Kim Hiorthøy med platecomeback

Mandag 22. september vender Kim Hiorthøy tilbake med sitt fjerde album, Dogs, hans første siden My Last Day fra 2007, og inspirert av den svenske jazzpianisten Jan Johansson, tidlig hiphop og samplebasert musikk, ravemusikkens enkle melodier, ambient og klassisk minimalisme. Hør låta «The Woods» her.

Her er mine to (!) anmeldelser av debutalbumet Hei.

[2014-kommentar: Hei var en plate jeg måtte bruke litt tid på. Den øverste anmeldelsen endte opp som den offisielle, som sto på trykk i Dagsavisen, mens den nederste aldri ble publisert og ble skrevet da jeg var var noen mer hakk kjølig. Men albumet slapp ikke taket etter at anmeldelsen var ferdigskrevet.]

Kim Hiorthøy
Hei
Smalltown Supersound/Voices of Wonder 2001

Endelig har illustratøren og designeren Kim Hiorthøy fått ansvaret for det som er bak plateomslaget. Hei er blitt en vinner, der den vaker i farvannet mellom minimalistisk elektronika og rytmisk elektroakustisk musikk.

Hiorthøy er ingen musikalsk nybegynner; allerede i 1997 deltok han på dButs samleplate Igloo, sammen med blant andre Nood, Päronsoda og Sternklang. Men der sporet ”Talk less, do more” viste en Hiorthøy med sans for tyngre beats og støyeffekter, er Hei langt mer dempet.

Å høre på Hei er som å bli invitert til Hiorthøys hjemmestudio. Han vet at han må starte med noe fengende og spennende, for å pirre interessen. Og ”Politiska dikten återvänder» innfrir; de myke xylofontonene og tinnaktige drum’n’bass-rytmene minner om de tyske eksperimentalistene Mouse On Mars. Kjempeflott! Den følges opp av den nesten ti minutter lange ”Forskjellige gode ting”; en streng minimalistisk sak bygd opp rundt et monotont avdempet rytmespor og gnålende strengelyder. Men det funker, og dette lukter klassiker!

Men min positive respons gjør Hiorthøy selvsikker. Dermed slenger han på flere halvferdige ideer, korte spor på rundt minuttet som fenger mindre. Singlesporet ”Torture Happiness” er spilt av John Peel på engelsk radio, men blir litt for enkelt for meg. Jeg begynner å se på klokka. Hiorthøy merker at jeg er i ferd med å miste interessen, og slenger på ”Juli” – også superenkel, men ikke så halvferdig som de tidligere sporene.

Hei balanserer hele tiden mellom det genialt og det banalt enkle. Men etter en lengre dødperiode reddes plata i land av ti minutter lange ”Giving and Taking Book” – et flott stykke musikk bygget opp av rundt røffere rytmer og et primitivt gitarsample. Det monotone preget får meg til å fantasere om en elektronikaversjon av munnspillscenen med Charles Bronson fra Once Upon a Time in the West.

Etter dette, gjør det ikke så mye at Hei igjen synker litt i intensitet. Dette er en kvalitetsmessig berg- og dalbane, men en svært underholdende berg- og dalbanetur. Toppene er noe av det mest spennende jeg har hørt innen norsk elektronisk musikk, og Hei er den beste norske elektronikaplata siden Alogs mesterlige Red Shift Swing.

Bonus: Den upubliserte – og noe mer gretne – Hei-anmeldelsen «I all enkelhet».

Kim Hiorthøy er mest kjent som illustratør; barnebøker med Erlend Loe og en rekke bok- og plateomslag. Denne gangen er han også ansvarlig for det som finnes bak plateomslaget.

Hiorthøy er ingen musikalsk nybegynner; allerede i 1997 deltok han på dbuts samleplate Igloo, sammen med blant andre Nood, Päronsoda og Sternklang. Men der sporet ”Talk less, do more” viste en Hiorthøy med sans for tyngre beats og støyeffekter, er albumdebuten Hei langt mer dempet.

Halvparten av sporene på Hei har svenske titler, av typen ”Politiska dikten återvänder” og ”Den fule skogen bakom köket”. Hvorfor aner jeg ikke, så la oss konsentrere oss om musikken.

Å høre på Hei er som å bli invitert til Hiorthøys hjemmestudio. Han vet at han må starte med noe fengende og spennende, for å pirre interessen. Og ”Politiska dikten …» innfrir; de myke xylofontonene og tinnaktige drum’n’bass-rytmene minner om de tyske eksperimentalistene Mouse On Mars og den eksentriske briten Luke Viberts Plug-prosjekt. Kjempeflott! Den følges opp av den nesten ti minutter lange ”Forskjellige gode ting”; en streng minimalistisk sak bygd opp rundt et monotont avdempet rytmespor og gnålende strengelyder. Men det funker og det lukter klassiker!

Men min positive respons gjør Hiorthøy selvsikker. Dermed slenger han på flere halvferdige ideer, korte spor på rundt minuttet som ikke fenger stort. Singlesporet ”Torture Happiness” er spilt av John Peel på engelsk radio, men blir for enkelt for meg. Jeg begynner å se på klokka. Hiorthøy merker at jeg er i ferd med å miste interessen, og slenger på ”Juli” – også superenkel, men ikke så halvferdig som de tidligere sporene. Men så kommer flere av disse korte, uinspirerte sporene igjen.

Hei balanserer utrygt mellom det genialt enkle og det uinspirert banale. Men i det jeg er i ferd med å pakke sammen, kommer den ti minutter lange ”Giving and Taking Book” – et flott stykke musikk bygget opp av enkle rytmer og strengelyder. Det monotone og det som høres ut som munnspill- og banjoriff får meg til å fantasere om en elektronikaversjon av munnspillscenen med Charles Bronson fra Once Upon a Time in the West.

Hadde Hiorthøy klart å holde denne kvaliteten gjennom hele, hadde Hei vært et mesterstykke. Isteden for er dette blitt en kvalitetsmessig berg- og dalbane, der toppene er noe av det mest spennende jeg har hørt innen norsk elektronisk musikk, men der jeg like fullt dupper av i de mange, mindre spennende partiene.