Oversett artist 14: Meshell Ndegeocello

Meshell Ndegeocello har nettopp gitt ut sitt ellevte soloalbum, Comet Come To Me.

Hvis du fortsatt bare har hørt 1993-debuten Plantation Lullabies er det kanskje på tide å komme seg videre. For eksempel med Cookie: The Anthropological Mixtape eller Comfort Woman, her er mine anmeldelser.

(Flere oversette artister finner du her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her og her.)

 

Meshell Ndegeocello
Cookie: The Anthropological Mixtape
Maverick/Warner 2002
4/6

Det er kanskje ikke så rart at en revolusjonær svart lesbisk [2014-kommentar: Okei, biseksuell.] bassist lett blir oversett i musikkbransjen i dag. Synd, for på sitt beste leverer Meshell Ndegeocello låtene Lauryn Hill og Prince burde ha gitt oss. Men hun var for tidlig ute til å surfe på samme neosoul-bølge som Erykah Badu og Angie Stone, og hun er for vrien til å konkurrere med r&b-divaene på dansegulvet.

På Cookie beveger Meshell seg fra soverommet til musikkstudioet, mens hun roper på revolusjon i gatene på veien.

Albumet er en hyllest til Ordet, og Meshell sjonglerer strålende mellom sang, rapping og «spoken word». Men selv om enkeltdelene er både funky, sexy og tankevekkende blir det noe langdrygt og alvorlig i lengden. Alt føles veldig riktig, men når alt kommer til alt er det mer moro å høre på Mary J. Blige og Tweet.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Meshell Ndegeocello
Comfort Woman
Maverick/Warner 2003
4/6

Langsom hyllest til Kjærligheten.

Artisten med det vanskelige navnet har siden debuten i 1993 utviklet seg til en av USAs mest særegne. Utgangspunktet er soul, men frøken Ndegeocello har ikke den samme ensidige innstillingen som mange av sine r&b-medsøstre. Derfor fremstår hennes femte album mer som en sjangerhybrid, en sakte og seigtflytende hyllest til Den store kjærligheten med smak av soul, reggae, dub, psykedelia, funk, jazz, rock og blues (blant annet bidrar bluesgitarist Doyle Bramhall). Det ligger langt nærmere Jimi Hendrix, Sly Stone og Alice Coltrane enn Mary J. Blige og Toni Braxton.

Comfort Woman står frem som et speilbilde av 1999s ”Bitter”. Der MeShell på sistnevnte blottet sitt knuste hjerte, er det gleden over å ha funnet kjærligheten som preger årets album. Problemet er at det kan føles som en overdose av langsomme kjærlighetssanger, og albumet får en noe monoton helhet. Men samtidig er dette også befriende annerledes.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.