Brenner for kammermusikken

Lørdag 16. august starter den tredje store musikkfestivalen i Oslo i august: Oslo kammermusikkfestival.

Og på Norges kammermusikkfestivaler er det musikerne som bestemmer. Denne saken skreiv jeg i Ny Tid 2006, sammen med Yngve Nordgård.

Les også denne saken om hippifiseringen av den klassiske musikken.

Rolf Lislevand Trio er blant artistene på årets kammermusikkfestival.

Fredag 11. august 2006 blåser Tine Thing Helseth i gang den 18. utgaven av Oslo kammermusikkfestival. Hun vant NRKs musikkonkurranse «Virtuos» i vinter og kom på andreplass i Eurovision Young Musician-finalen i Wien i mai, men instrumentet hennes – trompet – er ikke akkurat typisk for kammermusikkens kjernerepertoar fra klassisismen og romantikken.

– Jeg begynte å spille i korps da jeg var sju år gammel, og min mor spilte også trompet, så det kom naturlig. Repertoaret for solotrompet er mye mindre enn for fiolin og klaver, men det er en del fra barokken og fra det 20. århundre. Det blir derfor til at jeg spiller en del ny musikk, forteller hun.

En nasjonal bevegelse
Det er lett å se på kammermusikken som det velkledde borgerskapets siste skanse, men faktum er at så godt som alle Norges kammermusikkfestivaler er igangsatt og gjennomført av musikerne selv – ved hjelp av gode nettverk og relativt lave budsjetter.

Oslo kammermusikkfestival var først ute i 1989, og fenomenet har siden spredt seg til Elverum, Tønsberg, Risør, Stavanger, Hardanger, Trondheim, Røros og Lofoten. Norske musikere står til og med bak kammermusikkfestivalene i Koster og Båstad i Sverige.

– Alle festivalene er startet og drevet av entusiastiske musikere; Arve Tellefsen i Oslo, Grieg Trio i Stavanger, Leif Ove Andsnes i Risør og Tor Espen Aspaas på Røros. Mange har dessuten et uttalt mål om å samle venner og kjente for å spille kammermusikk, og nettverket til de kunstnerisk ansvarlige er svært viktige, forteller Alf Magnus Reistad, prosjektleder for musikk i kulturavdelingen i NRK.

På årets osloprogram finner vi cellostjernen Truls Mørk og den Italia-baserte luttenisten Rolf Lislevand, mens det blir gjensyn med den katalanske «gambeguruen» Jordi Savall. Quatuor Mosaïques, i verdenstoppen innen historisk autentisk framføringspraksis, gjester festivalen for første gang med verker av Haydn, Mozart, Beethoven og Arriaga.

Reistad mener Oslo-festivalen har vært et viktig forbilde for etterfølgerne, som alle har lånt elementer fra programmeringen og profilen til Arve Tellefsen, Håvard Gimse og August Albertsen. De fleste konsentrerer seg om kjernekomponister som Brahms, Mozart, Beethoven og Schubert, men det finnes også unntak.

– Trondheim er langt sterkere på samtidsmusikk, de klarer å lokke til seg komponiststjerner som Ultimafestivalen har drømt om å presentere i årevis. Men i Oslo er man veldig flinke til å tilfredsstille ulike målgrupper, i form av konserter med alt fra tidligmusikk på originalinstrumenter til samtidsmusikk. Arrangørene har også teft og publikumstekke, noe de viste da de innledet årets Mozart-jubileum allerede i august i fjor.

Radikal kammermusikk
Astrid Kvalbein, musikkskribent og kritiker i Dagsavisen, deler Reistads syn på kammermusikkfestivalene. Troikaen Risør, Oslo og Stavanger leder an, men med unntak av Trondheim er de fleste ganske konservative i programmeringen.

– Det er synd at det spilles så lite samtidsmusikk. Mye av det som i dag er klassikerne på repertoaret, var i sin tid veldig radikalt. Den siste strykekvartetten til Beethoven var veldig grensesprengende, og selv mye av dagens samtidsmusikk høres ganske konvensjonell ut sammenlignet med Beethoven på hans mest radikale.

Det viktigste med kammermusikkfestivalene er at de fyller et hull i Konsert-Norge, synes Kvalbein.

– Det er festivalene som spiller kammermusikk, får medieoppmerksomhet og tiltrekker seg nye tilskuere. Ellers i året er tilbudet dårlig, og selv i Oslo er det vanskelig å arrangere konserter.

– Resten av året sliter man som dyr med å fylle kammerkonsertene i Gamle Logen og Universitetets Aula, og det har vist seg å være vanskelig å lokke til seg et betalende publikum. Selv huskonsertene til Den Norske Opera og kammerseriene til Oslo Filharmoniske Orkester er enten veldig billige eller gratis. Selv om det er den samme musikken som spilles, sier Reistad.

Viktige arenaer
Den klassiske musikken sliter dessuten med et image som sosialt ekskluderende, og man kan argumentere for at Oslo kammermusikkfestivals valg av konsertsteder forsterker det inntrykket: Fem av konsertene finner sted i Slottskapellet, tre i Gamle Logen og 13 i Slottskirken på Akershus festning. På Parkteatret på Grünerløkka blir det til sammenligning bare framført én konsert, og Helseth tror det er viktig å ta i bruk mindre «seriøse» konsertsteder.

– Det bør være flere mer tilgjengelige konsertsteder. Samtidig er det viktig å bevare tradisjonen for klassisk musikk. For mange gir det en ekstraopplevelse å gå i for eksempel Slottskirken.

Reistad mener at nettopp de eksklusive konsertstedene er en av hemmelighetene bak festivalens suksess.

– Mange av festivalenes styrke er at de arrangeres på små steder, på uvante konsertsteder med naturperler som bonus. Er du først på plass på stedet, har du ikke stort annet valg enn å delta på mest mulig. Men i Oslo kan 100.000 mennesker være på festival på Rådhusplassen uten at de på Karl Johans gate har fått det med seg, og du må ha et enormt markedsføringsbudsjett for å sette farge på byen. Dermed setter arenavalget til Oslo kammermusikkfestival en ekstra spiss på arrangementet fordi Arve Tellefsen ved hjelp av sine kontakter i Det Kongelige Hoff klarer å skaffe adgang til steder som ellers er lukket.

Fakta – Kammermusikk

* Betegnelse for klassisk musikk framført av noen få utøvere, sjelden mer enn ti.

* Framføres gjerne i mindre og mer intime lokaler enn konsertsalen.

* Flere kjente komponister skrev kammermusikk beregnet for amatører og hjemmebruk.

* Oslo kammermusikkfestival arrangeres 11.–20. august, med en ekstrakonsert 24. august.

Undersak: Vil synliggjøre klassisk musikk

Tine Thing Helseth er styremedlem i Lytterforeningen for klassisk musikk fordi hun ønsker å synliggjøre den klassiske musikken for folk flest, særlig ungdommer.

– Lytterforeningen ble etablert da NRK truet med å legge ned radiokanalen NRK Alltid Klassisk og Kringkastingsorkestret. Det er dessuten for lite klassisk musikk i NRK P2. I dag kan man gå et helt liv uten å høre klassisk musikk, man kan velge den bort fordi den er fraværende i dagliglivet. Nå er det en ungdomsavdeling av Lytterforeningen på trappene, og jeg brenner veldig for å vise andre hvor fint det er å drive med musikk!

Foreningen fikk i sommer skarp kritikk fordi foreningens leder, Tore Brantenberg, uttrykte glede over at P2s world music-program «Wasabi» ble nedlagt.

– Det var synd at folk fikk et dårlig inntrykk av foreningen på grunn av den saken. Uttalelsene representerte først og fremst lederens personlige meninger. Vi er ikke mot pop, rock og jazz, men mener at alle musikkformer skal synliggjøres. Det er viktig at vi ikke framstår som gretne og støter fra oss dem som liker pop og rock.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: