Oversett artist 11: Xploding Plastix

Husker du Xploding Plastix? Hva skjedde med spinoffprosjektet The Electones?

Ved tusenårsskiftet var duoen ett av Norges store elektronikahåp og kjempet med Röyksopp om oppmerksomheten, men nå har det vært stille på hjemmesiden siden 2010. Tåler platene deres en gjenlytt?

(Flere oversette artister finner du her, her, her, her, her, her, her, her, her og her.)

1: Dagsavisen-intervju fra 2000.

Vi våger oss allerede på en spådom for neste år: Xploding Plastix vil bli en av 2001s mest spennende norske albumdebutanter. 

La fantasien løpe løpsk nå: Forestill deg store Charles Mingus plukkende på bassen, før Gene Krupa kommer inn på trommene – bare at han har fire armer og spiller som han var besatt av en ond ånd. Bak platespillerne lurer Amin Tobin inn alt fra sambarytmer til piano- og blåsersamples. Nå begynner du å nærme deg musikken til Xploding Plastix – osloduoen som burde fått spillejobb hos Jabba The Hut i den tredje Star Wars-filmen.

Det er nettopp de uvanlige og varierte rytmemønstrene – her snakker vi fullt opprør mot housens 4/4-tyranni og sløye hiphopbeats – og evnen til å sette fantasien i sving, som gjør Xploding Plastix så spennende.

– Vi bruker mesteparten av tida på de rytmiske elementene, forklarer Hallvard Wennersberg Hagen om gruppas forbausende organiske trommelyder.

– Etter at vi har skapt en groove fyller vi på med melodi og effekter, gjerne hentet fra gammel filmmusikk, forklarer Jens Petter Nilsen.

Duoen fant sammen rundt årsskiftet 1998/1999, og etter et års tid følte gutta at tiden var moden for å gi lyd fra seg. En demo-cd med seks spor har til nå ført til deltagelse på samleplater fra Pork Records og Tar Media, samt en sjutommer på Beatservice Records. Ikke stort, altså, men en rekke spillejobber fulgte, med Quart-festivalen og den engelske musikkbransjens årlige fesjå In The City som høydepunkter. Lørdag spiller gutta på Blå i Oslo.

Nettopp In The City førte til følgende omtale i alltid trendhungrige NME: ”A big disorienting jazz-racket. Awesome!”, og ifølge gutta sikler NME etter mer musikk. Singlen Treat Me Mean, I Need The Reputation slippes i Storbritannia i januar.

– På scenen forsterkes vi av Espen Blystad på Fender Rhodes og Erik Velldal på kontrabass. Vi bruker dem i studio også, men de må gjennom sampleren vår. Vi må ha full kontroll, ler Hallvard.

Xploding Plastix gjør ære på to forslitte begreper; klubbjazz og cinematisk. Ikke overraskende er filmmusikk en viktig del av basisen i musikken.

– Vi er veldig glad i italienske og tyske krimserier –og filmer, som for eksempel den steinharde tyske detektiven Jerry Cotton. Film noir, tv-serien Mike Hammer og god, gammel heroinjazz er andre inspirasjonskilder. Vi påstår ikke å ha skapene fulle av obskure italienske soundtracks, men er veldig glad i samleplatene fra selskapet Crippled Dick Hot Wax, som samler all mulig obskur og sexy filmmusikk.

Men klubbjazzbegrepet er ikke like populært:

– Klubbjazz endte opp med en dj som skapte en kul groove, før en jazzmusiker improviserte litt over grooven. Ikke så veldig spennende i lengden. Vi satser mer på låter, ikke bare en kul groove, synes Jens.

Og Xploding Plastix på sitt beste har en slik rytmisk villskap og lydmessig idérikdom at en sammenligning blir urettferdig. Selv om musikken har et klart slektskap til Ninja Tune-artister som Cinematic Orchestra, Herbaliser og Amon Tobin, spår vi at duoens album blir et av 2001s høydepunkter når den slippes i februar/mars på Beatservice Records.

– Hva slags film ville dere komponert musikken til, hvis dere fikk muligheten?

– Det måtte vært en erotisk detektivfilm med agenter og masse ”dames”, synes Jens.

– Det hadde vært moro å lage ny musikk til Himmel og helvete, det burde vært noe ekstremt rytmisk. Jeg tror faktisk vi kommer til å lage ”Zlatek’s Theme” (Zlatek er den onde dophandleren og innehaveren av filmens Club9, journ. komm.) uavhengig om vi får lov av Cinemateket eller ei, men blir vi invitert så lover vi å stille, avslutter Hallvard.

PS! Navnet Xploding Plastix er hentet fra Andy Warhol-showcasen Exploding Plastic Inevitable, der Velvet Underground debuterte, dog med annen stavemåte siden David Holmes hadde brukt Exploding Plastics som navnet på sin platelabel.

2: Aftenposten-anmeldelse av Behind The Eightball EP.

Xploding Plastix
Behind The Eightball EP
Beatservice/VME 2001

Velfylt EP med mye snadder. Men det er albumet du må ha.

Hallvard Hagen og Jens Petter Nilsen fusker ikke i faget når de gir ut EP. Xploding Plastixs nye EP er 30 minutter lang – med fire eksklusive låter, én remiks og et liveopptak i tillegg til tittelsporet.

Og vi takker og bukker; for med sin perkusjonsrike, basstunge og jazza klubbmusikk har osloduoen markert seg som et av årets musikalske høydepunkter. Til tider kan blir det vel mektig; ”Omar Sharif Bonanza” er så spekket med lydeffekter og snurrige innfall at en blir svimmel.

Men har du ikke albumet, sa du? Skam deg, for Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents er fortsatt årets norske klubbalbum. Denne EP-en er mest som bonus å regne.

Høydepunkt: ”Behind The Eightball”, ”Popfrontical Eclection”.

3: Aftenposten Aften-intervju fra 2001.

Osloduoen Xploding Plastix er invitert til den viktige bransje-festivalen South By Southwest i Austin, Texas, i vinter.

Invitasjonen lå i postkassen da klubbmusikkduoen kom hjem fra en vellykket miniturné i Østerrike og Tyskland.

Bransjetreffet er en viktig møteplass for agenter, bookingbyråer, presse og plateselskaper – og fungerer på samme måte som by:Larm i Norge. Tidligere har blant annet Euroboys, Poor Rich Ones, Turboneger, Gluecifer og Bigbang spilt i Austin.

Talentspeidere I sommer så talentspeidere fra South By Southwest og Roskildefestivalen Xploding Plastix opptre på Øyafestivalen, og invitasjonen kommer høyst sannsynlig som følge av dette.

– Vi ser på dette som et bevis for at Xploding Plastix er et veldig bra liveband. Foreløpig har vi ingen planer om hva vi skal gjøre før og etter South By Southwest. Vi har ikke egen booking-agent i Statene, så nå er det viktig at det norske kontaktnettet der borte tas i bruk, sier manager Vegard Strømsodd til Ballade.no.

Xploding Plastix albumdebuterte i år, og ligger på en god annenplass etter Röyksopp når det gjelder kritikerros og medieoppmerksomhet innen norsk klubbmusikk. Duoen planlegger nye turneer i Tyskland, Østerrike og Storbritannia på nyåret, og håper også på spillejobb på det store europeiske bransjetreffet MIDEM.

Jakter på plateselskap 
Xploding Plastix er også på jakt etter plateselskap, etter at kontrakten med Tromsø-selskapet Beatservice utløp med slippet av Behind The Eightball EP for noen uker siden.

– Det kan godt hende vi fortsetter å bruke Beatservice i Skandinavia, men vi trenger en ny promotor på det internasjonale markedet. Utlandet får høre mer fra Xploding Plastix i tiden som kommer, avslutter Strømsodd.

4: Dagsavisen-intervju fra 2002.

Etter jubelåret 2001 lover Spellemann-nominerte Xploding Plastix å prøve ut nye musikalske veier på Mono onsdag.

– Det har vært et heidundrende år. Vi syntes vi hadde laget et fint album, men hadde ingen anelse om at det skulle ta slik av. Vi har gjort masse konserter i Europa, og høydepunktet var da en dverg i romfarerdrakt danset vilt med «glowsticks» under en konsert på et slott i Østerrike, minnes Jens Petter Nilsen, den ene halvdelen av Xploding Plastix.

Fjorårets albumdebut Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents – en heftig miks av gammel jazz, breakbeats og obskur filmmusikk – har solgt rundt 8000 eksemplarer, og er nominert til Spellemannprisen i den ferske «elektronika»-klassen. Men osloduoen hviler ikke på sine laurbær; på nyåret står turnéer i Norge og England for tur, samt spillejobber på viktige bransjefestivaler som Midem i Frankrike og South By Southwest i USA.

Engelsk platekontrakt
– Hovedmålet i 2002 er å få platekontrakt hos et engelsk plateselskap, noe jeg tror er nødvendig for virkelig å nå frem. Se bare på Röyksopp, som ga ut Melody AM på engelske Wall Of Sound. Vi har hatt kontakt med flere engelske plateselskaper, og interessen har vært vanvittig høy. Men de fleste vil gjerne se oss live først, og da blir vår englandsturné i februar viktig. Men jeg kan nesten garantere at vi gir ut en eller annen form for plate på et engelsk selskap i 2002.

Xploding Plastix har opparbeidet seg et solid konsertrykte, og på Mono i morgen vil duoen for første gang prøve seg på scenen med vokalister. Tidligere har gruppen samarbeidet med forfatterne Jan Erik Vold og John Erik Riley på en cd i det litterære magasinet Vinduet, samt et vokalspor på en samleplate.

– Vi har med oss Rita Augestad Knutsen og Hilde Drange fra Slowpho, men ser på dette mest som en test. Fungerer det, kommer vi til å fortsette med vokal på konsertene og trolig bruke mer vokal på plate også.

Imponert
Gruppen er imponert over en stor og variert elektronisk musikkscene i Norge, og trekker frem artister som Jaga Jazzist, Kim Hiorthøy, Perculator og Sternklang. Men det store forbildet – om enn ikke musikalsk – er italienske Robert Miles, mannen bak monsterslageren «Children» fra 1996.

– Målet vårt er å lage en like stor hit, slik at vi kan førtidspensjonere oss. Vi traff Robert Miles i London, og etter at han solgte ti millioner plater hadde han råd til å kjøpe seg to hus og et studio i byen. Der arbeider han med mørk, industriell techno, mens han slipper å bekymre seg over økonomien.

Konserten med Xploding Plastix er en del av Monos månedlige klubbkonsept Selektor. Neste mann ut er Jaga Jazzist-trommeslager Martin Horntveth 20. februar.

5: Bergens Tidende-anmeldelse av The Benevolent Volume Lurkings EP.

Xploding Plastix
The Benevolent Volume Lurkings EP
Columbia/Sony
4

Sedvanlig sprikende Sony-debut fra eklektisk duo.

Osloduoen Xploding Plastix har skrevet kontrakt med Sony, men deres første EP for det multinasjonale selskapet viser ingen tegn på kommersielle kompromisser. Hallvard Haugen og Jens Petter Nilsen fortsetter isteden sin lekne utforskning av elektronikaens grenser, ved hjelp av rytmemønstrene, spionfilmstemningene og de kreative samplingene som gjorde debutalbumet Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents til en fest i 2001.

En ukreditert Richard Thompson-gitarsample i åpningslåten ”Shakedown Shutoff” har allerede skapt avisoverskrifter, samt hodebry for Sony. Samtidig må det sies at denne EP-en er en liten skuffelse, for den føles mer som en kunstnerisk parentes enn et varsel om noe stort. ”Shakedown Shutoff” og flere med den trenger tid for å løsne, mens ”Skinny Love Spasm” er trøtt casiopop. Smakebitene er uansett av slik kvalitet at spenningen stiger foran høstens album.

Bonus: Dagsavisen-sak fra 2002 om The Electones, som ga ut to singler i 2002 og 2003, før albumet If You’ll Be Null, I’ll Be Void plutselig dukka opp i 2009.

Osloduoen Xploding Plastix har est ut til to band. Nå overøses The Electones med engelsk ros, og i oktober spiller begge bandene på den helnorske Fertilizer-festivalen i London.

Engelsk musikkpresse mener det lukter røyksopp av debutsinglen til den norske trioen The Electones. «The Electones finish what Röyksopp started», skriver Mixmag og belønner debutsinglen Summer Cloud med fem av fem mulige poeng.

– Det er nesten skummelt med slik ros så tidlig. Vi skal gi ut en ny single snart, men kanskje noen mener vi allerede har nådd toppen. Röyksopp-sammenligningene er billige, men når britisk presse bare kjenner de og Kings Of Convenience fra før er det kanskje naturlig, sier Jens Petter Nilsen i Xploding Plastix – og nå altså The Electones.

Rare stemninger
Istedenfor å gjennomføre kursendringen mot mer vokalbasert elektronika slik enkelte Xploding Plastix-spor bar preg av, har Nilsen og Plastix-kollega Hallvard Hagen stiftet The Electones for å få utløp for sine mer melodiøse sider. Med på laget har de vokalist Rita Augestad Knudsen, som tidligere har sunget med Tøyen og på Xplodings første – og kanskje siste – vokalspor, «22 Carat Tear-Jerker».

– Xploding blir bare mer elektrisk, frenetisk og spastisk, men samtidig lager vi mye musikk som slekter mer til vår rock/punk-bakgrunn. Istedenfor at Xploding skal sprike i alle retninger har vi nå The Electones, som minner mer om Velvet Undergrounds ballader med rare stemninger. Og Rita synger som en blanding av Nico og Nancy Sinatra.

Og det er ikke bare Mixmag som er begeistret for Summer Cloud. Den har også fått toppkarakterer i Muzik, Jockey Slut, IDJ Magazine, DJ Magazine, Sleazenation, Seven Update og Ice Magazine – med andre ord de viktigste engelske magasinene for klubbmusikk. Også innflytelsesrike radioverter som Gilles Peterson og John Peel har spilt låta.

Grusomhetens barometer
«Det er offisielt: Nordmennene tar over», skriver DJ Magazine. «Så vidunderlig og umulig kul at den kan få den mest kyniske jævel til å bli forelsket igjen», mener Jockey Slut. 18. august gir Racing Junior Records ut singelen i Norge.

– Vi har skrevet kontrakt med engelske Inertia for to singler, med muligheter for to album, og vi satser på å gi ut debutalbumet i oktober. Xploding Plastix er fortsatt på jakt etter kontrakt med et engelsk selskap, så det blir neppe så mye ny musikk fra den kanten i år.

Kall The Electones’ musikk for hva du vil, bare ikke chillout. Da steiler Nilsen, selv om Xploding Plastix nettopp deltok på den norske chillout-samleren Friendly Selection.

– Hatet mot chillout er så sterkt at vi håper å slippe unna det stempelet. Chillout er den nye heismusikken, og er grusomhetens barometer for oss. Men heldigvis tror jeg det er på vei ut.

Om chillout er grusomhetens barometer, er gutta heller ikke så glad i å snakke om sin black metal-fortid.

– Hallvard spilte i Kvist, som ga ut et album, mens jeg spilte i noe som het Energumen. Dette var ungdomstida vår i Hønefoss, og da kunne du enten velge mellom black metal og nazisme som hobbyer. Og da er jo tross alt black metal det beste alternativet? Men nå er vi på helt feil spor!

Helnorsk London-festival
The Electones blir ikke alene på den helnorske Fertilizer-festivalen. Minst 13 norske artister tar turen til London i oktober.

– Engelskmennene endelig har for alvor fått øynene opp for norsk musikk i år, og dette er en gyllen anledning til å fremme norske artister, forklarer medarrangør Vegard Strømsodd.

Fertilizer (gjødsel) har «good shit from Norway» som motto, og arrangeres av produsentene Andrew Missingham, tidligere kreativ leder ved Institute For Contemporary Art i London og Polly Eldridge – i samarbeid med BBC3 og musikkmagasinet The Wire.

Programmet ser i dag ut som følger:

• Espen Sommer Eide fra Alog, som under artist Phonophani har gitt ut to album med laptop-elektronika.

• DJ Strangefruit, klubblegende som slipper sin første tolvtommer på Jazzland Records.

• Trompetist Arve Henriksen, som i fjor ga ut soloalbum på Rune Grammofon.

• The Electones og Xploding Plastix (se egen sak).

• Close Erase, jazztrio med klavermann jagaindholen.wordpress.com/2010/02/22/christian-wallumr%C3%B8d/»>Christian Wallumrød i spissen.

• Jaga Jazzist, etter hvert kjent og kjært timannsband.

• Spunk, improvisasjonskvartett med tre album på Rune Grammofon bak seg.

• Eivind Aarset Trio, jazzgitarist med sans for elektronikk.

• Wibutee, nyjazz med Håkon Kornstad og Sternklang i viktige roller.

• Mojo vs Ty & Black Twang, norsk-engelsk hiphopmøte med produsenten Morten Joachim Vatn og to engelske rappere

• Nils Økland Trio, norsk hardingfelemester.

• Food, norsk-engelsk jazzkvintett med Ian Ballamy i front.

I tillegg er det mulig Sternklang stiller, siden han likevel er i byen med jazzgruppa Wibutee.

– Planleggingen startet da Missingham og Eldridge besøkte Norge i februar, og hadde møter med Norsk Jazzforum, Norsk kulturråd, plateselskap og så flere konserter på Blå. De ble imponert over nivået, og så fikk festivalen også støtte fra det norske Utenriksdepartementet.

Festivalen holdes på klubben 93 Feet East i Øst-London, med en kapasitet på 500 publikummere. En cd med bare norsk musikk, i hovedsak fra små plateselskap som Jazzland, bp, Smalltown Supersound og Rune Grammofon, vil følge med oktobernummeret av The Wire.