Nemi feirer sommeren

Du kan elske eller hate Nemi, men uansett er Nemi-bladet fortsatt noe av det beste vi har i hyllene i norske kiosker og butikker.

Årets sommernummer byr blant annet på Roman Dirge, Bizarro, Nina Hemmingsson, Pels og poter, Oppgulp og en ny sekssider fra Ida Eva Neverdahl.

Her er mine anmeldelser av debutnummeret og det første sommernummeret. Mer om Nemi her og her.

Lise Myhre m.fl.
Nemi nr. 1
Egmont Serieforlaget 2003
5/6

Sjelden helhetlig og lekker bladsatsing med Nemi i front.

Nemi har endelig fått sitt eget blad med et førsteopplag på 60.000 eksemplarer – noe som gjør bladet til den største norske serielanseringen noensinne. Men dette handler heldigvis mer om kvalitet enn kvantitet, for selv den særs kritiske gothheltinnen har grunn til å være stolt av bladet sitt. Nemi hever rett og slett listen for norske hefteserier med en særs lekker innpakning og et overraskende helhetlig innhold. Det virker som kvalitetsbevisste Nemi selv sitter i redaktørstolen.

Da Egmont Serieforlaget fikk både Lise Myhre og hennes redaktør Sigbjørn Stabursvik i fanget fra Bladkompaniet via Cappelen i høst var det bare et tidsspørsmål før forlaget gjorde noe ut av den gyldne muligheten. Og gledelig nok er Nemi blitt et blad som overgår de fleste forventninger. Det er omfangsrikt (60 sider) og trykket på glanset papir i tilnærmet magasinformat med lekre farger. Samtidig er innholdet både overraskende variert og gjennomført, samtidig som det bryter med stripe- humordominansen i 90-tallets heftesuksesser.

Grunnlaget er så klart avisseriene og helsidene med Nemi selv, fylt ut med et gyllent kompromiss mellom Myhres og Stabursviks personlige favoritter og nye norske talenter. Amerikanske Roman Dirges Lenore er et spill levende og fabelaktig tegnet gotheventyr med mørk humor – ikke ulikt filmregissør Tim Burtons mest burleske figurer.

Et gjensyn med de klassiske skrekkseriene fra amerikanske EC Comics, kjent i Norge som Iskalde grøss, passer også forbløffende godt inn i konseptet – det samme gjør det bergenske stortalentet Ronja Berge. Hun er fortsatt bare 18 år, men hennes tosider vitner om egenart, nerve, humor og poetisk kraft – i en forbausende moden strek med slektskap til Vertigo-tegnere som Philip Bond, Jamie Hewlett og Duncan Fegredo. Klarer Berge å komme opp med en like sterk figur som Nemi, bør Lise Myhre passe seg.

Bandet Rex Rudi hadde neppe slått an hos Nemi med sin rølpete countryrock, men stripeserien av og om bandet selv treffer en rock ’n’ roll-nerve som like fullt er i slektskap med sin vertinne, mens et gjensyn med Frank Chos Reservatet og Carol Lays underfundige humor fullfører en variert og kvalitetssikker pakke.

For den tallrike Nemi-fansen er dette essensielt, men selv for deg som synes kvaliteten på selve Nemi-stripene blir ujevn, byr heftet på så mange andre godbiter at det helt klart er verdt investeringen. Det er til tider fare for at Nemi faktisk overskygges av sine gjester, men innholdet, innpakningen og presentasjonen gjør dette til Norges klart lekreste seriehefte.

Sigbjørn Stabursvik (red.)
Nemi 5: Sommerspesial
Egmont Serieforlaget 2003
5/6

En nesten perfekt tegneserie.

Med Nemi og Gorilla er Egmont Serieforlaget for alvor på banen med norske tegneserier [2014-kommentar: Dette var før Egmont tok over Pondus, Rocky, Eon osv.] og det 100 sider tykke sommernummeret av Nemi er en paradeoppvisning i hvordan et blad anno 2003 kan settes sammen. Gothjenten er en populær salgsplakat, mens Lise Myhre og Sigbjørn Stabursvik har satt sammen et imponerende knippe biserier som passer utmerket i selskap med Nemi – og presentert det hele på lekkert papir og i deilig magasinformat.

Roman Dirges Lenore er den perfekt biserien, plassert i et gothunivers et sted mellom Tim Burton, The Addams Family og Nemi, mens Iskalde grøss byr på overraskende holdbare gjensyn med skrekklassikerne fra 1950-tallet. Samtidig slipper nye norske talenter til: Ronja Berges personlige serier har gjort seg fortjent til fast plass, men her er det debutanten Philip Hauglin som stjeler showet med en flott og fargerik strek i den fantasirike science fiction-serien ”Kaffetidsmaskinen”. Tore Strand Olsen og Ola Hegdal slipper til med ”Lille Nemi i Grønnsakland”, en treffsikker hyllest til Winsor McCays udødelige Little Nemo in Slumberland – som gir redaksjonen en fin unnskyldning til å presentere originalen over fire sider.

Nemi har funnet en nær perfekt balanse mellom det populære og det sære, mellom klassikere og nykommere, mellom norsk og utenlandsk, mellom humor og alvor. Eneste grunn til at toppkarakter ikke deles ut er at Nemi fortsatt har potensial til å bli ennå bedre.

Bonus: Husker du at Nemi ble gitt ut på Cappelen i 2002?

Nemi: Monstre er navnet på Cappelens første utgivelse i sin nye tegneseriesatsing, med et opplag på hele 50.000 eksemplarer. Forlaget ledet an i eksplosjonen av ”voksenserier” på 80-tallet, men bremset tempoet kraftig ned da bunnen falt ut av det markedet.

Siste utgivelse fra den kanten var Steffen Kvernelands Amputerte klassikere III før tegneren og forlaget røk uklar om Kvernelands skildring av Cappelens gullgruve Erik Fosnes Hansen. Men nå er altså Cappelen tilbake på banen, og forlagsnavnet er eneste forskjell fra Bladkompaniets utgivelser – en samling striper, en lengre ny historie og en adapsjon av et André Bjerke-dikt.

Naturlig nok siden både tegner og redaktør Sigbjørn Stabursvik er de samme som før. Cappelen planlegger høyt tempo på utgivelsene, neste Nemi-album kommer allerede 2. september [2014-kommentar: Det ble med den ene utgaven, på grunn av en forlagsavtale mellom Egmont og Bonnier. Mer om saken her].