For drøye ti år siden var Ashanti en hitmaskin, gjerne i samarbeid med folk som Ja Rule, Fat Joe og Irv Gotti. Mandag 4. mars gir hun etter planen ut sitt femte album, BraveHeart, hennes første siden 2008.
Her er mine anmeldelser av hennes to første album.
Ashanti
Ashanti
Murder Inc/Def Jam/Universal 2002
3/6
Mer et eksempel på god business-sans enn god musikk.
«The princess of hip hop & r&b» står det på T-skjortene 19 år gamle Ashanti Douglas selger i omslaget på albumdebuten sin. Og når hun ligger på første- og andreplass på den amerikanske singlelisten (sammen med Fat Joe) og suser rett inn på toppen av albumlisten, er det ikke rart selvtilliten er på topp.
Men selv om damen synger riktig så fint, lener Ashanti seg vel mye på lettvinte løsninger og andres bragder. «Foolish» og «Unfoolish» låner grovt fra bedriftene til Notorious B.I.G., «Baby» er en reprise av Scarfaces «Mary Jane», «Happy» rir på en sample av The Gap Bands velbrukte «Outstanding», mens Ja Rule-slageren «Always On Time» får en halvhjertet oppfølger.
Neste gang bør sjefprodusent Irv Gotti gi Ashanti en mer fantasifull innpakning – for damen har utvilsomt talent, noe de seigere soullåtene viser til fulle.
Høydepunkter: «Baby», «Scared», «Rescue».
Ashanti
Chapter II
Murder Inc./Def Jam/Universal 2003
4/6
Ut med rappere, inn med 80-tallssoul.
Ashanti solgte fem milloner av fjorårets debut, og forrige uke dyttet oppfølgeren sannelig Beyoncé Knowles ned fra toppen av Billboard-listen.
Damen er stor stjerne i USA, og da er det gledelig at Chapter II er langt sterkere enn den pregløse debuten, som først og fremst viste at Ashanti ikke fortjente tittelen ”the princess of hip hop and r&b” hun smykket seg med.
22-åringen fikk turbofart på karrieren som følge av flere duetter med brumlerappere som Ja Rule og Fat Joe, men med unntak av medprodusent Chink Santana er de fleste hiphopspor nå filtrert bort til fordel for lett og elegant soulpop.
Albumet er overraskende retro i lydbildet, med pekere både til klassisk Motown-pop og 80-tallssoul – som i den artige versjon av Fatback Bands ”I Found Lovin’”.
Holder Ashanti stilen, kan hun vise seg å bli den mest seiglivede artisten i Irv Gottis Murder Inc-stall nå som Ja Rule er i fritt fall.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Bonus: Dagsavisen-anmeldelse av The Inc.
Irv Gotti
Irv Gotti Presents The Inc
Murder Inc Records/Universal 2002
2/6
Aldri hørt om Irv Gotti, sier du? Kanskje ikke, men du har helt sikkert hørt ”Always On Time” med Ja Rule, ”What’s Luv?” med Fat Joe og ”Foolish” med Ashanti. Gotti står bak alle tre, og siden gjennombruddet med Jay-Zs ”Can I Get A…” har han bygd seg opp som en av de mest suksessfulle hiphopprodusentene i USA.
Men Gotti har så langt bare vært et navn for de som leser plateomslagene, så med The Inc ønsker han å klatre opp rangstigen for å plassere seg trygt ved siden av produsentmoguler som Dr. Dre og P. Diddy.
Men der disse to har hatt rappere som Notorious B.I.G., G.Dep, Snoop Dogg og Eminem i stallen, har Gotti bare en lang rekke middelimådigheter. Refrengmaskinene Ja Rule og Ashanti er stjerner, ja vel, men alt for store deler av The Inc hviler på de smale skuldrene til folk som Cadillac Tah, Charli Baltimore og Black Child.
Det hjelper dessuten lite at Gotti har et svært begrenset register å spille på, og her står reprisene i kø, som for eksempel ”Ain’t It Funny” med Ja Rule og Jennifer Lopez – tvillingen til duoens ”I’m Real”. ”All I do is break niggas and make dough”, sier Gotti selv i en av de få tilfellene han tar mikrofonen. Dessverre er det sant. Gottis imperium er et hult rike.
Øyvind Holen 