Samtidspessimistene

«Løkker og skøytebaner er forlatt, gatene er nesten tomme, inne lyser skjermene,» skriver Harvests Simen Tveitereid i dette hjertesukket om barn og digital kompetanse.

Og joda, barn spiller nok mer dataspill og ser mer på tv enn før. Men er løkkene, skøytebanene og gatene forlatt av den grunn? Ikke hjemme hos meg, i alle fall. Om nabolaget iblant føles tømt for unger føler jeg like gjerne det er fordi hele hurven er opptatt med organiserte aktiviteter, enten det er fotball, ishockey, turn eller speider’n.

Snarere gjør Tveitereid seg til en representant for den samme samtidspessisimen som har preget mye av nyere norsk historieskriving, som Karsten Alnæs skrev om 1990-tallets barn i boka Femti rike år fra 2000: «De bytter ikke glansbilder, servietter, dueringer, klinkekuler eller merker. Det finnes ingen hule trestammer der de fredløse holdt til».

Men er det virkelig så ille som samtidspessimistene vil ha det til?

Under følger utdrag av en kommentar jeg skreiv i anledning utgivelsen av Stian Bromark og Dag Herbjørnsruds Blanke løgner, skitne sannheter (2002):

Redaktørene av fire sentrale historieverk fra forrige tiår [må] ha sovnet fullstendig inn. For Blanke løgner, skitne sannheter plukker norsk samtidshistorie fullstendig fra hverandre – og gir et inntrykk av nostalgiske pessimister som trer sine fordommer ned over samtiden uten å bry seg stort om fakta, nøyaktighet eller elementære kildekritiske krav.

Kapitlene om vår nærmeste samtidshistorie ligger på et pinlig svakt skolestilnivå, spekket med omtrentligheter og preget av ønsket om å vende tilbake til en mytisk norsk gullalder på 1950-tallet. Bromark og Herbjørnsrud beskylder historikerne for å bygge opp om myten om Norge som «annerledeslandet».

«Følelsen av at samfunnsfellesskapet smuldret opp, skapte hos mange et inntrykk av at hele samfunnet var i krise», skriver Edgeir Benum i Overflod og fremtidsfrykt 1970-, uten å vise til andre kilder enn sin egen vage synsing.

«I det norske samfunn har det vært mindre forskjeller mellom ulike samfunnslag enn det som har vært vanlig i andre europeiske land. Dette forholdet har styrket Norge som demokratisk samfunn», skriver Rune Slagstad i De nasjonale strateger – uten å underbygge påstandene sine med detaljer som hypoteser eller empirisk materiale.

«Mediesamfunnet med sitt bombardement av inntrykk frå heile kloten gjennom radio, tv, internett skapte ei informasjonsovervekt for eit kaleidoskopisk verdsbilete utanfor all rimeleg dimensjonering», stadfester Berge Furre i Norsk historie. 1914-2000. Men føler alle nordmenn det slik, eller er det bare Berge Furre?

Og Karsten Alnæs klager i Historien om Norge: Femti rike år over at barna ikke lenger leker kreativt, men underholdes utelukkende av tv, dataspill, organisert idrett og video: «De bytter ikke glansbilder, servietter, dueringer, klinkekuler eller merker. Det finnes ingen hule trestammer der de fredløse holdt til», skriver han.

Alnæs kan så klart ha rett, men problemet er at han – som sine kolleger – bare slenger løse påstander ut i lufta. De eneste kildereferansene er fra forfatterens egen barndom og en bok fra 1984! Og som Bromark og Herbjørnsrud påpeker: «Skal vi ta Karsten Alnæs på ordet, har barn hoppet paradis i 600 år, men sluttet med det på 1990-tallet. Slik kan det gå når pessimismen tar overhånd».

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: