggutter som rapper som om det sto om livet.
12. Jigg – Marijuana Inc. 3
    Superb produsert doprap med myke, halvsungne hooks levert av en fyr som åpenbart ikke er født crooner.
13. Rich Kidz – A Westside Story
    En veldig god oppfølger til debuten Everybody Eat Bread (2012) fra poprapperne som er vel så gode til å rappe som å synge.
14. Shy Glizzy – Law 2
    Teip fra USAs hardeste by (Washington DC) signert en hard type hvis lyse stemme ved første lytt får deg til å overse alvoret og grovheten som preger tekstene.
15. DJ Esco – Black Woodstock: The Soundtrack
    Enhver teip som gir deg elleve nye Future-hooks/låter er en god teip i min bok.
16. Master P – Al Capone
    15 låter med pur moro signert No Limit-sjefen.
17. Matic808 – Yeezus (Baltimore Club Edition)
    Remiksprosjekt som overgår alle forventninger. Justin Vernon (og for all del Yeezus) funker overraskende godt som frenetisk sample.
18. Jay Ant – Blue Money
    HBK Gang-assosierte Jay Ant leverer en velprodusert og halvdøsig teip.
19. Young Dro – Day Two
    Dro, mester i både repetitive og sungne hooks, følger opp 2012s solide Ralph Lauren Reefa med ny samling snodige raplåter.
20. Wooh da Kid – Full Metal Jacket
    Broren til Waka slapp debutteipen sin i år, og han er ikke akkurat helt på sistnevntes nivå ennå. Men «Controlling Me» er en av årets fineste låter, pluss at den viser at 808 Mafias Tarentino er noe langt mer enn din gjennomsnittlige trapprodusent.