Pulp Fiction fyller 20 år

For 20 år siden var det verdenspremiere på  Quentin Tarantinos Pulp Fiction på Cannes-festivalen, og siden har ikke filmbransjen vært helt den samme.

Samtidig tok jeg et lite skritt for menneskeheten, men et stort skritt for min egen journalistkarriere da jeg solgte inn denne frilanssaken om det litterære fenomenet «pulp fiction» til Arbeiderbladet (nå Dagsavisen).

Jeg ble til og med kalt inn på intervju som sommervikar i avisa (men fikk ikke jobben). Det hører også med til historien at desken kuttet punchlinen i innledningen (at forfatterne ble betalt pr. ord), og dessuten la inn en feilaktig parentes om at H.P. Lovecraft var hjernen bak scientologikirken (det er L. Ron Hubbard). Så dette var også mitt første møte med Deskmonsteret.

Og flere år seinere skulle jeg få intervjue Tarantino, det hadde jeg ikke drømt om den gang.

 

– Hvorfor skulle jeg la skurkene bli truffet med første skudd når helten fortsatt har ammunisjon for fem cent igjen i revolveren?

Dette brummet den kommende krimforfatteren Dashiell Hammett til svar på sin redaktørs spørsmål om hvorfor Hammets westernhelt var en slik elendig skytter. Som mange andre amerikanske forfattere startet Hammett sin karriere i billige ”pulp”-magasiner tidlig på 1900-tallet. Forfatterne fikk betalt pr. ord, som oftest bare en til to cent pr. ord, og sparsomhet på ord ble derfor ikke oppmuntret.

Billig papir
Pulpmagasinene hentet sitt navn fra det billige papiret de ble trykket på (laget av såkalt ”wood pulp”, eller tremasse). Amerikaneren Frank A. Munsey blir regnet som pulpmagasinenes far. ”Historien er ikke viktigere enn papiret det er trykket på,” var Munseys læresetning. I 1896 kom bladet Argosy på markedet, proppfullt av eventyrfortellinger for voksne, trykket på det billigste papiret og solgt for 10 cent stykket. Dette førte framfor alt til at de såkalte ”pulpmagasinene” nådde et mye større publikum enn de dyrere, glansede magasinene som Cosmopolitan, de såkalte ”slicks”.

Pulpmagasinene var først og fremst et hjem for tøffe helter, mannevonde skurker og vakre damer som skulle reddes av helten. Pulpens høydepunkt var under krisetidene på 1930-tallet, med utgivelser av over 200 forskjellige hefter i måneden. De fantastiske fortellingene i magasinene ble en billig virkelighetsflukt for millioner av amerikanere; en strøm av helter og skurker i en endeløs rekke sjangre. ”Alle” leste pulpmagasinene; forlaget Popular Publications hadde en tid både senere president Harry S. Truman og Al Capone på sine abonnementslister. Krim og mystikk var mest populært, men det fantes magasiner for enhver smak: Western Story, Horror Stories, Silk Stocking Stories, Sea Stories, The Railroad Man’s Magazine, Zeppelin Stories og så videre.

En endeløs rekke forfattere
En slik strøm av fortellinger førte til en stor etterspørsel etter forfattere. Pulpmagasinene ble en yngleplass for profesjonelle pulpskribenter, avdankete romanforfattere og kommende stjerner. Forfattere som Jack London, Edgar Rice Burroughs, Raymond Chandler, Ray Bradbury og Isaac Asimov debuterte alle i pulpmagasinene.

– Hvis du ser på amerikansk skjønnlitteratur i perioden 1900-1940, så ser man, med noen unntak, at flesteparten av forfatterne som blir husket i dag, skrev for pulpheftene, sier Per G. Hvidsten, forfatter og pulpkjenner.

– Pulpen revitaliserte litteraturen. Heftene fungerte som opplæringssted for hoveddelen av amerikanske forfattere i nærmere 50 år. Størstedelen av historiene var horribelt dårlige, man måtte framfor alt produsere litteratur effektivt. Mens de fleste av datidas respekterte forfattere i dag er glemt, kommer mange av pulpforfatternes verker stadig i nye opplag.

Kongen blant pulpforfatterne var en diger californier som het Frederick Schiller Faust, og som skrev under pseudonymet Max Brand. Faust ville aller helst bli poet, men fattigdom tvang han til å levere historier til pulpmagasinene. Faust endte opp med å skrive melodramatiske westernhistorier for Western Story Magazine, hvor han skrev 13 millioner ord på 13 år under 11 forskjellige pseudonymer.

Han leste aldri gjennom sine førsteutkast, og ville ikke engang se magasinene som trykket historiene hans. I 1938 flyttet Faust til Italia, hvor han levde luksuriøst i en diger villa. På morgenen finpusset han diktene sine, og etter lunsj satte han seg ned for å skrive sine daglige 10.000 ord til pulpheftene. Faust oppnådde stor sukess som pulpforfatter, men mislyktes som poet. I 1944 ble han skutt og drept i Italia under sitt første oppdrag som krigskorrespondent, 51 år gammel.

Nye sjangre
Pulpmagasinene fødte nye litterære sjangre. Kriminallitteraturen fikk sitt eget forum i 1915 med Detective Story Magazine, og med bladet Black Mask dukket de tøffe, kyniske og hensynsløse privatdetektivene opp. Den første detektiven av denne kaliber var Race Williams, skapt av Carroll John Daly. Williams var så populær blant leserne at navnet hans på et omslag førte til en 20 prosents økning i salget.
Race Williams var selve prototypen på tøffe detektiver, og både Sam Spade og Philip Marlowe fulgte i hans fotspor.

Serieheltene og –skurkene var en annen ny type litteratur. Figurer som The Shadow, The Spider og Doc Savage tok loven i egne hender, bekjempet kriminelle og kledde seg ut i skremmende kostymer. Disse var de første ”superheltene”, og inspirerte en rekke tegneseriehelter av lignende kaliber. Både Supermann og Batman er sterkt inspirert av pulpheltene.

Og jo mer fantastiske helter, desto mer makabre og onde ble skurkene. Fargerike skurker som Dr. Satan og Wu Fang fikk hovedrollene i egne magasiner.

Den fantastiske litteraturen fikk også en yngleplass. I 1926 så magasinet Amazing Stories dagens lys. Redaktøren Hugo Gernsback hadde tidligere utgitt et hefte om radioteknikk, og i Amazing Stories samlet han opptrykk av gamle Jules Verne- og H.G. Wells-historier og nye historier under begrepet ”scientifiction”, senere modifisert til science fiction.

Brevspalten i heftet ble etter hvert et forum for leserne av bladet, og mange av brevskriverne dukket selv opp som skribenter for heftet. Brevskriverne dannet kjernen av de senere tiders science fiction-skribenter, og la også grunnlaget for fankulturen som siden har preget science fiction, fantasy og tegneserier.

I 1923 dukket Weird Tales opp, og her fikk skrekklitteraturen utviklet seg. H.P. Lovecraft er nok den mest kjente skribenten her, men også folk som seinere filmregissør Val Lewton og Tennessee Williams debuterte her. Den mest populære av alle skrekkforfatterne var riktignok en mann ved navn Seabury Quinn. Han skrev nesten hundre eventyr om den okkulte detektiven Jules de Grandin.

I alle eventyrene reddet Grandin og hans assistent, dr. Trowbridge, pene jenter fra fæle superskurker og forferdelige uhyrer. Siden Quinn var populær og fikk betalt pr. ord, tillot han seg nitide situasjonsbeskrivelser og lange dialoger hvor Grandin kom med utallige franske utbrudd og uttrykk. På dagtid var Quinn redaktør for et fagtidsskrift for begravelsesagenter.

Eksempelet The Shadow
”Hvem vet hvilken ondskap som lurer i menneskenes hjerter? Skyggen vet det.”

The Shadow, eller Skyggen, var en av de absolutt mest populære pulpfigurene, og også en av de mest seiglivede. Til høsten kommer den seneste i rekken av Shadow-filmatiseringer, med Alec Baldwin i rollen som forbryternes skrekk og John Lone som asiatisk skurk i beste pulpånd. Lone spiller Kahn, en ond etterkommer av ingen ringere enn Djengis Khan.

The Shadow startet sin eksistens i 1929 i et kortvarig magasin, Fame and Fortune, med handlinger fra storfinans. Skyggen var her en mystisk maskert mann som beskyttet pene og hederlige finansfolk fra ikke fullt så pene og hederlige finansfolk. Etter krakket på Wall Street gikk magasinet inn, men Skyggen dukket opp igjen som introdusør for krimhørespill på radioen.

Forlaget Street & Smith kunne tenke seg å ta patent på navnet The Shadow, og bestemte i 1931 at et pulpmagasin med navnet The Shadow skulle utgis. Oppdraget med å skrive en roman til det første nummeret av magasinet gikk til en tidligere tryllekunstner ved navn Walter B. Gibson, som kom til å skrive under pseudonymet Maxwell Grant. I løpet av en uke hadde han skrevet den første romanen om den mystiske kappekledte Skyggen, som var en mester i å forkle seg, hadde et nettverk av ”agenter” i kampen mot kriminalitet, og som med sine revolvere og maskinpistoler virkelig var ”hard mot de harde”, lenge før Fantomet og andre lignende helter var påtenkt.

I det sivile liv var Skyggens alter ego millionæren Lamont Cranston, mens han på kvelden kjempet mot uhyggelige skurker som The Black Master, The Silent Seven og The Kings of Crime.

Magasinet ble en eventyrlig suksess, på sitt meste solgte det 300.000 i måneden, og Gibson skrev en kontrakt med forleggerne at han skulle skrive 24 romaner med Skyggen i løpet av et år. Gibson kunne på det raskeste rekke å skrive en roman på fire dager, og i de 15 årene han skrev romaner om The Shadow, skrev han ikke mindre enn utrolige 283 romaner, eller 15 millioner ord.

The Shadow har også satt sine spor i andre medier. Fra 1937 til 1954 ble det laget hørespill for radioen, med Orson Welles som den første av mange skuespillere i tittelrollen. Skyggen møtte også kriminelle i tegneseriene, i serier som er blitt oversatt til norsk. Den første filmen om The Shadow, The Shadow Strikes, ble laget i 1937, og nå er altså alle kriminelles nemesis igjen klar til ny dyst på lerretet.

Undersak: Om omslagene

De malte og fargerike omslagene på pulpheftene var utvilsomt en viktig faktor for salget. Å si at de var spekulative, er en klar underdrivelse, en god tegner klarte å få inn elementer av sex, action, skjønnhet, stygghet, synd og vold inn i én tegning, som ofte hadde svært lite med selve historiene å gjøre.

På 1930-tallet begynte mange forlag å peile seg mer inn på sex enn tidligere, og mange hefter fikk adjektivet ”spicy” inn i tittelen, for å understreke at her var det vågale saker på gang. Et typisk omslag for et hefte som Spicy Detective Stories viste en langbeint, storbrystet blondine med sønderrevne klær og et forskremt uttrykk. Skremt er hun som regel fordi en misformet kraftig skurk med en stor pistol eller kniv truende lener seg over henne.

Opprinnelig publisert i Arbeiderbladet.