Fotball-vm = 17. mai for alle

Glem nasjonaldagen. Vm i fotball er det virkelige 17. mai for alle. Denne teksten skreiv jeg i 2006, og den er fortsatt gyldig.

Da lederen i 17. mai-komiteen i Sandefjord, Arbeiderpartiets Pournima Singh, ønsket å stille i sari i 17. mai-toget ble det bråk. Komiteens representanter fra Pensjonistpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet fikk kollektiv bakoversveis, og Singh valgte til slutt å stille i vestfoldbunad for å unngå politisk splid. Saken i Sandefjord viser at slagordet «17. mai for alle» fortsatt er et stykke unna, så inntil videre må Norges flerkulturelle benytte seg av en annen høytidelighet for å flagge sin nasjonale bakgrunn.

Jeg snakker selvsagt om vm i fotball, for når ellers kan folk med innvandrerbakgrunn åpent og stolt flagge bakgrunn, flagg og nasjonalfølelse uten at noen rynker på nesa? De siste ukene har ghanesere skrålt av lykke på t-banen, mens brasilianerne har danset på Tinghuset og folk fra Portugal og Angola skåler sammen uten å la seg forstyrre av gammelt kolonislagg – alle kledd fra topp til tå i nasjonalfargene. På fotballpuber og rundt storskjermer er vm-måneden blitt en kollektiv og global 17. mai-feiring – en storstilt fest som hvert fjerde år minner oss om hvor mange nasjonaliteter som har slått seg ned i Norge.

Nå er ikke det flerkulturelle samfunnet helt problemfritt under fotball-vm heller. En ting er den karen som i en blanding av inkludering og forvirring hadde utstyrt seg med flaggene til både Angola, Nederland og Brasil, noe annet er at fotball-vm også tester lojaliteten til bristepunktet hos enkelte.

Jeg glemmer ikke norskargentineren som hadde plassert seg på den erkeengelske oslopuben Belfry under fotball-vm i 2002, for å se hatoppgjøret mellom England og Argentina. Problemet var at karen først og fremst var Liverpool-supporter, med klubblogoen tatovert på brystet foran hjertet. Det var derfor han hadde plassert seg i løvens hule istedenfor sammen med sine argentinske landsmenn på The Sportsbar i neste kvartal. Etter Liverpool fulgte Argentina og England på supporterskalaen, mens Manchester United var hatlag numero uno.

Dermed så det kompliserte regnestykket slik ut: Hvis Liverpools Michael Owen senket Argentina var det topp. Dersom Argentina vant, var det også bra. England-seier kunne også godkjennes. Dessverre for vår mann skjedde det verst tenkelige: Manchester Uniteds David Beckham senket Argentina med et straffespark, og den bunnløse fortvilelsen strålte ut av øynene hans – mens resten av puben eksploderte i glede. Heldigvis var ikke Norge med i vm, for det hadde nok komplisert regnestykket til norskargentineren ytterligere.

Opprinnelig publisert i Ny Tid. 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: