Donald Duck: Disneys gjøkunge runder 80

Da Donald Duck ble «født» 9. juni 1934, var det en unnasluntrende latsabb som kom til verden.

Med årene utviklet han seg til selve symbolet på den hissige, men hjertevarme sliteren som aldri får det helt til.

Mandag 9.juni fyller han 80 år, og det som følger under er en tidlig versjon av ett av kapitlene i boka Donald-landet: Hvordan en and i matrosdress formet det moderne Norge. Skaff deg den da vel, for eksempel her (hardcover) eller her (e-bok).

Les anmeldelsen til erkedonaldist Geir Hasnes her.


Som de fleste skapninger i Disney-universet er Donald Fauntleroy Duck skapt av en komité av animatører og serieskapere.[1] Den 29 år gamle melkemannen Clarence Nash sådde frøet da den gryende tegnefilmmesteren Walt Disney hørte hans kvekkende imitasjon av en familie med ender. Disney mente stemmen passet perfekt til en andefigur, og han ga animatørene Richard Lundy, Art Babbitt og Dick Huemer i oppdrag å gi Donald form og klær i debutfilmen The Wise Little Hen. Men det var på ingen måte en ferdigutviklet and som dukket opp på amerikanske kinoer 9. juni 1934.

Denne tegnefilmen var én i rekken i Silly Symphony-serien, filmer som kombinerte Disney-tegnernes voksende kompetanse med klassiske eventyr og originale historier, presentert i en musikalsk innpakning. The Wise Little Hen var en klassisk moralfabel, der en lat gris og en like lat and får sin velfortjente straff fordi de aldri hjelper driftige hønemor med å dyrke og høste mais.[2]

The Wise Little Hen gjorde Donald til stjerne, eller rettere sagt en trøbbelmaker og antihelt.[3] I de påfølgende filmene gjorde animatørene Donald hissigere i lynnet, mens streken ble rundere og mykere. Han ble fyldigere i kroppen, nebbet krympet, og han fikk en mer aktiv og rampete rolle. Med sitt hissige temperament og sine dårlige sider, dagligdagse problemer og evige jakt på suksess gjenspeilet han publikums egne liv i de harde 30-åra.

Mikke vs. Donald
Disneys første suksess var Mikke Mus, og musa ble raskt et symbol for den amerikanske optimismen og et alter ego for Disney selv. Mikkes karakteristiske heliumsstemme var det Disney selv som sto bak. Donald var et mer uforutsigbart vesen.

Mikke spilte ofte rollen som den eventyrlystne og modige David i kamp mot flere goliater, og som regel vant han. Han brøt ofte naturlovene, men aldri morallovene. Han var én del Walt Disney, én del Charlie Chaplins sjarmerende loffer som uforvarende havnet i trøbbel, og én del heltemodig Douglas Fairbanks som reddet jomfruer – Minni Mus – i nød.

Mikke ble født som ugangskråke, men endte som en blankpolert helt. Chaplin-kløna ble ofret til fordel for Fairbanks-helten, og dette førte til at animatørene ikke lenger kunne bruke Mikke til så mye. Han ble rammet av identitetskrise: Var han mann eller mus? Voksen eller guttunge? Løsningen ble å menneskeliggjøre ham: I 1948 ble den siste Mikke-kortfilmen laget. Året etter fylte musa 21 år. Han tok på seg skjorte og langbukse, og flyttet ut i i forstaden. Da forsvant også de siste skarpe kantene. Mikke falt inn i vår verden – og ble kjedelig. Han var for perfekt.

Donald, derimot, var Anti-Mikke. Til å begynne med buet ungene mot lerretet når han dukket opp på lerretet. Men i The Band Concert (1935) stjeler Donald bokstavelig talt showet fra Mikke. Musa spiller dirigenten som leder sitt orkester gjennom Wilhelm Tell-ouverturen, mens Donald er plageånden som saboterer med fløytespill og skaper framdrift og humor i fortellingen.

I motsetning til Mikke var Donald frigjort fra kravene om god oppførsel og moral. Anda var grinete, barnslig, hissig, pretensiøs, forfengelig, nevrotisk, selvopptatt og uhøflig – på en tid da hele verden så ut som den skulle eksplodere i et Donald-aktig raseri.

Suksessen førte nå til at Donald begynte å få hovedroller, og fra 1937 ble det opprettet et eget Donald-team: Regissør Jack King og forfatterne og animatørene Chuck Couch, Harry Reeves, Jack Hannah og Carl Barks. «Donald kunne være alt, han hadde alle menneskelige følelser. Han var søt, ondskapsfull, varm og kald, og hadde moro på andres bekostning,» sa Hannah.[4]

I 1947 plasserer en meningsmåling Donald på popularitetstoppen blant tegnefilmfigurene i USA.[5]

Amerikanerne har i dag et helt annet syn enn oss nordmenn på Donald og Mikke, farget av tegnefilmene. For eksempel sammenlignet Sarah Elbert, professor i kulturhistorie, presidentene Bill Clinton og George W. Bush med Mikke og Donald. Hun mente Clinton vant fordi han er en Mikke-type, «en ydmyk liten fyr fra enkle kår som selv har slått seg fram i verden». Bush senior tapte fordi han er en Donald Duck-type, «en småfrekk, sjølopptatt og upålitelig type, ikke særlig elskelig, og flink til å skape intriger.»[6]

Professoren avslørte samtidig at hun ikke hadde særlig kunnskap til Donald utenfor tegnefilmens verden. Etter andre verdenskrig fikk animatøren Barks muligheten til å videreutvikle Donalds personlighet på egen hånd – i tegneserienes verden. [Mer om Mikke her.]

Donalds to fedre
Carl Barks hadde flere ting felles med sin sjef, Walt Disney. Begge var født i 1901. De vokste opp på landsbygda, med dyr rundt seg, hadde lite utdannelse, og koketterte nærmest senere i livet av hvor få klassikere de hadde lest. Disney leste bare filmmanus, mens Barks’ favorittlektyre var leksikonet Encyclopedica Britannica  og populærvitenskapelige blader som National Geographic og Popular Science.

Begge elsket å tegne, men der Disney livnærte seg av pennen fra han var 18 år, fikk Barks først sjansen da han var 27 år gammel.  De skapte seg begge en karriere i det nye tegnefilmmediet, og begge skulle prege millioner av barn. Men der ”Onkel Walt” formet den amerikanske fantasien, skulle Barks få langt mer å si for den europeiske tankeflukten.

Fortsettelsen finner du i boka

Carl Barks i Oslo, 1994. Foto: Øyvind Holen


[1] Donalds mindre kjente mellomnavn Fauntleroy ble avslørt i kortfilmen Donald Gets Drafted (1942).

[2] Som så mange andre stjerner har også Donald en ukjent fortid. Navnet dukket opp for første gang i barneboka The Adventures of Mickey Mouse i 1931, og i britiske Mickey Mouse Annual nr. 3 (1932) dukker navnet opp på en and i matrosdress. Med svarte fjær! Det var først med tredje forsøk Donald-navnet og figuren fant sammen.

[3] Filmens verden ble raskt for liten for Donald. Allerede 16. september 1934, tre måneder etter filmdebuten, dukket han opp i avisenes striper. Fart i sakene ble det da Ted Osbourne og Al Taliaferro fikk sjansen til å gjøre en fast avisserie i 1937, og her skulle hissigproppen for alvor begynne sin modning og utvikling. Taliaferro ga anda et normalt hverdagsliv i storbyen, samtidig som han ga ham Bestemor Duck og nevøene Ole, Dole og Doffen som selskap. Europeiske Disney-tegnere begynte også å benytte seg av figuren i historier i europeiske hefter på 1930-tallet.

[4] Walt Disney: The Triumph of the American Imagination av Neal Gabler.

[5] Snurre Sprett havnet på andreplass, med Mikke Mus på tredje (Gallup Audience Research Institute 1947).

[6] Nordlys 5. november 1992. Elbert utdypet: «Bill Clinton minner mye om Mikke Mus, en alminnelig, folkelig fyr, full av pågangsmot og initiativ. Han kan være tøff og aggressiv når det gjelder – men han har også det nødvendige anstrøk av ydmykhet som vekker tillit og sympati. De fleste amerikanere liker denne kombinasjonen.» Pondus-pappa Frode Øverli hadde et mer rotnorsk perspektiv i Aftenposten Aften 4. juni 2004: «[Donald] er den Disney-figuren med mest sjel. Han er alltid uheldig og har en stor personlighet. Han er ikke som sjelløse Mikke Mus, som kun er et symbol på en pengemaskin.»

 

 

Advertisements

9 kommentar

  1. En kommentar til dette avsnittet…

    » I 1948 ble den siste Mikke-kortfilmen laget. Året etter fylte musa 21 år. Han tok på seg skjorte og langbukse, og flyttet ut i i forstaden. Da forsvant også de siste skarpe kantene.»

    Jeg er enig i mange av synspunktene dine på Mikkes utvikling i hans senere filmkarriere, men du har ikke faktaene helt på plass. Den siste originale Mikke Mus-kortfilmen ble ikke produsert i 1948, men i 1953. Dette dreier seg om den forglemmelige filmen «The Simple Things»: https://www.youtube.com/watch?v=BaQlrRl7d2Y Ellers begynte han å bruke skjorte og langbukse allerede på begynnelsen av 40-tallet, som f. eks. i «Mickey’s Birthday Party» fra 1942: https://www.youtube.com/watch?v=c3Y4VSt-Mu8

    • Takk! Godt det ikke ble med i boka da, siden avsnittet stammer fra en tidlig utgave av manus, der altså disse setningene ikke ble med til mål.

  2. […] om det nok passer best for lesere som ikke allerede har opparbeidet seg sterke meninger om hvordan Donald & Co skal […]

  3. […] av første del av 1951-årgangen av Donald Duck & Co, og står frem som en troende donaldist. «Fjærkreet fra Andeby er i dag minst like godt kjent i Norge som Henrik Wergeland, og innvandrere som kommer hit i voksen […]

  4. […] imponerende program i år. Der tidligere års festivaler var preget av klassiske seriefigurer som Donald Duck, Fantomet, Billy og Conan, tar årets program konsekvensene av at tegneserien som medium er blitt […]

  5. […] Samtidig kunne Egmont telle pengene nostalgibølgen gir dem gjennom påkostede bokutgivelser av Asterix, Lucky Luke, Fantomet, Mikke Mus og Donald Duck. […]

  6. […] får Bamse, Asterix, Donald, Conan, Tommy og Viggo mer eller mindre så hatten passer. Mest gjennomført er utvilsomt […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: