Marte Thingstad i Adresseavisen skreiv en stor og fin sak om Donald Ducks 80-årsdag sist lørdag, med intervjuer av undertegnede, Knut Nærum, Arild Midthun og den ferske Donald-forfatteren Egil Aslak Aursand Hagerup. Saken ble også publisert av Bergens Tidende og Fædrelandsvennen.
Du kan lese saken på nett hos Bergens Tidende, eller Fædrelandsvennen (OBS! Betalingsmur) eller sjekk ut mine svar i sin helhet under. Og skaff deg boka mi, Donald-landet, for eksempel her (hardcover) eller her (e-bok).
Les anmeldelsen til erkedonaldist Geir Hasnes her.
– Hvorfor har Donald vært så populær i Norge så lenge?
-Timingen var god, da Donald Duck & Co kom ut i Norge etter krigen var folk sultefôret på underholdning. Det første heftet kom også rett før jul, og folk trodde det var et julehefte. Det var heller ikke mye konkurranse fra andre medier da Donald ble introdusert i Norge. I USA hadde Disney-tegneseriene en topp på 50-tallet, før både Walt Disney og publikum konsentrerte seg om det nye tv-mediet
I Norge festet Disney-tegneseriene bare grepet, og nådde sin popularitetstopp midt på 80-tallet, og det er ganske spesielt. Her til lands ble det også tidlig lagt vekt på at Disney-seriene var spiselig underholdning for barn, på en tid da mange andre tegneserier fikk kritikk for å være både voldelige og skadelige. På grunn av synkende interesse i USA ble den amerikanske produksjonen etter hvert ikke nok. Carl Barks pensjonerte seg i 1966, samme år som Walt Disney dør, og på denne tiden glipper det litt for Disney-konserten. I Europa var det derimot et sug etter Donald-historier. For å dekke behovet begynte man å lage nye serier for det europeiske markedet, samtidig som man trykket opp gamle Donald-klassikere, og dette gjøres fortsatt igjen og igjen.
Donald-bladet har imidlertid stupt i salg også her siden 90-tallet. De fleste leserne i dag er over 15 år, og de fleste kjøperne er nok voksne fans, som pusher seriene på sine barn. Men flere av de gamle Carl Barks-historiene må regnes som klassikere innen barnelitteraturen, på linje med Astrid Lindgren, Tove Jansson og Thorbjørn Egner
Da Nasjonalbiblioteket hadde en avstemming over hvilke gjenstander folk ville ha med i en utstilling om «nasjonens hukommelse» i 2011, vant Carl Barks’ «Eggemysteriet». Fortellingen kom på norsk i 1963, og har blitt en nasjonalskatt.
– Har vi noe å lære av Donald som figur?
-Det vil vel være bedre å spørre om hva vi har lært. Mange har lært å lese av Donald, og fått en nysgjerrighet på verden. Han er jo ikke noe godt forbilde, og er de syv dødssynder inkarnert: han fråtser, er hovmodig, lat, grådig, begjærlig, misunnelig og illsint. Vi identifiserer oss heller med nevøene hans, som gjerne inntar en voksenrolle i historiene. Men selv om Donald ikke er et klassisk forbilde, er han likevel ustoppelig og gir seg aldri. Som en fugl Fønix reiser han seg alltid til neste historie. Han innehar ulike roller, Donald kan være både skurk, helt og antihelt.
– Hva tror du om Donalds fremtid?
Han lever fortsatt overraskende godt, men tiden der tegneserieblader var masseunderholdning for barn er over. Nostalgimarkedet er der, men tegneserier treffer ikke dagens ungerpå samme måte. Mine døtre mener Donald-bladet er mest for gutter. De som var barn på 90-tallet og falt pladask for seriene til Don Rosa er nok den siste store Donald-lesende generasjonen. Løssalget i butikk synker, og en eventuell overgang til digitale plattformer vil neppe føre til noen stor oppblomstring. Slik sett er Donalds storhetstid I NORGE over. Men siden 1960-tallet har Donald først og fremst vært en europeisk helt. Amerikanerne foretrekker Mikke Mus, eller superhelter. Og nå har jo Disney kjøpt opp alle Marvel-superheltene!
Øyvind Holen 