Mobb Deep på Parkteatret

Onsdag 25. juni kommer Prodigy og Havoc i Mobb Deep til et utsolgt Parkteatret. Deres The Infamous (1995) og Hell On Earth (1996) er pensum for hiphopfans, men her mine anmeldelser av Infamy og Amerikaz Nightmare.

Mobb Deep
Amerikaz Nightmare
Infamous Records/Jive/BMG 2004
4/6

Dystre gangstaveteraner klarer fortsatt brasene.

Prodigy og Havoc i Mobb Deep satte standard for New Yorks moderne, bekmørke og nihilistiske gangstarap med klassikeren The Infamous i 1995, og selv om de aldri har kunnet matche den i ettertid, har de holdt et imponerende høyt nivå siden.

Etter feiden mot Jay-Z i 2001 var det tendenser til glipptak med albumet Infamy og mixtapen Free Agents, men med sitt sjette album har de gjenfunnet godformen.

Mobb Deeps store styrke er at de er så tro mot sitt eget uttrykk, og produserer beinhard, mørk og nærmest gotisk musikk med rapporter fra New Yorks bakgater. De har med seg salgsfremmende artister som Nate Dogg, Lil Jon, Twista og Jadakiss, men selv om det er lite originale valg er det gjesteartistene som må tilpasse seg Mobb Deep-universet – ikke omvendt.

Det at Havoc selv produserer det meste av musikken, gir Mobb Deep mye av særpreget som mange andre grupper savner, og er du allerede fan, er dette et flott tilskudd i samlingen. Kjenner du ikke til duoen fra før, skaffer du deg heller The Infamous og Hell On Earth.

Nas
Stillmatic
Columbia/Sony 2001
5/6

Mobb Deep
Infamy
Loud/Sony 2001
4/6

Nas og Mobb Deep lar seg ikke knuse av hetsen fra Jay-Z. Hiphopkrigen i New York fortsetter, og Nas slår nådeløst tilbake mot erkefienden Jay-Z, eller Gay-Z som Nas kaller ham: «How much of Biggie’s rhymes are gonna come out of your fat lips?» spør han, og beskylder Jay-Z for å stjele rim, være stygg og homo – de ultimate hiphopfornærmelsene.

Nas er også ute etter eks-makkeren Cormegas hode på et fat, men når aggresjonen igjen gjør Nas til en vital rapper, klager vi ikke. «The Flyest»-duetten med AZ vekker minner om Illmatic-klassikeren, men Nas blir noe gretten i lengden og Tears For Fears-samplingen i «Rule» er en katastrofe.

Mobb Deeps album er «slow burners» som trenger tid, og selv om duoen neppe vil lage en ny The Infamous rommer deres femte album flere godbiter. Det virker som duoen har gitt opp kampen om New York-tronen med Jay-Z for isteden å konsentrere seg om det den kan best: Mørk og dyster gangstarap.

Høydepunkter Nas: «Ether», «One Mic», «Destroy & Rebuild», «The Flyest».

Høydepunkter Mobb Deep: «Pray For Me», «The Learning (Burn)», «Live Foul».

Bonus: VG-sak om Hell On Earth fra 1996.

MobbDeep

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

Advertisements

2 kommentar

  1. […] fra Mario «Gudfaren» Puzos roman, og tittelsporet høres ut som en svensk parallell til Mobb Deeps «G.O.D. pt. […]

  2. […] er dessverre rammet av Mobb Deep-forbannelsen: Å lage et klassisk album du aldri klarer å matche igjen på tross av flere gode […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: