Årets første nummer av det glitrende musikkmagasinet Eno er på gata, med Todd Terje på coveret – og ellers fine saker om alt fra Bon Scott og Jim O’Rourke til J.G. Ballard og Sicko Mobb. Jeg har ikke skrevet noe i dette nummeret, men bidrar like fullt med en dose synsing om dansk dancehall.
Kim Klev har skrevet sak, og her er hele hans lille intervju med meg i sakens anledning. Sjekk blekka for resten av saken, med intervjuer med TopGunn, Klumben, Pharfar og Raske Penge.
Sjekk ut mitt 2006-intervju med Bikstok Røgsystem her. Norsk reggaehistorie finner du her. Mer euroreggae her.
KK: Kan du nevne to-tre artister (gjerne med tilknyttet enkeltlåt) fra den danske dancehallscenen som har gjort mest inntrykk på deg?
ØH: Bikstok Røgsystems konsert på Roskildefestivalens neststørste scene, Arena, i 2005 var en åpenbaring, ikke bare for meg, men også for den danske dancehall/reggae-scenen. De samlet fullt hus, dobbelt så mange tilskuere som Sonic Youth på samme festival, og da deres «Cigar» dundret utover teltet hadde dansk dancehall meldt sin ankomst for alvor.
Ut fra Bikstoks utvidede familie fikk vi soloartister som Pharfar, Eaggerman og ikke minst Natasja, som med I Danmark er jeg født, utgitt rett etter hennes død på Jamaica, beviste at dansk dancehall virkelig fikk gjennomslagskraft, og i de siste årene er det ferskere navn som Klumben, Raske Penge, Kidd og TopGunn som kjemper om oppmerksomheten min, sjekk for eksempel ut samleplata Danske Dancehall Tunes. Skal jeg velge en tredjelåt, får det bli Klumbens «Kriminel».
KK: Foretrekker du din dancehall politisk og engasjert eller solbrun og problemfri – og hvorfor?
ØH: Begge deler såklart. Jeg liker min dose med politiske lettvektere, men de fleste og beste artistene mestrer kunsten å være skarp i kantene på én låt og hjernetom på den andre. På Jamaica er dancehall en slags alternativ nyhetstjeneste, og selv om det selvsagt er nok av låter som bare handler om skytevåpen, dop, fitte og dansing, er det artistene som klarer å sjonglere alle de ymse sjangrene og temaene som blir stående igjen. I Danmark er reggae/dancehall-scenen sterkt knyttet til en politisk motkultur, så her det nok av artister som vi kan si «hva som helst han åbner munden med er brillant», for å sitere Raske Penges «Intelligent».
KK: Hva tror du pionerer som Natasja og Bikstok Røgsystem har betydd for at dansk dancehall stadig er på voksende front idag?
ØH: De har vært svært viktige pionerer. Den svenske reggaescenen har et flere tiårs forsprang på Norge og Danmark, og da Sverige fikk sine første gjennomførte svenskspråklige dancehallalbum tidlig på 2000-tallet hang Danmark langt etter. Men i 2002 startet Bikstok Røgsystem opp, blant annet med røtter i hiphopgruppa Malk de Koijn, og ble en viktig brobygger mellom den danske hiphop- og reggaescenen, omtrent slik som Jah Ark Manifest og Raggabalder her hjemme på omtrent samme tid.
Men Bikstok fikk mye raskere et kommersielt gjennombrudd på hjemmebane, og deres eneste album, Over stok og sten, vant faktisk Danish Music Awards 2006 for beste hiphop/rap-utgivelse. De begynte også tidlig å samarbeide med artister fra Jamaica, og ble en viktig arena for supertalentet Natasja. Hun var en født stjerne, og hennes tidlige suksess på Jamaica – med påfølgende dødsfall – var en uimotståelig historie for danske medier, noe som også bidro til å øke synligheten rundt den danske dancehallscenen betraktelig, og hennes historie er både fortalt som dokumentarfilm og bok.
Det kan godt hende at den tradisjonelle danske motkulturen, som spinner rundt Roskilde, Christiania og ikke så rent lite hasjromantikk, også er noe mer mottagelig for en kortreist reggae/dancehall-kultur enn Norge, der det brede publikum virker mottagelig for ha en kvote på maks et par låter og artister i året.
Øyvind Holen 