Oversett artist 15: Jolie Holland

Jolie Holland er tilbake med sitt sjette album, Wine Dark Sea, og tirsdag 30. september spiller hun på John Dee. Her er mine anmeldelser av de to første.

(Flere oversette artister finner du her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her og her.)

Jolie Holland
Catalpa
Anti-/Bonnier Amigo 2003
5/6

Fengslende, tidløst og aldri så lite skummelt.

Å høre Jolie Holland er som å høre søsteren til Will Oldham, etter at hun har dødd og vendt tilbake som spøkelse. Passende nok skriver Texas-jenten låter med titler som ”Ghost Waltz” og ”Demon Lover Impro”.

Holland er medlem i San Francisco-gruppen Be Good Tanyas, og ga opprinnelig ut Catalpa som en demo. Men ryktene spredde seg som en bråtebrann, og nå har selskapet Anti- (Tom Waits, Buju Banton) sørget for at langt flere får høre den.

Heldigvis, for dette er et gotisk og minimalistisk mesterstykke, inspirert av gammel folk, country, blues og vokaljazz og artister som The Carter Family og Blind Willie McTell. Trenger du moderne referanser? Hva med Will Oldham, Nick Drake, Joni Mitchell og Hope Sandoval?

Holland har en særegen sangstemme og -stil, og musikken er så dempet og nedstrippet at det nesten oppstår mer i tomrommene enn i selve musikken. Det er tidløst og vakkert, og en plate som vil fengsle eller forarge alle som hører den.

Jolie Holland
Escondida
Anti-/Bonnier Amigo 2004
5/6

Mindre mystisk og langt mer tilgjengelig studiodebut fra fjorårets folkstjerneskudd.

Omslagsbildet er fortsatt like tilslørt og mystisk, men når Jolie Holland følger opp debuten står hun frem som en avmystifisert musiker. Fjorårets Catalpa var opprinnelig en demo, et spøkelse av en plate med en minimalisme som minnet mer om amerikansk folk fra 1920- og 30-tallet enn 2000-tallet. Nå er det langt mer strømlinjeformet.

Escondida handler fortsatt om folk- og bluesinspirerte låter fremført med jazzfrasering, men denne gangen har Holland fått et klokkeklart lydbilde som – kombinert med hennes tilbakelente og avslappede sangstemme – minner mer om Norah Jones enn Will Oldham.

Hun mister noe av særpreget og gåtefullheten på veien, men bør nå et langt større publikum. Til tider står det i fare for å tippe over i kaffebar-bakgrunnsmusikk, men heldigvis har Holland fortsatt nerve nok til å gripe fatt i deg.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.