Jakten på Lykke

Fredag 2. mai gir Lykke Li ut sitt tredje album, I Never Learn, som allerede nå kan streames hos Spotify. Og torsdag 17. juli spiller hun på Slottsfjellfestivalen.

Her er mitt 2011-intervju, i anledning andrealbumet Wounded Rhymes.

Lykke Li erobrer verden med mørke sanger om knuste hjerter. – Jeg dyrker sorgen i musikken, sier det svenske stjerneskuddet.

Lykke Li biter hånden som fôrer henne. Hun er ettertraktet av motefirmaer som Marc Jacobs, Victoria’s Secret og Levi’s, har samarbeidet med artister som Kings of Leon, Kanye West og M.I.A., og da andrealbumet Wounded Rhymes kom ut siste uken i februar, var det bare Radiohead som overgikk henne i oppmerksomhet på de tallrike musikkbloggene.

– Jeg er ikke interessert i mote og nye band. Jeg er ikke imponert av dagens ungdomskultur, bloggkulturen. Jeg elsker gammel musikk, da Bob Dylan laget sanger for folket, og poplåter var noe man kunne lene seg på i tunge tider. Jeg trodde sanger skulle ha en helende effekt på mennesker, hjelpe utilpasse tenåringer gjennom dagen. Jeg vet ikke om dagens pop gjør det.

– Det er ikke bare du som er blitt eldre?

– Nei, jeg vet ikke. En låt om en telefon? Hvordan skal den hjelpe meg gjennom én dag?

Slå opp «gammel sjel i et ungt legeme» i ordtaksboken, og du finner et bilde av 24 år gamle Li Lykke Timotej Zachrisson. Da hun debuterte som 21-åring fortalte hun svensk presse at dette hadde hun ventet på «hele livet». Selv beskriver hun seg mer som en hustler enn hipster.

– Det er moro når man får betalt. Tidligere jobbet jeg i kassen på Ica, nå kan jeg lage kortfilm, spille inn en b-side eller kjøpe nye klær bare ved å ta på meg et par jeans, ler hun, og refererer til reklamekampanjen for Levi’s.

Mørkt blomsterbarn
Lykke Li sitter i en dunkelt belyst chesterfieldsalong på Grand Hotel, lei av å snakke sminke med norske dameblader. Med svart skinnjakke, markerte kinnben og sotede øyne, er det nesten som om noen har pustet liv i Nemis svenske lillesøster.

Hun lysner vel ikke akkurat opp i møte med D2, men snakker lavmælt og konsentrert, med setninger som stadig brytes opp av langtrukne «jaaa» og «mmm».

– Jeg hater å snakke om meg selv.

– Samtidig kan jeg bare skrive om ting som berører meg veldig sterkt. Jeg kan heller ikke relatere til musikere og kunstnere som ikke vil gi bort en bit av seg selv, jeg liker menneskelige feil, jeg synes det er vakkert. I am playing with fire, for det er ikke bra at jeg holder på slik. Det blir så ekstremt personlig.

Ballerinaknuten, som i 2008 ble så populær at hårsveisen fikk økenavnet «moteball» på Stockholms gater, er erstattet av en tung midtskill som fremhever hennes grågrønne øyne. Og hun blir lettere irritert da D2 spør hvor hun bor om dagen.

– Folk spør meg alltid om det. Men jeg har ingen ni til fem-jobb, jeg er ikke småbarnsmamma. Jeg har ikke behov for et hjem, så det er vanskelig for meg å svare på det spørsmålet. Hvor jeg bor? I dag bor jeg på hotell, så er det hotell, hotell, hotell, hotell, hotell, så hos noen kompiser i Los Angeles, så hotell igjen.

«Verdensstjernen Lykke Li har vært på turné i hele sitt liv,» skrev det svenske magasinet Filter da de rullet opp familiehistorien hennes tidligere i år. Da Lykke var ni måneder tok moren henne med til New Zealand, i frykt for radioaktivt avfall etter Tsjernobyl-ulykken. Frykten for ultrafiolett stråling på den sørlige halvkule jaget familien tilbake til Stockholm, og den omflakkende barndommen med to musikerforeldre på jakt etter den grønne hippiedrømmen tok Lykke videre til den portugisiske landsbygden, Marokko, Nepal og India, og tilsammen 11 forskjellige skoler. «Jeg var Batman. Alle andre var små feer», har Lykke sagt om skoletiden.

Denne rastløsheten satte dype spor, og Lykkes liv er fortsatt preget av denne evige jakten på det grønneste gresset. Nå pendler hun mellom Stockholm, New York og Los Angeles, og drømmer om å bo i Brasil.

– Jeg har en leilighet i Stockholm, men den har ikke kjøkken, og jeg er der bare i noen dager av gangen. Et hjem krever at man bor der, sliter det ut og legger igjen lukter og slikt.

Hun tror denne moderne nomadetilværelsen preger stadig flere av hennes generasjon. Globalisering, billigere flybilletter og digital kommunikasjon lokker flere ut på en evig reise.

– Jeg treffer mange som reiser veldig mye. Det er nye tider, og på tide å revurdere hva et hjem er, på samme vis som man har revurdert hva en kjernefamilie er.

Men drømmejakten er også problematisk.

– Vi er et produkt av forbrukersamfunnet: Det finnes alltid noe bedre, tingene dine skal byttes ut, hjemmet og byen du bor i også. Jeg er litt lei av å reise så mye, for når jeg velger et sted, vil jeg alltid videre. Jeg vil finne det ultimate stedet å bo, men er rastløs, og det er alltid noe som drar meg videre.

Portugisisk sorg
På Internasjonalens vesle scene sprekker Lykke Lis ansikt opp i et sjeldent smil. Det er innspilling av NRKs Lydverket, Lykke har vært i det innadvendte hjørnet hele dagen, og ga Lydverkets fotograf streng beskjed om «ingen mysiga bilder». Men når hun synger «I Follow Rivers» kommer det altså. Smilet.

– Å stå på scenen er det minst slitsomme med å være artist. Det er som å være på spa, i forhold til alt det andre jeg må gjøre.

Lykke Li oppdaget musikkgleden da hun var sju år gammel, og bodde i et spartansk hus i Estorninhos, en portugisisk idyll med 200 innbyggere. Familien fikk sin første tv, og det første Lykke så var videoen til Michael Jacksons «Black and White». Og på Lisboas restauranter så hun også hvordan sorgen ble dyrket i fadoen – triste sanger om knuste hjerter.

– Platene mine er triste, og det er sorgen jeg liker best når jeg hører på alle former for musikk. I alt dette svarte, finnes noe veldig positivt, noe man kan gripe fatt i. Å høre på slik musikk hjelper meg å klare meg gjennom dagen, jeg trenger sorg i musikken.

Derfor klarer hun ikke å høre på muntre Beach Boys-melodier, hennes musikalske helter er Billie Holiday, Leonard Cohen og Nina Simone. Og hennes egne låter handler om tårer og knuste hjerter. «In weakest moments i weep / ’Cause i like the way tears fit my cheek», som hun synger i «Let It Fall».

Lykke nevner ofte sine egne mislykkede kjærlighetsforhold, men på tross av låttitler som «Breaking It Up» og «Unrequited Love» er ikke Wounded Rhymes noe klassisk «breakup»-album.

– Nei, det skulle minimere hele prosjektet mitt. Platen handler om separasjon, men separasjon fra en selv, ens drømmer, ens ungdom og ens kjæreste. Det handler ikke bare om forhold, men om brytningspunkter. Det finnes mange måter å knuse et hjerte på, og ofte er det dine egne forventninger og illusjoner som gjør det.

– Skriver du best når du er langt nede?

– Det er vanskelig å skrive når man er på rock bottom. Jeg skriver sanger når jeg er nede, men på vei opp. Hvorfor skal man skrive sanger når man er på topp, da er man vel opptatt med å drikke champagne?

Det er også her vi finner forklaringen på at Lykke Li takket ja til å skrive en sang til vampyrfilmen Twilight: New Moon, selv om hun hater fantasy og science fiction.

– Jeg liker Twilight som et ungdomsfenomen, «die hard»-fans som forenes i budskapet om at kjærligheten kan overvinne alt.

Hippiedrømmen
Hjemme hos Lykke Li, hvor nå det er, ligger en bok, med en tegning av en storbrystet og langhåret hippiejente som flasher fredstegnet på omslaget. Tittelen er utformet i psykedeliske bokstaver i blått på rød bakgrunn: Laurel Canyon: The Inside Story of Rock-and-Roll’s Legendary Neighborhood.

Én dag, når hun er ferdig med turneringen skal hun lese denne boken om nabolaget i fjellsidene nord for Los Angeles’ Sun Boulevard, der musikalske forbilder som Joni Mitchell, Neil Young og The Byrds slo seg ned på slutten av 1960-tallet. Musikerne i Laurel Canyon var et kreativt miljø som skapte, lekte og elsket sammen, som hippietidens romantiske variant av jazzens Paris. Helst ville Lykke Li hatt en tidsmaskin, slik at hun selv kan drikke te med Joni Mitchell i Laurel Canyon eller henge rundt på Hydra med Leonard Cohen.

– Jeg kan bli veldig melankolsk og nostalgisk når jeg studerer scener og bevegelser fra gamle dager. I dag klarer jeg ikke å sette fingeren på hva slags revolusjon vi går gjennom, og hva ungdommen i dag står for. Det føles mer som om min generasjon bare er en generasjon av overfladiske forbrukere, og jeg kan lett bli deprimert av det.

Moten og kunsten
Lykke Li nynner gjennombruddshiten «Little Bit», supermodell Heidi Klum vrikker seg rundt i undertøy og en innsmigrende damestemme lokker med «verdens mest avanserte bh» fra Victoria’s Secret.

Som så mange andre kvinnelige popstjerner, er Lykke Li omfavnet som stilikon av alt fra motebloggere til klesdesignere. Hun poserer med pekefingeren kokett rettet mot knallrøde lepper, kledd i stramme Levi’s-bukser. Svenske Elle kåret henne til 2009s mest velkledde. Selv er hun tydelig at hun gjør dette for pengene, og for å få oppmerksomhet om musikken sin.

– Jeg er interessert i klær, fordi jeg bruker de til å skape min egen verden, men jeg er ikke interessert i mote. Jeg bryr meg ikke om trender, kjøper lite klær, men kler meg i det jeg trives i.

Klær handler mer om stammeidentitet for Lykke.

– Jeg går i svarte klær og skinnjakke fordi jeg elsker rock ’n’ roll. Men når jeg snakker med andre fordi de også har skinnjakke, blir jeg skuffet da jeg skjønner at de ikke engang har lyttet til rock. Tidligere kunne man se en langhåret hippie, og umiddelbart forstå at dette var en man kunne snakke med.

Der Lykke Lis flørting med motebransjen en nødvendig biinntekt og pr-kanal, er det en annen sidegren i musikkbransjen hun elsker: Å lage musikkvideoer. Hun drømmer om å lage musikk for David Lynch, og der publikum henger seg opp i Lykkes hotpants og Lady Gaga-aktige vrikking i «Get Some»-videoen, er hun selv mest opptatt av mindretallet som snapper opp inspirasjonskilden: Kultregissøren Alejandro Jodorowsky, og hans Holy Mountain, en psykedelisk kultfilm om jakten på udødelighet, som chileneren spilte inn mens han eksperimenterte med LSD i 1973.

I «I Follow Rivers» forfølger en kappekledd Lykke den svensk-libanesiske skuespilleren Fares Fares langs kysten av Gotland, i en video inspirert av Andrej Tarkovskijs «Offeret».

Det er slike dedikerte fans Lykke håper blir med henne videre på veien, slik at hun en gang i fremtiden kan ta full kontroll over karrieren, som Radiohead og Sonic Youth.

– Jeg elsker å lage videoer, og glad for at jeg har fans som er åpne for å tenke. Da klarer jeg forhåpentligvis la dem følge med, hvis jeg velger å gjøre noe helt abstrakt i fremtiden.

Fakta – Li Lykke Timotej Zachrisson (anno 2011)

Artist og låtskriver, født i Ystad i Skåne 18. mars 1986.

Moren er Kärsti Stiege, fotograf og musiker i bandet Tant Strul. Faren er Johan «Zilverzurfarn» Zachrisson fra bandet Dag Vag.

Debuten Youth Novels (2008), produsert av Björn Yttling fra bandet Peter, Bjorn and John, har solgt over 200.000 eksemplarer på verdensbasis, men albumet kom ikke høyere enn 36- plass på VG-listen.

Har samarbeidet med Kings of Leon, Kanye West, M.I.A., The Roots, Kleerup og Røyksopp, og blitt remikset av Beck, Mike D fra Beastie Boys, Drake og Tyler the Creator fra OFWKTA.

Skrev sangen «Possibility» til filmen Twilight: New Moon, og har hatt musikk i tv-serier som CSI: New York, Misfits og Hawaii Five-O.

Ga i 2011 ut albumet Wounded Rhymes, igjen produsert av Björn Yttling, og har prydet omslaget på det amerikanske magasinet Spins «Next Big Things»-nummer, samt forsidene på Foam, Fader, Notion, Ion, SoundVenue, Filter og Modzik.

Opprinnelig publisert i D2.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: