Torsdag 15. og fredag 16. mai inviterer Jarle Bernhoft til hele tre konserter på Sentrum Scene, i anledning slippet av sin tredje soloplate, Islander.
I den anledning: Min konsertanmeldelse av Span-konserten på Quartfestivalen i 2002. Overskrift: «Stadionpotensial». Mer om Span her.
Span
Bendiksbukta, Quartfestivalen 2002
4/6
Det er et ganske absurd syn. Området foran den store scenen i Bendiksbukta er delt i to av kraftige gjerder. På den ene siden kan du drikke øl, på den andre siden må du nøye deg med brus. Og mens øldrikkerne er mest opptatt av sitting, sol og sms står de yngste oppspilt og følger med på Span. Øldrikkerne kommer seg på beina etter hvert, men et regnskyll får det meste av æren for det.
Men dersom Spans låter klarer å feste seg blant publikum vil nok flere reise seg neste gang, for live har dette bandet potensial til å innta rockestadionene. Bernhoft stråler av selvsikkerhet der han skifter mellom å sjonglere mikrofonen og en flying v-gitar.
Gitaren signaliserer også at dette er en gruppe som spiller muskuløs rock’n’roll uten større tegn til ironi. Bernhofts fortid som sanger i coverbandet Funky Hot Grits har lært ham sceneshowkunsten og kombinert med tungrocken fra fortida i Explicit Lyrics blir dette en fengende og til tider eksplosiv blanding.
Spesielt originale er de ikke; her lånes det friskt fra Red Hot Chili Peppers‘ funkmetal, stadiongrungen til Smashing Pumpkins, Blur-aktig punkrock («Baby’s Come Back» minner om «Song #1») og ballader som nesten tipper over i det U2-aktige. Men bandet spruter allerede av liv og tyngde, og til neste år kan dette bli skikkelig moro.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Øyvind Holen 