Bokhyllenes politikk

I høst kommer det hele tre bøker av og med Jonas Gahr Støre. Størehøsten begynner nå i august med hans egen I bevegelse (Cappelen Damm), fylt opp i oktober av biografiene Jonas: En politisk biografi (Kagge) av Ståle Wig og Jonas (Gyldendal) av Nina Stensrud Martin og Erik Aasheim.

I den anledning: Min 2007-kommentar om den partipolitiske bokhøsten.

Om seks uker er det valg i Norge, men hvorfor er de partipolitiske visjonene helt usynlige i bokhyllene?

Det er riktignok «bare» kommune- og fylkesvalg, men foran det amerikanske presidentvalget i 2008 har alle som kan krype og gå av potensielle presidentkandidater allerede minst én bok i handelen. Mens vi sitter igjen med trauste partiprogrammer, et rikt utvalg valgflesk og den nakne rumpa til Oslo Høyres ordførerkandidat Fabian Stang.

For der de amerikanske politiske bøkene fungerer som både merkevarebygging for forfatterne, politiske manifest og inntektskilde, er norske politikere fortsatt mest opptatt av å skrive bøker når karrieren er på hell og pensjonen skal plusses på. I fjor fikk vi Kjell Magne Bondeviks Et liv i spenning, beskrevet av Ny Tids anmelder som «intetsigende pludring», og til høsten kommer bøker fra tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla og tidligere Frp-formann Carl I. Hagen.

I dette selskapet står Thorbjørn Jagland igjen som en enslig og vågal visjonær med sine bøker, selv om også Åslaug Haga, Erik Solheim og Kristin Halvorsen er blant politikerne som har våget seg ut på glattisen i det siste. Høstens boklister ser derimot ut til å være rensket for partipolitiske visjoner.

Kanskje skal vi glede oss over at våre toppolitikere konsentrerer seg om de daglige arbeidsoppgavene, og ikke kaster bort tida på å skrive bøker, men som USAs presidentkandidater viser er en bok en strålende anledning til å skissere opp de lange linjene, samtidig som man forteller hvem man selv er, hvor man kommer fra og hvor man vil videre.

I USA er politikerbøkene så tallrike at man har delt dem inn i tre undersjangre. Den første er introduksjonsboka, der ukjente og ambisiøse politikere forsøker å feste seg i folks bevissthet. I Four Trials iscenesetter senator John Edwards seg som samvittighetsfull skrankeadvokat i beste John Grisham-ånd, mens Barack Obama allerede i 1995 ga ut Dreams from My Father. Deretter kommer manifestboka, der etablerte politikere bruker plassen på konkrete visjoner og valgløfter, som Obamas The Audacity of Hope fra i fjor, mens den siste kategorien er en samlesekk for bøker som ikke direkte har noe med forfatterens partipolitikk å gjøre, som Al Gores miljøvernforfatterskap og senator Christopher J. Dodds’ Letters From Nuremberg.

Den amerikanske tradisjonen kan føres tilbake til John F. Kennedy, som i 1957 vant Pulitzer-prisen da han som senator ga ut boka Profiles in Courage.

Mark Halperin, politisk redaktør i ABC News, sier at du i dag ikke kan regnes som en skikkelig presidentkandidat hvis du ikke har skrevet din egen bok. Også forlagene er fornøyde, eller som David Rosenthal i Simon & Schuster sier til New York Times: «Det du sitter igjen med, er en kjendis med garantert pressedekning.»

Så hvor er det egentlig skoen trykker her på hjemmebane? Er det forlagene som ikke er flinke nok til å mase, politikerne som ikke har noe å si eller vi som ikke er interessert i å lese mer enn aviser?

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: