Oversett artist 12: Kjetil D Brandsdal

Da jeg nylig så Thurston Moore på All Ears-festivalen på Vulkan begynte jeg å tenke på den gangen han gjorde dobbeltkonsert på So What! i 1999, med Kjetil D Brandsdal som oppvarmer. Hvorfor sto ikke han på All Ears-scenen også? Hvor blei det av ham?

Dagen etter så jeg at han var nominert til årets Stavanger-navn av Natt & Dag, så det var visst bare jeg som hadde fulgt dårlig med.

Men flere bør sjekke ut musikken hans, så her er mine Brandsdal-skriverier. Sjekk også Brandsdal-diskografien over hos Rogalyd.

(Flere oversette artister finner du her, her, her, her, her, her, her, her, her og her.)

1. Osloposten-anmeldelse av to Brandsdal-plater.

Kjetil D Brandsdal and Mickaël Trémel
Kjetil D Brandsdal and Mickaël Trémel
Smalltown Supersound/Voices of Wonder 1998
4/6

Kjetil D Brandsdal
Rogalands Lydigste + Gitar Fingling
Metal Art Disco/Voices of Wonder 1999
3/6

Sær, kompromissløs og minimalistisk instrumentalmusikk.

«Norwegian experimental music is the next big thing!» proklamerer plateselskapet Smalltown Supersound stolt i sin katalog. Nå blir vel dette neppe en massebevegelse, men når storheter som Thurston Moore (Sonic Youth) og Bruce Russel (Dead C) gir ut særs vanskelig norsk musikk på sine egne plateselskaper er det klart at ting skjer.

Rogalendingen Kjetil D Brandsdal har bakgrunn fra punk- og hardcore-band, men har tatt punkinnstillingen med seg videre til å lage sære lydlandskaper, minimalistisk dronemusikk og vrengt gitarmusikk. Hans femte album er til dels spilt inn sammen med franskmannen Mickaël Trèmel, og er mer tangentbasert og lavmælt enn tidligere bedrifter.

Distré gitarplukking, disharmoni, spinkle orgeltoner og en særegen rytmisk sans utgjør hovedstammen av musikken, som til tider ligger nære jazzen for så å minne mest om en søkende småunge som har oppdaget pianoet for første gang.

Samarbeidet med Trémel skjemmes kanskje litt av manglende energi, det virker mer som det er skrudd sammen en lat sommerdag i hjemmestudioet. Solosiden er enda mer minimalistisk, med en stor del av sporene bygget opp som lange, stakkato lydsløyfer som kan lure lytteren til å tro at det er hakk i plata. Enkelte spor kunne vært mellomspill på en mer abstrakt hiphopplate, bortsett fra at Brandsdal gjerne lar det dure avgårde i flerfoldige minutter.

Rogalands Lydigste er en gjenutgivelse av Brandsdal tredje album, med tidlige gitarinnspillinger som bonus. Dette er drøyere kost; Brandsdal alene med gitaren som han truer skrik, hvin og surklete toner ut av. Definitivt rock for viderekomne.

PS! Kjetil D Brandsdal varmer opp for Thurston Moore på So What! mandag og tirsdag.

2. Dagsavisen-anmeldelse av Noxagt. Tror du ikke jeg har skrevet leksikontekst om bandet også?

Noxagt
Noxagt
Synesthetic Recordings/VME 2001

Kjetil Brandsdal er en underlig skrue. Fra sin base i Sandnes peprer Brandsdal musikkundergrunnen med plateutgivelser – inneholdende alt fra skitten punk og støy til impro, metal og elektronika. Platene utgis under eget navn, og gruppenavn som Kjertl del Brondo Group, Fibo-Trespo, The University Punx, Hellfire, Drid og Noxagt. Brandsdal lager musikk med en utpreget «gjør det selv»-holdning, og det er utvilsomt en punkinnstilling over det meste han gjør.

Noxagt er en vill samling med hele 50 korte spor, som veksler fra tilløp til storhet og artige snutter til uferdige brokker og plump prompehumor. Titler som «Rompograf», «Ass Twerp», «Drittstilk» og «Ad rompum» tyder på en viss analfiksering hos Brandsdal; vi snakker om en mann som også spiller i punkgruppa Drid.

Og rumpehumor til tross, det er ikke fritt for at Noxagt gir et noe ufokusert og tilfeldig helhetsinntrykk. Tilløpene er der, men både gode og dårlige ideer avsluttes som regel etter 30-60 sekunder. Ta «Not Interested»; som kunne blitt en enda bedre god og skitten punklåt om den ikke bare hadde kollapset etter et halvt minutt.

Noxagt er en samling av tidligere utgitte sjutommere, uutgitt materiale og konsertopptak fra Safe As Milk-festivalen. Jeg velger fortsatt å tro at Brandsdal har et mer helhetlig album inne, men et album med slike kvaliteter, enormt sprik og coverversjoner av Europes «The Final Countdown» og Jahn Teigens «Glasnost» har i det minste solid kultpotensial. 

3. Dagsavisen-anmeldelse av Turning It Down Since 2001. 

Noxagt
Turning It Down Since 2001
Safe As Milk/VME 2003
4/6

Det er minimalistiske dager i rocken – alt skal vekk. The White Stripes og Yeah Yeah Yeahs har kuttet bassisten, og senere i mai debuterer den norske bass- og trommeduoen The Mormones. Her kommer Sandnes-eksentrikeren Kjetil D Brandsdal med det første skikkelige Noxagt-albumet, som nå er en instrumentaltrio bestående av bass, trommer og bratsj. Gitar, sang og de fleste spor av tradisjonelle låter er ribbet bort til fordel for et suggererende øs av støy og tunge rytmer.

Et annet kjennetegn med rockeminimalismen er hvor maksimalistisk det høres ut, og med hjelp av produsent Billy Anderson (Neurosis, Mr. Bungle) har Noxagt fått et massivt og støyende uttrykk – som med sin rullende bass, skingrende stryker og tunge rytmer slekter opp mot seige tungrockere som Melvins og Isis. Albumet er et stort skritt videre fra den fragmenterte samleren ”Noxagt” fra 2001, og selv om det konstante øset blir en smule trettende i lengden er Turning It Down Since 2001 et deilig og veldig unorsk sjokk for systemet.

4. Hva leser dere nå, Noxagt?, fra Ny Tid.

HVEM: Støyrock-bandet Noxagt, bestående av Kjetil D Brandsdal, Jan C. Kyvik og Anders Hana. Aktuell med albumet Noxagt.

AKKURAT NÅ: Kjetil: Jeg leser Grapefruit av Yoko Ono. Etter å ha fått fatt tak i alle de tidlige platene, føltes det naturlig å sjekke ut boka. Det er oppløftende og underholdende lesning, med korte vers/instruksjoner som passer utmerket til min, for tiden, manglende fokuseringsevne. Jan: Jeg leser Illusjonen som brast, Stein Morten Liers bok om NOKAS-ranet. Jeg var nysgjerrig på hvordan man kunne blande fiksjon og virkelighet på 300 sider i en så omfattende sak. Svaret må vel bli, nå som jeg har 15 sider igjen, at man kanskje kunne gjort det på en annen måte.

ETTERPÅ: Kjetil: Jeg har planer om å lese The Best Short Stories av J.G. Ballard. En fascinerende bok jeg kom halvveis i, før jeg glemte den på et fly. Jan: Neste bok blir Dianetics av L. Ron Hubbard. Den ligger på bordet hjemme, etter at jeg hentet den fra en bar jeg hjalp til med å pusse opp.

5. Morgenbladet-intervju med Kjetil D Brandsdal, Jan Christian Kyvik og Nils Erga fra 2003, delvis brukt i denne saken.

ØH: Hva er de viktigste endringene med Noxagt fram til dagens utgave?

KB: Mine soloting var per definisjon umulige å framføre i konsertsammenheng. Nå har vi fått oss en fast lydmann på konsertene. Han vet nøyaktig hvor vi vil hen. Betryggende.

NE: Musikken er mye mer strukturert og mer repetitiv. Mer dansbar. Sangene er lengre og tyngre enn de Kjetil lagde som Noxagt. Dronen er sentral. Det eneste som er igjen av Solo-Noxagt er egentlig basslyden. Og så «Drittstilk», da.

ØH: Hvordan oppsto ideen om en tromme-, gitar- og bratsjtrio?

KB: Det var mer en progresjon enn en idé. I begynnelsen var det gitar/bass/trommemaskin – med Jan Christian Kyvik på gitar. Nils ble senere med på keyboards/bratsj/platespiller/sampler/trommemaskin. Jan Christian gikk over til trommer, jeg spilte gitar og bass. Bass/bratsj/trommer var den kombinasjonen som fungerte best.

ØH: Du begynte selv å spille gitar i 12-årsalderen, hvorfor har du valgt å la Noxagt være gitarløs nå? Og hva er reaksjonene på at dere ikke har gitar?

KB: Bass er tyngre, mer brutalt. Vi har ikke hatt noen (negative) reaksjoner på gitarmangelen.

NE: Men tyske punkere lo av bratsjen noen ganger før soundcheck. God, tysk humor.

ØH: Gitaren har vært dominerende i rocken siden elgitarene fikk sitt gjennombrudd som følge av arbeidet til Leo Fender og Les Paul rundt 1950. Er gitaren siden blitt en tvangstrøye for rocken?

JK: Ja, vi mener jo at vi spiller rock, men det er visst vanskelig å få folk til å forstå det uten gitar. Hva med Jerry Lee Lewis? Hva med Little Richard?!

NE: For å sitere lydmannen på Quartfestivalen: «Alle som spiller elektrisk gitar kommer til helvete.»

ØH: Uten sammenligning for øvrig, hvorfor tror du det har dukket opp så mange band i den siste tiden som har brutt med det tradisjonelle trioformatet? For eksempel The White Stripes, Yeah Yeah Yeahs, The Kills og norske The Mormones.

KB: Det er vel fordi noen begynner å bli trøtte av det vante rockeformatet. Utøvere såvel som publikum.

JK: Kjenner ikke til instrumenteringen, eller musikken, til noen av disse bandene. Likevel godt at folk bryter ut av 4/5 formatet.

NE: Jeg tror The White Stripes hadde vært bedre med bass. Mener jeg hørte bassgitar på den siste singelen? Og så disse dogmegreiene. The Raveonettes? Fem regler for rock? Hjelpe meg.

ØH: Hvor viktig for dere var det å samarbeide med Billy Anderson? Hva tilførte han plata og musikken?

KB: Det var bra for PR-en og kredibiliteten. Folk hører mer etter nå. Det viktigste var likevel at vi satt igjen med et glimrende album.

NE: Han har produsert noen av favorittplatene våre (for eksempel Sleeps Jerusalem. Stort sett ting som ikke har så mye til felles med vår musikk. Men for oss hørtes det ut som en god kobling, noe det også var.

ØH: Gjennom Noxagt, soloplater og andre prosjekter virker det på meg som punk, groove, støy og minimalisme er tre stikkord som kan beskrive musikken din gjennom årene – og også i dag. Hvordan vil du selv beskrive det du driver med, og kanskje Noxagt spesielt?

KB: Groovy punk-minimalisme.

JK: Brock!

ØH: Hvilke andre av dine grupper og prosjekter er aktive om dagen, og hva kommer på plate framover?

KB: Nå er det kun Noxagt og Hellfire – Jan Christian er også med i det bandet. Hellfire-albumet Billion Dollar Cranium kommer på cd (Synesthetic Recordings) snart. Noxagt har begynt å arbeide med neste album.