30 år etter Beat Street

Torsdag 10. juli er det 30 år siden norgespremieren på Beat Street. Filmen var spydspissen i den første norske hiphopbølgen.

Denne kronikken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 10. juli 2014, i forkant av utgivelsen av boka Hiphop-hoder.

Premieren på Colosseum kino 10. juli 1984 var en begivenhet på størrelse med Star Wars og Ringenes herre. Stan Lathams film var en ungdomsfilm om kjærlighet og musikkbransjen, men historien var ikke så viktig. Det var kulissene som lokket tenåringene til kinosalen denne julikvelden. Beat Street utspilte seg i New Yorks yrende hiphopmiljø, og for tilskuerne var filmen som et grunnfag i hiphop. Som det ble rappet i traileren: «If you don’t know what hip-hop is about, then stop, look and listen – and check this out». Her fikk publikum se breakere, electric boogie-dansere, graffitimalere, rappere og dj-er i fri utfoldelse. Legender som Afrika Bambaataa, DJ Kool Herc, Doug E. Fresh, Melle Mel, Kool Moe Dee og Rock Steady Crew hadde alle mindre roller i filmen.

Kinosalen var smekk full, selv trappene var fulle av ungdommer – og før filmen var det show med den amerikanske breakegruppa City Street Rockers. Etter filmen ville ikke publikum gå hjem, og City Street Rockers holdt show utenfor kinosalen etter teppefall. Interessen var så stor at breakegruppa ble igjen, og dro på norgesturné. For Norge var rammet av hiphopfeber sommeren 1984, og Beat Street var bare spydspissen. Før premieren hadde interessen for hiphop blitt vekket via en rekke kanaler. Sugarhill Gangs «Rapper’s Delight» lå 14 uker på VGs singleliste allerede i 1980, fem av disse på andreplass (med Pink Floyds «Another Brick In The Wall» foran seg). Selv albumet Sugarhill Gang snek seg inn i bunnen av VG-lista i tre uker. Da ble hiphop sett på som en avart av disco, og ikke en helhetlig kultur med musikk, breaking og graffiti.

I 1983 viste breakere fram sine kunster i filmen Flashdance og videoen til Malcolm McLarens «Buffalo Gals», og i 1984 begynte blader, aviser, TV og radio og fylles med hiphop. Den amerikanske trioen Break Machine er knapt en fotnote i amerikansk hiphophistorie, men i Norge var de gigantiske i 1984. De fikk en hit med «Street Dance» i mars, og den bet seg fast på VG-lista i 12 uker (tre av disse på førsteplass). Oppfølgeren «Break Dance Party» ble også en slager, og bare Bruce Springsteens Born in the U.S.A. hindret albumet Break Machine Party fra å nå førsteplass.

Hiphopinteressen var altså stor allerede før Beat Street-premieren, men filmen hadde ingredienser de andre smakebitene ikke kunne vise til. Den viste sammenhengen mellom musikken, dansingen og graffitien klart og tydelig, og viste at hiphop ikke bare var noe man kunne digge. Du kunne også bli hiphoper.

Hiphop utviklet seg svært forskjellig i fødebyen New York og resten av verden. I New York-bydelen Bronx vokste hiphop frem i fred for markedskreftene gjennom hele 1970-tallet, og rapping, breaking og graffiti har dype røtter og oppsto lenge før hiphopbegrepet ble født. I resten av verden fikk ungdom hiphop tredd ned over hodet som en fiks ferdig pakke i 1984.

En pakke der skillet mellom ekte vare og kopi var vanskelig å se. I 1984 og 1985 kunne norsk ungdom like godt breake til eksentriske poplåter fra «one hit wonders» som Video Kids eller Paul Hardcastle som den ekte varen fra New York. Selv musikken fra de amerikanske artistene som slo an i Norge – Rock Steady Crew, Break Machine og Weststreet Mob – var kopier av musikken de danset til i New York.

Heller ikke Beat Street var stueren. Selv om filmen virket ekte for norske tenåringer i 1984, var filmen kontroversiell i New Yorks hiphopmiljø. I 2003 intervjuet jeg Popmaster Fabel og Crazy Legs i Rock Steady Crew, som hadde vært med i Beat Street. De var ikke spesielt begeistret: «Etter at vi endelig fikk sett premieren var jeg rasende. Jeg hadde tårer i øynene. Jeg kunne ikke tro det, jeg tenkte ‘dette er ikke et riktig bilde av oss’», sa Fabel.

Store deler av graffitien i filmen var dårlig laget, da fagforeningene i Hollywood trumfet gjennom at den skulle lages av profesjonelle rekvisitører og filmmalere – ikke ekte graffitimalere. Fabel reagerte blant annet på en scene der en gutt spraymaler en ovn på veggen i en forlatt bygning, for å kunne kalle det et hjem. «Vi var kanskje fattige, men vi var ikke dumme. Skulle vi spraymalt mat på veggen også?», sa han.

Den viktigste følgen av Beat Street var at den ga norsk ungdom inspirasjon til selv å ta i bruk hiphopkulturens rammeverk og uttrykksformer på sitt eget vis, og derfor er det riktig å si at norsk hiphop ble født denne julidagen. Der ungdom i dag kler seg ut som jediridder eller alv for Star Wars– og Ringenes herre-premierene, kunne du være hiphoper døgnet rundt etter Beat Street. Du kunne breake på dagtid langs Karl Johans gate, og når mørket kom kunne du ta med deg sprayboksen ut for å male graffiti langs T-banelinja. Hiphop tilbød en ferdig pakke for alle som var interessert i musikk, tegning eller dans, og var i et par år en nasjonal bevegelse.

Hiphop var en ung kultur i Norge i 1984. Der punken på tampen av 70-tallet i hovedsak traff 15-20-åringer, var de første hiphoperne bare 10-16 år gamle. Voksengenerasjonen så på hiphop som en døgnflue på linje med jojoen, og på mange måter var det en riktig spådom. For allerede i 1986 var hiphop død og begravet som massekultur å regne.

Men kulturen var ikke død, den gikk bokstavelig talt ned i undergrunnen. Isteden for å breake i fullt dagslys, fortsatt en kjerne på rundt 100 personer å male graffiti i Oslo. I offentlighetens lys gikk hiphop fra å være en positiv ungdomskultur med dans i fokus, til å være en lyssky og ulovlig aktivitet som i økende grad ble bekjempet og kriminalisert. Allerede i 1986 erklærte graffitimiljøet åpen krig mot Oslo Sporveier, en konfrontasjonslinje som kulminerte i Oslo kommunes nulltoleranselinje mot graffiti i 2000.

Media har alltid vært ivrig etter å avskrive hiphopkulturen i Norge. «Hip Hop er en internasjonal trend blant tenåringer, men foreløpig har den bare slått rot på Stovner her til lands,» skrev Aftenposten i 1991. «Rapmusikk viste seg å være tingen for cirka 2000 nordmenn,» skrev Dagens Næringsliv i 1993. «Er ikke hip-hop kulturen ganske utgått på dato?» spurte Bergens Tidende så sent som 1997.

På tross av alle spådommer har kulturen vist seg å ha lang holdbarhetsdato. Men siden hiphop var en slik ung kultur på 80-tallet, måtte vi vente til Beat Street-generasjonen ble voksen på 90-tallet for å få norsk hiphopmusikk. Paradoksalt nok skjedde dette parallelt med en ny popularitetstopp for hiphop blant norske tenåringer – da med kommersielle artister som MC Hammer og Vanilla Ice i spissen. Duoen A-Team ga med Rage ut det første norske hiphopalbumet i 1991, og da gruppa ble oppløst i 1993 tok Tommy Tee og hans plateselskap Tee Productions over den norske hiphoptronen for resten av 90-tallet.

Med sin soloplate og Warlocks’ Top Notch viste Tommy Tee at norsk hiphop kunne selge plater, og i kjølvannet av suksessen til amerikanske artister som Cypress Hill, Coolio, Fugees og Eminem og norskspråklige rappere som Tungtvann og Klovner i Kamp ble hiphop en større del av kulturbildet år for år.

Denne gangen har ikke populariteten svunnet hen som i 1986, selv om graffiti og breaking i dag bare er som subkulturer innenfor den omfattende hiphopkulturen å regne. I 2004 står hiphop sterkere enn noen gang i Norge. Bortsett fra sommeren 1984.

Hiphop-hoder: Fra Beat Street til bygde-rap utgis på Spartacus Forlag 26. august 2004.