Prince-låta som forsvant

Mandag 27. januar gir Christer Falck og Petter Aagaard ut boka Prince: Shockadelica, og jeg bidrar med en liten tekst og låtliste.

Men siden jeg som vanlig skreiv altfor langt, legger jeg ut director’s cut-versjonen her på bloggen. Men hvorfor blei ikke min famøse terningkast 4-anmeldelse av Prince i Oslo Konserthus med i boka?

Fra 1987 til 1991 spinket og sparte jeg meg frem til hele Prince-katalogen. Bortsett fra én låt. Først i mars 2013 hørte jeg «D.M.S.R.».

Jeg oppdaget selvsagt Prince gjennom musikkvideoene til «Purple Rain» og «When Doves Cry», som jeg tok opp på kassett – rett fra tv-apparat – samtidig som også «1999» og «Little Red Corvette» fikk nytt liv på salige Sky Channel. Men jeg kjøpte ikke noen Prince-plate før sommerferien i Aten sommeren 1987, og derfor har min utgave av Sign ’O’ The Times alle låttitlene skrevet med greske bokstaver.

Hvorfor  så seint? For det første var plater dyre, her måtte det prioriteres hardt. En ny LP-plate kostet rundt 90 kroner midt i 1980-årene. For det andre ble jeg revet mellom popen, med Madonna, Duran Duran og Michael Jackson på den ene siden, og rocken, med Dire Straits, Simple Minds og ZZ Top på den andre. Prince var pop, i alle fall i mitt fjortishode. Dessuten ble både Around the World in a Day og Parade møtt med en viss skepsis av norske musikkjournalister, som jeg brukte som guider i platejungelen. Så brast Sign ’O’ The Times demningen, og etter Princes maktdemonstrasjon av en konsert på Valle Hovin året etter var det ingen vei tilbake.

Prince var utvilsomt et geni, og hvis jeg først falt for en artist i tenårene skulle jeg helst ha klørne i hver tone de hadde gitt ut på plate. Jakta var i gang, og jeg brød meg mer om pris enn format. Jakta på musikk ble en kombinasjon av nøye uttenkte jule- og bursdagsønsker, kombinert med jakt i bruktsjapper og tilbudshyller.

Jeg fikk Purple Rain på cd i julepresang, og byttet en annen gave i Around the World in a Day på vinyl. Lovesexy kjøpte jeg dagen den kom ut, men den sære jævelen Prince hadde samla hele albumet i ett cd-spor, slik at man ikke kunne sjonglere på spillerekkefølgen. På interrail i 1989 fant jeg sannelig The Black Album på kassett hos en gateselger i San Marino, mens Batman ble innkjøpt i Paris. Dirty Mind, Parade, For You, Prince og Controversy fant jeg i billighyllene, på vinyl, cd og kassett. Samlinga var komplett, det eneste skåret i gleden var 1999, som jeg hadde fått i bursdagspresang.

For hva sto på coveret? «To enable the release of 1999 as a single compact disc, the song DMSR has been omitted from the original LP edition». Hva!?! Plutselig sto 1999 frem som Princes ufullstendige symfoni.

25 år senere begynte minnet om den tapte skatten å boble til overflaten igjen. Da jeg fortalte det til Prince-entusiast, produsent og Oslo Records-gründer Øyvind Holmboe Basmo, ristet han bare vantro på hodet. Kanskje mest fordi jeg fortalte at jeg aldri har hørt låta? Det falt meg aldri inn å spore den opp, og sparemodusen til min indre tenåring forbød meg å kjøpe plata på nytt. Jeg har heller ikke lasta den ned, oppsøkt kompiser som har den, eller sjekka den ut på Spotify, Wimp eller Youtube. Hvorfor ikke? Blir det for traumatisk? Har jeg gått glipp av et mesterverk?

Når jeg endelig hører låten i Wimp i mars 2013, blir det et antiklimaks. «Dance, Music, Sex, Romance» føles på den ene siden ut som en oppsummering av alt Prince står for, men på den andre siden høres låta ut som en ikke spesielt fantasifull Prince-jam i mine 2013-ører. Sier det mer om hvor mye minnene har å si for musikkgleden, dette at «D.M.S.R.» aldri vil bli en del av «mitt» 1999?

Hadde de høye herrer i Warner faktisk rett, at hvis noe først skulle på klippebordet, så var det denne? For meg blir 1999 med «D.M.S.R.» som Apocalypse Now Redux, filmen som egentlig er bedre uten den lange avstikkeren på det franske godset. For meg er 1999 en bedre plate uten «D.M.S.R.», men jeg er sjeleglad at det ikke var den enkle LP-versjonen jeg fikk i bursdagspresang i 1988. Da hadde jeg kanskje hatt det samme kjølige forholdet til «Automatic», «All the Critics Love U in New York» og «International Lover». Det ville ha vært for mye å bære.

Topp 5 Prince jeg glipp av på 80-tallet:

1. Prince: «D.M.S.R.» (1982, låt)

2. The Time: What Time Is It? (1982, album)

3. Jill Jones: Jill Jones (1987, album)

4. The Family: «Nothing Compares 2 U» (1985, låt)

5. Vanity 6: Vanity 6 (1982, album)

Men så ville Christer ha låter, ikke album, så da blei den endelige lista slik:

1. Prince: «D.M.S.R.» (1982)

2. The Time: «777-9311» (1982)

3. Jill Jones: «All Day, All Night» (1987)

4. The Family: «Nothing Compares 2 U» (1985)

5. Stevie Nicks: «Stand Back » (1983)

Advertisements

2 kommentar

  1. […] i flere år, og har samarbeidet med folk som Dionne Farris, Rahsaan Patterson, Joi og Cree Summer. Prince er det store forbildet, og som funkdvergen utmerker Van Hunt seg med en større interesse for rock […]

  2. […] i musikkbransjen i dag. Synd, for på sitt beste leverer Meshell Ndegeocello låtene Lauryn Hill og Prince burde ha gitt oss. Men hun var for tidlig ute til å surfe på samme neosoul-bølge som Erykah Badu […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: