Palace of Pleasure vender tilbake

Lørdag 6. september feirer Palace of Pleasure Keep Your Guitar in a Dark Place EP på Mir i Oslo. Dette er elektronikaveteranenes første utgivelse siden 2008, og her er mine anmeldelser av andre- og tredjealbumet.

Og les mitt 1997-intervju med PoP her.

Palace of Pleasure
Emperor Norton
dBUT records 1997

En fest av saftige rytmer, spennende innfall og lekelyst. Slik kan man oppsummere Palace of Pleasure (PoP) sin andre plate. Etter debutplata Release the Pleasure i 1996 og en rekke konserter (blant annet en solid oppvarmingsjobb for Tortoise), er gruppa i ferd med å bli blant hovedstadens mest spennende.

PoP er et seks mann sterkt band med sugende rytmisk musikk på repertoaret, kall det gjerne techno. Jeg velger å kalle det hybridmusikk, gruppa stjeler og låner fra en rekke musikksjangre og setter det sammen på sin egen måte. Emperor Norton er en gnistrende fusjon av rock, techno, hiphop, reggae og jazz. En gjeng norske rockegutter som har oppdaga sampleren, techno og svarte musikkformer som hiphop, dub og reggae.

Sugende hiphoprytmer, skingrende gitarer, scratching, obskure samplinger, elektronisk støy og ekkoeffekter sys sammen til uimoståelige og suggerende lydcollager. Åpningslåta «Octopussy» er en ti minutter lang rytmisk fest, mens «Mouse In A Trap» er noe av det beste innen dub/reggae jeg har hørt fra Oslo.

Andre låter går noe på tomgang, «Oh Calcutta» og «Pink Palace» blekner sammenlignet med platas mange høydepunkt. Gruppa mangler også en fargerik vokalist eller MC til å bryte opp med sprø innfall, toasting, rapping eller lignende i blant.

Helhetsinntrykket er allikevel bunnsolid: Lekent, groovy, eksperimenterende og tøft. Nok et bevis på at 1997 virkelig blir året for tunge og tøffe rytmer i oslomusikken.

Palace of Pleasure
Popaganda
S2 Records
4/6

Palace of Pleasures tredje plate innfrir ikke forventningene.

Femmannsgruppa Palace of Pleasure (PoP) er en sjelden blomst i Musikk-Norge, med sine duvende rytmer, dubeffekter og meloditeft. På sitt beste leverer de dampende sensuell techno med humor, humør og fantasi. Men målt opp mot den meget lovende debuten Release the Pleasure og fulltrefferen Emperor Norton blir Popaganda en liten skuffelse.

For på Popaganda tråkker PoP mest rundt i midten av veibanen, og de virkelige høydepunktene og sprelske innslagene savnes. Scratchingen til Sjel-Jonas fra hiphopgruppa Pen Jakke har denne gangen fått mer velfortjent plass (seks spor), mens spor som «Summer Sound», «Love-Hate 10-0» og «Nightliner» er mer refrengbaserte og popete enn tidligere bedrifter.

På de to sistnevnte er Torun Eriksen og Jan Erik Ulvestad hentet inn som vokalhjelp. Her synes jeg vokalen trekker PoP noe ned, for disse to er uventet pregløse og mangler helt sjarmen og særpreget til PoPs egen Sigmund Floyd (som gjør «Summer Sound» til den beste poplåten her).

Popaganda inneholder ellers flere godtoner; og på sitt beste klarer Palace of Pleasure å forene inspirasjonskilder som dublegenden Augustus Pablo, den rytmesterke technoduoen Leftfield, hiphoprytmer og mer eksperimenterende moderne elektronikk. «Batboy» er en sugende og mystisk killerlåt som kan minne om nevnte Leftfield, mens også «Gdansk» og «Pop Machine» skaper vellykkede stemninger.

Men Popaganda treffer lengre unna hjerterota enn tidligere bedrifter, og fester seg heller ikke i hjernebarken.

Opprinnelig publisert i Osloposten.