Oversett artist 13: Espen Horne

Jeg la først merke til Espen Horne etter at han dukket opp i kjølvannet av klubben Miles Ahead, enkelt forklart Bergens svar på Headon, og i 1996 booka jeg hans bandprosjekt Longsleeve til studentuka i Volda.

Det blei aldri noen platetutgivelse med Longsleeve (tror jeg har demokassetten liggende et sted), men noen år senere vendte Horne tilbake med enmannsprosjektet Bobby Hughes Experience.

(Flere oversette artister finner du her, herherherherherherherherher, her og her.)

1. Osloposten-anmeldelse av The Bobby Hughes EP.

Bobby Hughes Experience
The Bobby Hughes EP
Ultimate Dilemma/Voices Of Wonder 1999
5/6

Ved første ørekast er det naturlig å tro at herr Bobby Hughes var en funky orgelmann fra New York med sin storhetstid tidlig på 70-tallet. Men disse lydene stammer fra Norge 1999, nærmere bestemt dj-en, musikeren og klesdesigneren Espen Horne.

Etter flere musikalske prosjekter mellom funk, jazz, acid jazz, hiphop og techno er det nå Hornes forkjærlighet for amerikansk orgelbasert funk og brasiliansk musikk som rår grunnen. Bobby Hughes Experience har kontrakt med britiske Ultimate Dilemma, og denne tolvtommeren er første forsmak på albumet Fusa Riot som slippes 30. august.

Og dette er et lite blinkskudd av en forrett, og Fusa Riot kan bli den største fulltrefferen innen retrobasert norsk dansemusikk siden Those Norwegians gjorde dansegulvet utrygt med sin disco- og funkhyllest Kaminzky Park. Med unntak av noe heftigere rytmer og litt scratching kunne åpningssporet «Sahara» sklidd inn rett inn på en plate av orgelfunkmestrene Richard «Groove» Holmes eller Jack McDuff fra tidlig 70-tall.

Horne er såpass trofast til lydbilde og arrangementer fra 70-talls jazzfunk at du først etter en tid oppdager de ørsmå, men elegante oppdateringene han har gjort. Side to lener seg mer mot Brasil, og en nærmere undersøkelse viser da også at Horne har rappet store deler av «Sambortica» fra Tamba Trios 1970-spor «Tamba».

For er det noe å kritisere med her er det vel mangel på nyskapning og virkelig originalitet, men så lenger det svinger sinnssykt er det et lite problem. Bobby Hughes Experience er nok et eksempel på at dagens mest spennende plater lages av talentfulle tjuvradder.


2: 1999-intervju fra Osloposten.

Espen Horne og hans Bobby Hughes Experience driver med musikalsk oppussing. Oddsene er gode for at albumdebuten Fusa Riot blir årets klubbfavoritt.

Bergenseren Horne elsker å grave i hyllene til sjapper som selger brukte plater. Han har selv uttalt at han bruker store deler av fritiden på musikalsk arkeologi, og det er kjærligheten til den mer rytmiske musikken på 60- og 70-tallet som driver ham: Jazz, funk, pop, easy listening og latinamerikansk musikk. Nå har han videreforedlet sine kunnskaper på en egen plateutgivelse.

Norsk groove
– I løpet av mine vel seks år som profesjonell dj fant jeg fort ut at jeg likte å finne og spille plater ingen andre dj-er hadde, forteller Horne, som nettopp har gjort osloborger av seg.

En konsekvens av dette er at Espen spesialiserte seg på skandinavisk musikk fra 60- og 70-tallet, som han mener har grooven som trengs for å tilfredsstille dagens klubbpublikum. På sine regelmessige klubbkvelder i London kan han spille sett hvor rundt 50-60 prosent av musikken er skandinavisk. For eksempel har Frode Thingnæs’ «Wheels» og Paul Weedens «Attakullaculla», begge fra 1974, vist seg å være publikumsfavoritter.

Denne heller ukjente skandinaviske, groovy musikken er da også basis for Horne og Bobby Huges Experience’ første album, Fusa Riot, utgitt på det britiske hiphop- og breakbeat-selskapet Ultimate Dilemma. Ved en overfladisk gjennomlytting høres da også store deler av albumet som om det var kokt sammen av et jazzfunkband eller en hip orgelkar på 1970-tallet.

– Lydbildet skal være akustisk og organisk, krydret med hammondorgel og fløyte. Men rytmebildet hører hjemme på 90-tallet, og det er en ekstremt rytmebasert plate.

– Jeg har gjort et forsøk på å bruke ugjenkjennelige samples, og har brukt snutter fra obskure plater som det svensk-norske bandet Splash, svensken Dick Gyllander, Umeå Big Band og Bodega Band, et studentband fra Trondheim som ga ut en plate i 1974. Instrumentferdighetene varierer, men platene har det felles at de «groover».

Puslespill
Platene Horne bruker kan gjerne bare ha noen få sekunder som er spillbare på 90-tallet, og han «låner» da bare noen korte sekvenser som gjentas ved å settes i en lydsløyfe, en «loop». Horne skaper skjelettet til låtene sine på egen hånd, og setter sammen loops, trommer, bass, perkusjon og blåserarrangementer før han lar sine medmusikanter høre de første bitene i puslespillet. Deres bidrag blir igjen kuttet opp av Horne, som til sist skrur sammen låtene slik de høres ut på platen.

– Som dj har jeg jobbet mye med musikere, og har etter hvert funnet ut hvem jeg kan spille sammen med på en plateutgivelse.

Foruten Espen består Bobby Hughes Experience av Jørund Fluge Samuelsen fra Trang Fødsel på fløyter, Rodrigo Lopez på hammondorgel og trommeslager Erik Holm.

Storbritannia er det viktigste området for lanseringen av Fusa Riot, men Ultimate Dilemma satser også på Frankrike, Tyskland og BeNeLux-landene. Tirsdag 7. september spiller Bobby Hughes Experience på Blå i Oslo, etterfulgt av jobber i England, Paris og Madrid. Men selv om han nå er blitt oslogutt, er det tvilsomt om Espen blir aktiv på klubbfronten i Oslo.

– I Bergen er dj-miljøet såpass lite at vi er blitt skånet for hype-faktoren, og de som driver med det der er virkelig interessert i musikk. Her i Oslo har jeg inntrykk at det er mange som henger seg med på dj-lasset fordi det er «in», og den virkelige musikkinteressen er mangelvare.

– Er flere plater på vei?

– Målet mitt har alltid vært å få gitt ut en plate på et engelsk plateselskap, så akkurat nå er motivasjonen for å jobbe videre med musikk så enorm. Jeg er utdannet designer, og har egentlig mest lyst til å jobbe mer med det akkurat nå. Skal jeg lage mer musikk blir det trolig ikke så dansegulvbasert, og jeg har lyst til å erstatte hammond og fløyte med vokal, harpe og vibrafon.

– Men hvem er denne Bobby Hughes?

– Navnet stammer fra da jeg studerte i England, og spilte fotball på klubben Wigan. Dette var før EØS-avtalen, så det var ikke så lett for en nordmann å spille i det engelske ligasystemet. Derfor tok jeg pseudonymet Bobby Hughes, ler Horne.

Fakta – Espen Horne (anno 1999)
* «Uten Espen Horne hadde Bergen manglet det lille ekstra som gjør den til en moderne og mer interessant by enn Oslo», har Bergens Tidende skrevet om Espen Horne.
* Horne var en av de første i Norge som begynte å spille «acid jazz», og har vært en viktig faktor for klubbmiljøet i Bergen med klubbkonseptet Gazz og utestedet Miles Ahead.
* Musikalsk var bandet Longsleeve i nærheten av platekontrakt for to-tre år siden, mens Hornes platedebut var en single under navnet Magnetica i 1997.
* The Bobby Hughes EP» er allerede trykket i fire opplag.
* Horne er utdannet klesdesigner, og har laget flere kolleksjoner.

3: 2002-intervju fra Dagsavisen, med Horne og Jon Platou Selvig fra Moon Orchestra. 

Når ordet «rock» lyser sterkest på trendbarometeret er det ikke mest strategisk å komme trekkende med klubbjazz, elektronika og chillout. Men Bobby Hughes Combination og Moon Orchestra lar seg ikke skremme.

Oslo 1995: Daværende utelivsbaron Olle Thorvik slipper til med en trendguide i Aftenposten: Jungle, triphop, house-hybrider og easy listening er det heteste, mens rock mangler fornyelse og er «for tiden invalidisert og sitter i rullestol». I 2002 har krøplingen fått igjen følingen i begge beina, mens 95-musikken beveger seg mot rullestolen.

– Sinnssykt feil timing. Plata kunne nok kommet ut på et mer genialt tidspunkt, spøker Espen Horne, som mandag slipper sitt andre album med brasilfarget klubbjazz som Bobby Hughes Combination.

Men litt alvor er det i spøken. En god del av musikken på Nhu Golden Era er to år gammel, men albumet er blitt forsinket på grunn av plateselskaptrøbbel.

Moon Orchestra, foto: dBUT

Motepress
– Det er ingen tvil om at rock er det heteste nå, du ser jo stadig ferske rockeband i trendblader som The Face og i-D, men jeg jobber med tidløs nisjemusikk. Klubbjazzscenen har vært rimelig stabil siden midten av 80-tallet, og selv om det kanskje er litt vanskeligere å nå fram akkurat nå lever scenen uavhengig av musikkens motesykluser. Jeg er på et tysk plateselskap, og i Europa er scenen ganske sterk, sier Horne.

Dagsavisen har ført ham sammen med Jon Platou Selvig, som like godt står på to ben i dagens musikkmiljø: Han er medlem i rockebandet Salvatore, men mandag solodebuterer han som Moon Orchestra med You’ll know when you get there – et album fylt med sval elektronika, bossanovarytmer og chillout. Han har også blikket rettet mot Europa, fordi albumet slippes samtidig på det franske plateselskapet XIII Biz.

– Spesielt chillout er i ferd med å bli ganske slitt som begrep, men jeg føler at jeg har gått gjennom en utvikling som musiker. Da jeg startet arbeidet for fire år siden var musikken i hovedsak samplebasert, men arbeidet med Salvatore har ført til at jeg er blitt mer opptatt av det varmere og fyldigere lydbildet en får fra «ekte» instrumenter. Derfor har jeg også forkastet mye av det eldre materialet, sier Selvig.

Selv om det ligger et anslag av zenfilosofi bak albumtittelen og spor som «Eastern Lights» har en østlig klang, har Selvig hentet musikalsk inspirasjon fra hele kloden.

– Det ligger ikke én visjon bak musikken, jeg har prøvd å trekke inn mange elementer og variere stilartene mest mulig. Du kan blant annet høre tydelige spor av bossanova, noe som ble naturlig da jeg delte studio med Sternklang – som også er svært bossa-inspirert om dagen.

Hitlerbart
Der Selvig farter verden rundt, holder Horne seg fortsatt mest i Brasil – som på debuten Fusa Riot i 1999. Hvordan får en hvit vestlending denne Brasil-feberen?

– Er jeg blek, mener du? Jeg er alltid på utkikk etter det samme i all musikk; rytme, perkusjon, trommer. Og i spennet mellom Vest-Afrika og Brasil er det en rytmeflora du ikke kan tenke deg. Jeg har justert opp lydbildet, gjort det tidsriktig og moderne – men fortsatt er det Gilberto Gil og Antonio Carlos Jobim som lurer i bakgrunnen.

Der debuten var basert på flere musikeres jamming over samples i studio, har Horne funnet fram Hitler-barten i arbeidet med oppfølgeren. Selv om han beskriver seg selv som det svakeste leddet i teamet, tok han diktatorisk kontroll over innspillingen.

Men selv om Turboneger er den nye lettøl-musikken og Satyricon gjør innhogg på VG-lista, viser norsk elektronika fortsatt liv. Jaga Jazzist, Röyksopp og Ugress er tre ferske suksesshistorier, men typisk nok beskyldes sistemann for å henge igjen på midten av 90-tallet – og er allerede døpt om til «dh-beats» [2014-kommentar: en variant av «distriktshøgskolerocken» til Postgirobygget].

– Det er ofte det enkle som gjør at folk synes musikk er ok å høre på. Det bør en ikke undervurdere, selv ikke musikkpolitiet. Men det er så mange uskrevne regler i Norge. Jeg har gjort flere vokal-samplinger på albumet, og i Tyskland er det ingen som har stilt seg spørrende til det. Men med en gang jeg kommer til Norge har jeg skjønt at dette er noe en ikke skal gjøre. Hvorfor ikke? Lever vi i en jazzpoliti-stat? undres Horne.

Advertisements

2 kommentar

  1. […] (Flere oversette artister finner du her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her og her.) […]

  2. […] medlemmer spiller også i prosjekter som Palace of Pleasure, Perculator, The White Birch og Moon Orchestra, og lørdag 19., søndag 20. og mandag 21. mai vil deler av gruppa igjen samarbeide med […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: