Kong Attila

Fra 1814 til Tove Jansson og Alf Prøysen, det er som vanlig mange jubileer å markere i 2014 – men hva med å minnes norskungareren Attila Horvath (1939-2000), kongen av Club 7 gjennom 23 år?

I år ville han ha fylt 75 år, jeg intervjuet ham i 1998.

Se historiske bilder av Horvath i glansdagene her.

Faksimile fra NÅ.

Club 7 er nok død, men krampetrekningene etter den legendariske osloklubben merkes fortsatt.

I fire dager hylles Club 7 med festival på Rockefeller og bokutgivelse, og i sentrum står som alltid Attila Horvath. Den ruvende ungareren var konge av Club 7 gjennom 23 år, og hylles nå med teaterstykket Circus Attila, om hans flukt fra Ungarn til Norge.

– Festivalen er bare krampetrekninger. Club 7 er død, humrer Horvath, som i dag er pensjonert, og skriver en litterær kokebok.

Saga
Boka om Club 7 ber ført i pennen av historikeren Tor Egil Førland. Men hvordan Club 7 startet er det ingen som har fasitsvaret på. Her er Attilas versjon:

– Jeg flyktet til Norge via Østerrike, og ville drive med teater. Men på grunn av aksenten min kom jeg ikke inn på teaterhøyskolen, og Studentteatret drev mest med revy. Derfor ønsket jeg å starte en teaterklubb, men resultatet ble Club 7.

Club 7 startet virksomheten i kafeen René på Lilletorget i 1963, og ble med årene et kulturelt kraftsentrum i Oslo. En klubb som fortjente plass i historiebøkene, mente Tor Egil Førland.

– Club 7 spilte en viktig rolle i endring av være- og tenkemåte i Norge på 60-tallet, og løste bokstavelig talt opp snippen på oss nordmenn. Den begynte som en forholdsvis smal greie, en klubb for de som så på seg selv som spennende og bohemske. Men på 70-tallet nådde den langt flere, mener Førland.

Økonomisk surr
Musikk, teater, bibliotek, film, dans, mat, rødvin, øl og sjekking var formelen for Club 7s suksess. Men der klubbledelsen var kulturelt kreative, var de økonomisk sett lite forstandige. Allerede på 60-tallet var regnskapsførselen mer kreativ enn forskriftsmessig, skriver Førland. Og verre ble det.

I 1974 hadde Club 7 en vareomsetning på over fire millioner kroner, et lønnsbudsjett på nesten to millioner og honorarutgifter på nesten én million. Klubben var en kulturbedrift, men uten økonomisk kontroll.

Samme år gikk økonomisjef Matz Sandman gjennom økonomien. Han fant at klubben var preget av systematisk underslag av kassabeholdninger, «stjeling» av mat, drikkevarer og sigaretter, store uttak av «forskudd» og «lån» som overgikk lønnsutbetalingene, direkte sløsing, uansvarlig styring, økonomisk rot, overdreven bruk av representasjonskonto med mere.

– Ledelsen manglet i alle år folk med peiling på økonomi som kunne si nei, mener Førland.

– Det var stort sett alltid kriser, med økonomien, med lokalene, med arbeidskraften. Vi brukte opp alle pengene som kom inn på teater, musikk og arrangementer, pengene skulle komme klubben til gode, forteller Horvath i dag.

Club 7 fikk også rykte på seg som en bule med mengder av fri hasj og sex. I dag kan vi best ane holdningene gjennom filmen Himmel og helvete, hvor en narkoselgende østeuropeer med navn Zatek driver den skumle Klubb 13.

– Filmen var et misforstått angrep på Club 7, og kun Attilas romslighet hindret at han gikk til søksmål for injurier. Faktisk samarbeidet klubben enkelte ganger med politiet om å få has på narkolangere, og slo hardt ned på omsetning av narkotika, forteller Førland.

Himmel og helvete var helt mislykket. Vi bare fnøys av den, sier Attila.

Se «Klubb 13» fra 02:40 her.

Fakta – Club 7

Siden starten drev Club 7 en omflakkende tilværelse:

1963 Kafé René på Lilletorget.

1964-1965 Teatret Cavalettos lokaler i Drammensveien 64 på Skillebekk.

1965-1966 Edderkoppen revyteater (nå ABC-teatret) på St. Olavs plass.

1966-1971 Restaurant Kongen i Frognerkilen.

1971-1985 Kjeller’n i D-blokken på Oslo Konserthus.

 

Neste generasjon
Hva slags forhold har dagens musikere til Club 7? D’Sound og Bertine Zetlitz opptrer under årets Club 7-festival.

Simone Larsen i D’Sound

– Jeg var én gang på Club 7 da jeg var 13 år gammel, sammen med pappa. Vi så et teaterstykke, og var etterpå en liten tur på puben hvor pappa sneik seg til en halvliter. Der var det skikkelig mørkt, og de spilte kul new wave-musikk.

Bertine Zetlitz
– Faren min ble sprayet med tåregass en gang han var på Club 7 natt til 1. mai. Foreldrene mine gikk dit, men selv var jeg aldri der. For meg er det en stor ære å få spille på festivalen, Club 7 virker på meg som det var en kul klubb med en nærmest mystisk stemning.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Advertisements

Én kommentar

  1. […] Momodou «Miki» N’Doye har kjent Manfred Eicher, sjefen for ECM Records, siden begge vanket på Club 7 på 1970-tallet. Men det falt ham aldri inn å spørre om å få gi ut sin egen plate på det […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: