Mandag 25. august slipper det høyst særegne svenske metalbandet Opeth sitt ellevte album, Pale Communion, og fredag 14. november kan du se dem på Sentrum Scene.
Det blei utsolgt sist, så jeg ville ha kjøpt billett nå, i mellomtida kan du lese min eneste Opeth-anmeldelse, av sjettealbumet Deliverance.
Og hør Opeth i Wimp eller Spotify.
Opeth
Deliverance
Music For Nations/Virgin 2002
5/6
Doble basstrommer, 13 minutter lange låter og en sangstemme med et desperat behov for halslinser. Opeth handler i første grad om en syntese av deathmetal og progrock, men ikke gå vekk ennå! For svenskene gjør mer enn de fleste metalband for å bryte ned trange sjangere, og Deliverance byr på like mange friske overraskelser som vante konvensjoner.
Fjorårets Blackwater Park gjorde vei i vellinga i metalundergrunnen, og Deliverance er et album det er knyttet ekstremt store forventninger til. Oppfølgeren vil kanskje ikke vekke den helt samme nesegruse beundringen, men det er umulig ikke å la seg imponere av svenskenes voldsomme ambisjonsnivå, dyktighet og rammebrudd.
For i tillegg til røtter i tradisjonell death-prog skifter albumet stadig karakter; vokalen blir mild og melodiøs, lydbildet mer akustisk, det krydres med jazzstemninger og assosiasjonene går til alt fra Simon & Garfunkel og Dire Straits (!) til Pearl Jam, Tool og Alice In Chains.
Noen vil nok kalle det flinkismetal, men Opeth viser seg først og fremst fram som visjonærer som kan pushe den tyngste rocken i nye og uventede retninger og ut til et nytt publikum.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Øyvind Holen 