Busdriver er tilbake med Perfect Hair, som vel er det tiende albumet til Los Angeles-rapperen Regan Farquhar. Her er min anmeldelse av fjerdealbumet.
Busdriver
Fear of a Black Tangent
Mush Records/Dotshop.se 2005
5/6
Hiphopbussen kan kjøre trygt inn i 2005 med denne karen bak rattet.
Rapperen Regan Farquhar – alias Busdriver – er en godt bevart hemmelighet fra ”leftcoast” i California; artister som er mer inspirert av De La Soul, jazz, fristiling og spoken word enn klubbhits og gangstarap. Busdriver var bare 13 år da han deltok på sin første plate i 1992, og har vanket i samme kretser som Freestyle Fellowship, The Pharcyde og Jurassic 5.
Han har rappet i et bluegrassband, digger Belle and Sebastian og Le Tigre og rapper selvironiske ordflommer som ”I hear he sucks live, only appeals to hipsters who dress like Russian spies.” Dette er mannens fjerde soloplate, og med solid produksjon fra folk som Danger Mouse og Daedelus er den langt mer tilfredsstillende enn jazzflørtingen på fjorårets Cosmic Cleavage.
Busdriver minner om den smarte stilen til Sage Francis, og med dette albumet og Francis’ A Healthy Distrust har rapåret 2005 fått en god start.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 