Peer, du tegnes

Etter ti år i selskap med Henrik Ibsen har Geir Moen nå satt punktum med en 120 sider lang tegneserieversjonen av Peer Gynt.

[Les også mitt store 2001-intervju med Moen her.]

– Vi måtte kappe ned, for hvis alt jeg ønsket skulle blitt værende ville tegneserien endt på tusen sider. Men nå er jeg ferdig, aldri mer Ibsen, lover Moen, som har levd med dikteren siden han begynte å tegne ham som beinknusende actionhelt i Øystein Rundes tegneserie De fire store i 2004.

Men der De fire store lekt seg respektløst med litteraturhistorien i kamp mot kjøttetende zombieroboter, er årets tegneserie en teksttro adapsjon av fortellingen Ibsen opprinnelig så for seg som et lesestykke. Ja, og gjør ikke egentlig Peer Gynts møter med Dovregubben, «Dårekisten» i Kairo og beduinhøvdingdatteren Anitra seg egentlig best som tegneserie?

– Jo, absolutt. Du har teksten og du har bildene den skaper. Peer Gynt skal leses og ses, og passer derfor perfekt som tegneserie. Jeg har faktisk aldri sett stykket på scenen, men lest det flere ganger. Jeg har sett Gengangere, Et dukkehjem og Bygmester Solness, men har egentlig alltid foretrukket å lese stykkene. Folk sier at man ikke skal lese skuespill, men jeg liker best å lese, forteller Moen.

Så er da ikke tegningene hans inspirert av noen sceneoppsetninger, isteden har Moen lånt knappestøperskjeen og noen troll fra Theodor Kittelsen og eller sett mot filmer som Bram Stoker’s Dracula og Poltergeist II. Ja, den dårlige oppfølgeren.

– Scenen med Dårekisten er ganske beksvart, og jeg tenkte mye på galehusscenen i Bram Stoker’s Dracula da jeg tegnet den. Min versjon av forstander Begriffenfeldt er inspirert av Tom Waits’ rolle i Dracula, mens min versjon av djevelen er inspirert av presten som er hovedskurken i Poltergeist II. Filmen er veldig dårlig, helt elendig, men presten er den kuleste «badguy» i filmhistorien.

Moen har brukt tre år på å tegne Peer Gynt, samtidig som han har illustrert seks barnebøker og skrevet og tegnet kuprumpehumoreposet Laila er laktoseintolerant. Men tegneserien var ikke Moens idé, beslutningen ble tatt av Alexander Leborg i Minuskel forlag, som tidligere har gitt ut amerikaneren David Zane Mairowitz’ tegneserieutgaver av klassiske romaner som Forbrytelse og straff, Mørkets hjerte og Prosessen.

Leborg spurte Mairowitz om han ikke ville gjøre Peer Gynt om til tegneserie, og i Moen – da fullt opptatt med å tegne Kristiania i 1890-årene i De fire store – fant de den perfekte tegneren. I hans penn fremstår Peer Gynt som bekmørk psykologisk fantasy, som om Henrik Ibsen hadde skrevet manus for det britiske science fiction-bladet 2000 AD. Det er nesten så du forventer at Peer ender opp i kasjotten til Judge Dredd.

– Prosjektet begynte som noe mer tullete da jeg begynte å tegne, de første fire sidene var i ganske realistisk stil, men også tullete og komisk. Men så bare ble det mørkere og dystrere etterhvert som jeg tegnet.

Arbeidsprosessen har ført til at Moen bare verdsetter stykket enda mer.

– Det er jo spor av Peer Gynt overalt, sitatene derfra dukker jo opp hvor enn man snur seg. Men jeg har alltid pleid å skumme gjennom fjerde akt, men nå har jeg innsett at den også er veldig fin. Det begynner med at Peer Gynt sitter med en tysker, en svenske, en amerikaner og en franskmann, og snakker om hvordan han er blitt rik på slavehandel. Han sende misjonærer til Kina samtidig som han selger gudebilder, det hele handler om dobbeltmoral.

– Ja, men hva handler egentlig Peer Gynt om? Hvordan låter den korthugde Hollywood-pitchen?

– Det er den verste oppgaven jeg kan få, for slik jeg ser det handler Peer Gynt bare om dårlige egenskaper. Alle mulige dårlige personlighetstrekk du kan forestille deg er stappet inn i stykket, alle figurene er uspiselige og dårlige folk. Og grunnen til at man får medfølelse med Peer, er at han er den eneste som får dårlig samvittighet. Og Solveig, i motsetning til Ibsens andre kvinner, hun er bare selvoppofrende og sitter og venter i 30 år. Som leser får jeg lyst til å riste henne. Hun skal være den bra personen i stykket, men hun er så bra at det også blir dårlig.

– Men pitchen?

– «Peer Gynt prøver å finne seg selv, og så klarer han det ikke.»

– Det var en veldig dårlig pitch.

– Ja, elendig. Han vil bli keiser da. I en Hollywood-film må figuren ville noe, og Peer Gynt vil bli keiser over hele verden. Men han lærer jo egentlig ikke noe, bortsett fra at han ikke har levd livet sitt slik som han burde. Hele Peer Gynt er så åpen for tolkninger at jeg ikke kan si noe sikkert.

Opprinnelig publisert i D2, i noe forkortet utgave.

Advertisements

2 kommentar

  1. […] andre fire tegneseriene er Peer Gynt av David Zane Mairowitz og Geir Moen, Et annet sted av Xueting Yang, Piketty på 1-2-3 av av […]

  2. […] min personlige favoritt, David Zane Mairowitz og Geir Moens ypperlige versjon av selveste nasjonalskatten, Henrik Ibsens Peer […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: