Gratulerer med dagen, Arild Midthun!

I dag fyller Arild Midthun, Norges eneste offisielle Donald-tegner, 50 år.

Han er også et vandrende stykke norsk tegneseriehistorie, som har tegnet fulltid siden han begynte å tegne Sirkus i salige Serie-Fokus i 1980. Denne teksten skreiv jeg som forord til hans første bok i Walt Disney’s Hall of Fame-serien.

Mer Midthun her.

Hva har Donald Duck til felles med Ivar Aasen, Olsenbanden, Kaptein Sabeltann og Pyton-geeken Bottolf Nerd? De er alle tegnet av bergenseren Arild Midthun (f. 6. mai 1964). I dag er han Norges eneste offisielle Donald-tegner, men du kan følge hele den moderne norske tegneseriehistorien i tusjstrekene hans. På 1970-tallet tegnet han en fransk/belgisk-inspirert spionserie. På 1980-tallet revitaliserte han det norske juleheftet og satte ny standard for kvisehumor, mens han pustet liv i Ivar Aasens kjærlighetsliv og kastet seg over stripeseriene på 1990-tallet. Da føles det naturlig at Andeby ble neste stopp.

Arild Midthun har gjort det meste som tenkes kan i norske tegneserier, men det er en ting han aldri har gjort: Skrevet manus på egen hånd. Nå ble han riktignok tatt inn i Disney-varmen som Donald-forfatter før han ble godkjent som andetegner, men det tok ikke lang tid før han fikk Tormod Løkling, manusforfatteren og redaktøren han begynte seriekarrieren sammen med på barneskolen, inn på manussiden i arbeidet med Donald-ensiderne han hadde begynt å skrive på.

Det beste Midthun vet er å utvikle en idé sammen med en redaktør eller forfatter, for deretter å planlegge historien visuelt, som en filmregissør. For dette er en kar med god visuell teft. Da han var liten kunne han «bla» gjennom sine favoritthistorier rute for rute etter hukommelsen. Og Donald-arbeidet fungerer som rene ungdomskilden for denne veteranen. For Midthun jobber fortsatt med de samme forfatterne som han samarbeidet med da han var i tenårene: Tormod Løkling og Terje Nordberg. Og de har det morsommere enn noensinne.

Vidunderbarn
Norsk tegneseriehistorie hadde sett svært annerledes ut om ikke den nyutsprungne 16-åringen Arild Midthun hadde tatt turen over fjellene fra Bergen til Oslo og Norway Cup sommeren 1980.

Som 13-åring hadde han allerede fått den humoristiske spionserien Patrick & Co, skrevet av en like ung Tormod Løkling, presentert som føljetong i Bergens Tidende, men nå var han usikker på hvordan han skulle få flere tegneserier på trykk – og ikke minst hvor. ”Norske” og ”tegneserier” var to ord som sjelden befant seg i samme setning på 1970-tallet.

Så dukket feinschmeckerbladet Serie-Fokus opp, med bakgrunnsartikler om serier, sofistikerte klassikere som Will Eisners The Spirit og Hugo Pratts Corto Maltese, samt til og med et lite knippe nye norske serier. Dette var helt tydelig et blad laget av folk med sans for og kunnskap om gode tegneserier. Og ikke bare det: De etterlyste faktisk flere norske serier.

Dermed tok Arild med seg mappa si til Norway Cup, tok turen til Semic/Nordisk Forlag, og imponerte den vesle serieredaksjonen der. Terje Nordberg og Eirik Ildahl i Serie-Fokus ble såpass imponerte at de nærmest sporenstreks la ned sine egne tusjer for heller å konsentrere seg om manus framover.

I dette vidunderbarnet fant den kreative og sultne norske tegneserieredaksjonen en nesten fiks ferdig serietegner, en som var sterkt inspirert av europeiske helter som Franquin (Viggo og Sprint), Albert Uderzo (Asterix) og Jean Giraud (Blueberry). Midthuns Sirkus ble umiddelbart tatt inn i Serie-Fokus.

Noe lignende skjedde da Arild begynte på videregående med tegning, form og farge på Voss samme høst. Da ble han brukt av lærerne i tegneundervisningen, istedenfor å lære noe selv. Oppdragene hadde begynt å strømme inn, og Arild sluttet på skolen etter noen uker for å tegne profesjonelt. Da kompisene nå spurte Arild om han hadde vært ute i helgen, måtte han tenke seg om, før han svarte: «Jo, på lørdag var jeg ute og hentet posten.» Ellers satt han stort sett inne for å tegne opp mot stadige deadlines.

Norge var ikke moden for et blad som Serie-Fokus, men Sirkus overlevde nedleggelsen, og fikk et langt større publikum som fast inventar i Fantomet. Midthun tegnet rundt 60 ensidere av Sirkus etter manus av Eirik Ildahl og Terje Nordberg, og ikke minst, Dag Kolstad. Den unge redaktøren Kolstad hadde da også fått ansvaret for den norske utgaven av det amerikanske humorbladet MAD i hendene, og inviterte Midthun med som fast tegner. Samspillet dem i mellom skulle føre til store endringer i norsk seriebransje.

Pyton-Arild
Dag Kolstad var en av de store idémakerne, redaktørene og manusforfatterne i Tegneserie-Norge på 1980-tallet. Han bygget opp og omformet Norsk MAD til noe helt eget, der han i tillegg til amerikanske tegnere som Don Martin, Jack Davis og Sergio Aragonés begynte å fylle blekka med norsk humor. Og allerede fra dag én var Arild Midthun klippen, Kolstads trofaste støttespiller med ansvar for alt fra forsider og serieparodier til redaksjonelt materiale og egne figurer.

Kort sagt ble Midthun den som fikk ansvaret for å visualisere Kolstads mange ideer, og utviklingen skjøt fart da Kolstad i 1985 forlot Semic og startet forlaget Gevion sammen med Petter Engbo og Terje Nordberg. Norsk MAD fikk han ikke med seg, men hva med en helnorsk variant – fylt med enda drøyere humor? Galskap eller genistrek? Begge deler. Pyton ble født i 1986.

Pyton ble ikke bare skoledannende for den særnorske rølpehumoren på 80- og 90-tallet, bladet ble også en effektiv tegneserieskole for talenter som Frode Øverli, Bjørn Ousland, Tore Strand Olsen og Tommy Sydsæter (og Martin «Rocky» Kellerman i Sverige). Midthuns lærere var manusforfatterne og redaktørene Nordberg og Kolstad. Arild var deres første tegner, og han fikk i flere år all deres oppmerksomhet og kritikk. «Det er de røde strekene som betyr noe. Godord kan du få av din mor,» sier han selv. Pyton-periodens mest slitesterke Midthun-figur var übernerden Bottolf Nerd, laget av de dårlig skjulte pseudonymene Termos Løkring og Arnold Milten. For ikke å glemme forsiden der en hvit Donald i militæruniform denger løs på en svart Daffy med batong. Disney ringte ikke med jobbtilbud da, for å si det sånn.

truls-og-trine-julemysteriet-1984

 

Fransk/belgisk Arild
«Fortsatt liv i de norske seriene» het en gladmelding i Aftenposten på tampen av 1984, fordi det ble utgitt hele ni norske julehefter det året. Sett med dagens øyne virker det fattigslig, men i 1984 var dette en revolusjon: Opptrykk av Vangsgutane og Nils og Blåmann, gamle travere som Kaare Bratungs Dagros, Håkon Aasnes’ Smørbukk, Solveig Muren Sandens Tuss og Troll og nykommere som Truls og Trine. Skrevet av Dag Kolstad og Terje Nordberg, tegnet av Arild Midthun.

Parallelt med utskeielsene i Norsk Mad og Pyton, fikk Midthun nemlig muligheten til å utmerke seg med mer familievennlige serier i den fransk/belgisk-inspirerte streken som lå hans hjerte nærmest. Truls og Trine ble et tidlig norsk serieeventyr, med pris fra Kulturdepartementet, femsifret salg og oversettelser til svensk, finsk og dansk. Dessverre ble serien offer for forlagsrokaden fra Semic til Gevion, og etter tre album var det slutt.

Midthun og Nordberg tok opp tråden med Troll i 1988, også en fransk/belgisk humorserie i norske klær – nærmere Asterix enn Theodor Kittelsens klassiske illustrasjoner. «Ingen norsk serietegner kommer i nærheten av ham,» mente VG, men Troll forsvant etter to album, en Sproing-pris og enda en pris fra Kulturdepartementet. Arbeidet ble rett og slett for kostbart og tidkrevende. Midthun innså at du må opp på opplagstall som Asterix eller danske Valhall for å kunne forsvare tiden det tar å lage et slikt album. Du må i tillegg opparbeide en solid backlist, slik at de gamle albumene kan selge i nye opplag når nye utgaver dukker opp. Verken han, Nordberg eller forlaget hadde rygg til å holde Troll gående så lenge.

Voksen-Arild
«Har ikke Arild lyst til å lage en voksenserie?» spurte VG en 20 år gammel Arild Midthun i 1984. «Jo, men jeg føler meg ikke voksen,» lød svaret. Han måtte gjennom ti år, en skilsmisse og en lettere midtlivskrise først.

Da Midthun begynte å tegne for Pyton i 1986, flyttet han samtidig til London, der han fikk orkesterplass til den kreative eksplosjonen i amerikansk/britiske serier. Serieskapere som Alan Moore, Frank Miller, Neil Gaiman og Dave McKean tøyde grensene for hva som var mulig å foreta seg innenfor rammene av tradisjonelle superheltserier, og de gikk videre til å lage mer personlige og mindre sjangerstyrte serier.

Samtidig ga Semic og Cappelen ut en rekke mesterverk på norsk, serier som John Difools eventyr, Maus og Den sorte ordens falangister. Tegneserien var blitt voksen, og en bølge av norske tegneserieromaner fulgte i kjølvannet, fra navn som Christopher Nielsen, Steffen Kverneland, Lars Elling og Siri Dokken. Men Midthun fortsatte å tegne Bottolf Nerd.

Men så skjedde ting. Midthun ble skilt. Dag Kolstad forlot redaktørkrakken i Pyton. Tegneren lurte på om han skulle fortsette, eller satse på plan B: Å bli psykoterapeut. Midthun har i lengre perioder lest mer fagstoff om psykologi enn tegneserier. Men så deltok han på et seminar med Erna Osland, en erfaren barnebokforfatter med over et dusin bøker bak seg.

Osland fortalte om en idé til en biografi. Uten å si hvem ideen handlet om, fortalte hun en historie om hovedpersonens kjæreste som kommer på besøk. Denne personen var så oppslukt i arbeidet sitt at han ikke har tid til noe kjærlighet. Så han stikker til skogs. Midthun kjente seg igjen. Både som voksen og som barn. Han hadde selv rømt ut vinduet på baksiden av sitt eget hus da jentene i første klasse kom for å spørre om han ville være med ut for å leke. Denne historien fengslet ham. Han ville tegne den. Mannen det var snakk om var nynorskens far, Ivar Aasen, og Midthun begynte arbeidet med sin første tegneserieroman.

Her fikk han muligheten til å gjøre noe som skilte seg markant fra alt annet han har tegnet. Denne gang minnet ikke streken om verken Albert Uderzo eller Mort Drucker, det var ingen Obelix-aktige karakterer, ingen kviser, bløte ordspill eller tannreguleringer. Midthun tegnet i en stil et sted mellom Jean Giraud og Mike «Hellboy» Mignola, med viktige tegneriske innspill fra vennen Lars Elling, som tidligere hadde gitt ut albumet Dårenes formynder. Tegneserieromanen Ivar Aasen: Ei historie om kjærlei kom ut på Det Norske Samlaget i 1996, ble utsolgt fra forlaget og fikk Midthun inn på alt fra hjemlige bibliotek til internasjonale gallerier og den ledende europeiske tegneseriefestivalen i Angoulême.

Stripe-Arild
Tegneserieromanen ble aldri noe levebrød for noen norske tegnere på 1990-tallet, suksessen kom tvert i mot innenfor et langt mindre format: Stripeserien. Humorblader som Billy har alltid vært viktige på det norske seriemarkedet, men på 90-tallet var det generasjonsskifte med bladene Tommy og Tigern og Larsons gale verden i front.

Da Bud Graces Ernie sprang ut fra Tommy og Tigern, fikk Frode Øverlis Pondus og Pappa & Pestus av Terje Nordberg, Eirik Ildahl og Arild Midthun sjansen som biserier.

Vi vet alle hvordan det gikk med Pondus, men Pappa & Pestus holdt faktisk koken til 2004, selv om den aldri ble noen stor suksess. Avisstripen var ikke noe ideelt format for Midthun. For det første gjorde han det vanskelig for seg, med en hovedperson (pappaen Pål) som var svært høy og to som var svært lave (Pestus og Rosemarie), hvilket resulterte i striper som ofte gjorde det fysisk umulig å gå tett inn på karakterene. Dessuten forteller Midthun aldri vitser i virkeligheten, han forteller historier. Vi har ikke gått glipp av en ny Don Martin, Gary Larson eller Frode Øverli i Arild Midthun, og hans andre stripeserier – Donald Duck og Olsenbanden jr. – har typisk nok vært føljetonger.

Derimot var Midthun en viktig spiller i kulissene til den norske serierevolusjonen. Han var aktiv i etableringen av tegneseriefestivalen Raptus i Bergen og fagforeningen Grafills tegneseriegruppe, samt en ivrig lobbyist i forhold til å vri Kulturrådets støtte fra innkjøpsordning til produksjonsstøtte. Resultatet ble at tegneseriemagasiner kunne kjøpe inn norske stripeserier med subsidier, i motsetning til de kostbare albumene som kunne ha støvet ned på bibliotekene som resultat av en ren innkjøpsordning.

Donald-Arild
Ved tusenårsskiftet fortsatte Midthun med Pappa & Pestus, mens Aftenposten-leserne jevnlig hadde sett hans avisillustrasjoner siden 1995. Sammen med Tormod Løkling laget han den selvbiografiske tegneserien Livstegn til fagtidsskriftet Utdanning, men så skjer det noe.

I 2003 blir samme Løkling headhuntet fra jobben som Pondus-redaktør til samme stol i Donald Duck & Co. Det tok ikke lang tid før ideen om norskproduserte Donald-serier knakker på døra til familien Midthun, nå bosatt i Son.

Midthun var aldri noen stor Donald-leser som liten, han foretrakk de fransk/belgiske seriene i ukebladet Tempo. Men han har en nærmest religiøs respekt for Donald-tegneren Carl Barks, og mener Donald Duck er en del av nordmenns mentale bagasje, en skikkelse like kjent som julenissen og Peer Gynt. Problemet er at det ikke er bare å begynne å tegne Donald. Man må godkjennes av Disney først. Midthun måtte bestemme seg for om dette var noe han ville kaste seg ut i, og virkelig lære seg fra bunnen, nå som han rundet de 40. Det var liten tvil. Å tegne Donald var noe av det morsomste han hadde gjort, spesielt når han også fikk med seg sine gamle våpendragere, forfatterne Tormod Løkling og Terje Nordberg, og etter hvert også selveste Satire-Knut (Nærum).

Arbeidsmetoden deres er ganske unik i Donald-universet. Tidligere er mange av de beste Disney-seriene laget av en og samme serieskaper, som Carl Barks, William Van Horn eller Don Rosa, eller så er det ofte stor avstand og liten dialog mellom manusforfatter og tegner. Ikke sjelden befinner de seg på forskjellige kontinent.

Midthuns Donald-historier er et nært samarbeid mellom forfatter, tegner og redaktør. En heldig treenighet, eller proDUCKsjon, som han selv kaller det. Som oftest utvikles ideen til historien mellom tegner og forfatter. De snakker sammen, kaster ball og kommer fram til et plot, som så må godkjennes av redaktør Byron Erickson i København. Blir ideen godkjent, kan idémyldringen fortsette, og nå handler det om å spisse historien, om å finne underholdningspotensialet i alle enkeltscener underveis. Når manuskriptet er ferdig utviklet, tegner Midthun ut hele historien i løse layoutskisser.

Det er denne regijobben som gir Midthun det virkelig store kicket, som å sitte i kinosalen med den totale kontroll over hvordan historien på lerretet skal utspille seg. Etter at forfatter og redaktør har kommet med sine kreative tilbakemailinger, er det over til uttegningen av selve originalene, en meditativ prosess Midthun beskriver som en rent fysisk glede. Nå tegner han én Donald-historie i måneden, men fortsatt er anden den vanskeligste figuren Midthun noen gang har tegnet.

– Det er tusen ganger enklere å tegne Skrue, Anton eller Asterix, for den del. Donalds runde hode består jo kun av to øyne og et nebb! En tegneseriefigur som må fanges med så få streker som mulig. Men når en først klarer det, er Donalds potensial som hovedperson i hvilken som helst fabelaktig fortelling helt enorm. Og det er fortsatt fortellergleden som er min aller viktigste drivkraft, sier Midthun.

– Det, og vårt motto: «Den beste Donald-historien er ennå ikke fortalt!»

Arild Midthun år for år

1964: Fødes i Bergen, 6. mai.

1977: Serien Patrick & Co går som føljetong i Bergens Tidende, etter manus av Tormod Løkling.

1980: Sirkus  trykkes i Serie-Fokus (Semic/Nordisk Forlag). Serien utvikles og videreføres i Fantomet (Semic/Nordisk Forlag). Tegnet også i KOnK (Bladkompaniet), etter manus av Tormod Løkling.

1981: Begynner å tegne for Norsk MAD (Semic/Nordisk Forlag), og blir der til og med 1985.

1983: Første Truls og Trine-album (Semic/Nordisk Forlag), skrevet av Terje Norberg og Dag Kolstad. Albumet får Kulturdepartementets tegneseriepris, og serien fortsetter i ytterligere to årlige album.

1986: Første nummer av Pyton (Gevion) utgis, med Midthun som fast tegner under pseudonymet Arnold Milten. Tegner frem til Dag Kolstad gir seg som redaktør i 1995.

1988: Midthun bidrar i antologien Kåmiks (Cappelen) med «Demonolog», skrevet av Eirik Ildahl. Første bind av Troll (Bladkompaniet), skrevet av Terje Nordberg, utgis. Albumet får Sproingprisen som beste norske serie, men må dele prisen med Christopher Nielsens En fettsugers bekjennelser (Semic/Nordisk Forlag).

1990: Midthun og Nordberg lager tegneserie av Alf Prøysens fortelling Snekker Andersen & Julenissen (Bladkompaniet). Det andre bindet av Troll (Bladkompaniet) får Kulturdepartementets tegneseriepris.

1995: Første illustrasjoner på trykk i Aftenposten, der Midthun fortsatt er tilknyttet.

1996: Stripeserien Pappa & Pestus, skrevet av Erik Ildahl og Terje Nordberg, starter i Ernie (Bladkompaniet) og fortsetter i Tommy og Tigern (Bladkompaniet) og Aftenposten. Utgir serieromanen Ivar Aasen: Ei historie om kjærleik (Det Norske Samlaget), skrevet av Erna Osland, som får Kulturdepartementets tegneseriepris.

2001: Bidrar til enda en ny utgave av Norsk MAD (Egmont Serieforlaget) og tegner seriene om Olsenbanden jr.

2002: Starter tegneserien Livstegn med Tormod Løkling i tidsskriftet Utdanning.

2004: Begynner som offisiell Donald-tegner for Donald Duck & Co (Egmont Serieforlaget).

2005: Omarbeider Kaptein Sabeltann for eget tegneserieblad (Egmont Serieforlaget).

2007: Utvikler og tegner den nye Litago-kalven for Tine.

2008: Starter å tegne én Donald-historie i måneden til Donald Duck & Co.

Opprinnelig publisert i Walt Disney’s Hall of Fame: Arild Midthun (2010).

Advertisements

8 kommentar

  1. […] og fin sak om Donald Ducks 80-årsdag sist lørdag, med intervjuer av undertegnede, Knut Nærum, Arild Midthun og den ferske Donald-forfatteren Egil Aslak Aursand Hagerup. Saken ble også publisert av Bergens […]

  2. […] med unntak som Ho Che Andersons tegneserie om Martin Luther King jr. og Erna Osland og Arild Midthuns Ivar Aasen-biografi her […]

  3. […] 4. juni gir Ski bibliotek ut tegneseriealbumet Bobloteket, et resultat av Arild Midthuns tegneseriekurs med 17 unge lokale […]

  4. […] Wunder-Bjarne og kvisetrynet Bottolf Nerd, best kjent i henholdsvis streken til Tom Ostad og Arild Midthun, og laget tegneserie av Øivind Bluncks populære «Reidar»-figur. Han sluttet midt i 1990-årene, […]

  5. […] med Rolf «Rhesus Minus» Håndstad, redaktør Dag E. Kolstad, tegnerstjernene Tommy Sydsæter og Arild Midthun, Pervo-Kris-skaper Kristian B. Walters, sliteren Frode Øverli, Bjørn Ousland, Tore Strand Olsen, […]

  6. […] også tegneseriefest hos Cappelen Damm i Akersgata torsdag 19. november kl. 19. Special guests: Arild Midthun, Dag E. Kolstad, Empirix og TegneHanne. Håper du kommer også. Gratis […]

  7. […] det blir ikke bare snakk om boka vår, vi får nemlig storfint besøk. Arild Midthun og Dag E. Kolstad kommer for å fortelle om sitt Truls og Trine-comeback og sine over 70 år i […]

  8. […] Her er eliten av norske serieskapere; Frode Øverli, Jason, Lise Myhre, Karine Haaland, InkaLill, Arild Midthun og Bjørn Ousland, her er store svenske kultfavoritter som Charlie «Arne And» Christensen og […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: