Japrock: En hårete historie

I anledning Japanese New Music Festival på Blå fredag 10. oktober: Japrock- og Acid Mothers Temple-uke på bloggen.

Først ut: Denne saken ble skrevet til D2 i 2007, tror faktisk det var den første saken jeg jobbet med der. Husker ikke hvordan den endte opp trykk, dette er director’s cut-versjonen.

Du kommer ikke utenom hår når du skal fortelle historien om japansk rock.

Japan elsker fengende melodier, dyktige musikere og ekstremt utseende. Denne kombinasjonen gjør den japanske rockescenen til noe helt særegent.

– Japan respekterer dyktige musikere, men ofte liker de artister først og fremst på grunn av utseendet. Flinke folk som David Bowie, The Band, Deep Purple og Eddie Van Halen hadde stor innflytelse på 1970- og 80-tallet, men vel så viktige var Duran Duran, Boy George og Kajagoogoo, artister der frisyre, hårgelé og sminke var vel så viktig som musikken, forklarer Keith Cahoon, som har bodd i Japan siden 1978, og i dag er sjef for iTunes Japan.

Med sine rullende r-er og tjukke l-er er «rock’n’roll» nesten umulig å uttale for den jevne japaner, så derfor har «lock’n’lorr» seilt under flagg som «eleki» (etter «electric»), «the group sounds», «new music», «visual-kei», «noise» og genresirkuset «shibuya-kei» siden de første Elvis-kopiene løftet mikrofonen mot munnen på slutten av 1950-tallet.

«Visual-kei» har siden 1980-tallet befestet sin stilling som den største og mest seiglivede av disse nisjene, der gjenforeningskonserten til bandet Luna Sea nylig solgte ut de 50.000 setene i Tokyo Dome på én dag. I god japansk ånd har det globale Idol-fenomenet blitt så populært at også det har utviklet seg til en egen sjanger, med mange underkategorier. Og siden japanere historisk sett ikke har vært så stø i engelsk, er det de utenlandske forbildenes melodier og utseende som har festet seg.

– Der amerikansk og europeisk rock ofte har rettet aggresjonen mot etablissementet, så anser de fleste japanere rock og pop som uskyldig underholdning. Derfor ble Sex Pistols og Public Enemy oppfattet mest som mote og moro, mens budskapet og politikken deres knapt nok ble lagt merke til, forteller Cahoon.

Japansk filter
I sin ferske bok om japansk rock, Japrocksampler: How the Post-War Japanese Blew Their Minds on Rock’n’Roll, skriver musikeren Julian Cope at multikulturalisme betyr null og niks i Japan. Enhver kultur utenfra må først gjennom «det japanske filteret», og i denne prosessen forvandles uttrykket til noe særegent japansk. Kaz Nakura, labelmanager hos P-Vine Records, er enig i at japanerne ofte har diltet etter Vesten.

– Utviklingen av den japanske rockescenen har alltid handlet om å ta igjen noe i utlandet, stort sett USA eller Storbritannia. De første japanske rockebandene halset alltid etter noen på den andre siden av havet, noe som førte til at de nesten automatisk ble undervurdert. De ble regnet som etterdiltere, ikke originaler.

Rocken forvandlet seg også da den passerte det japanske filteret, og Julian Cope mener japansk rock er blitt grusomt undervurdert siden tidlig på 1970-tallet. Han mener plater med grensesprengende japanske artister som Flower Travellin’ Band, som pryder omslaget på boken, der de nakne kjører inn i solnedgangen på motorsykler, Speed, Glue & Shinki og Les Rallizes Denudés fortjener en plass på rockens ærestribune – side om side med giganter som Black Sabbath og Led Zeppelin.

– Det blir ofte mer ekstremt, i alle retninger. Image og musikk kan være ufattelig oversøtt og naivt, eller ultrahardt og usannsynlig bråkete. Over toppen, mener Per Gisle Galåen, som siden 1996 har arrangert konserter med japanske artister i Norge.

Han har merket økende interesse og holdningsendringer i forhold til den japanske rocken de siste årene, både internasjonalt og i Norge.

– Det er særlig det ytterliggående som påvirker japansk rock, særlig imagemessig og visuelt. Japanerne har en evne til å ta det et stykke ut, kanskje helt ut. Du har ytterlighetene, og ikke noe i midten. Mye japansk musikk har et tegneserieaspekt, og dette er med på å gjøre hele scenen til noe eksotisk, og kanskje til og med teatralsk.

Fenomenet Hair
Under aliaset «Sanaka» er Andrea Ilic team manager for den norsk- og svenskspråklige versjonen av nettsiden JmusicEuropa.com, som sprer informasjon om japansk musikk på 13 europeiske språk. Den norske siden feirer ettårsjubileum nå i november.

– Jeg tror verden begynner å bli mer åpen for japansk rock. Før var nok ikke folk interessert på grunn av språkforskjellene, men alt dette er forandret. Trolig er de fleste japanske rockeband mer kjente og populære i Vesten enn hjemme i Japan, selv om band som MUCC og The GazettE har høy status hjemme, forklarer Ilic.

Julian Cope er best kjent fra bandet The Teardrop Explodes og som soloartist, men de siste årene har han gjort seg bemerket som rockehistoriker med blikket vendt vekk fra USA og Storbritannia. I Krautrocksampler satte han tysk instrumentalrock på kartet, og når han i Japrocksampler graver i Japans musikkhistorie finner han både de sedvanlige Elvis-, Shadows- og Beatles-kopiene, men også en tøylesløs eksperimentering – med en rolleliste bestående av jazzmusikere, eksperimentelle teatergrupper, universitetsmiljøer, komponister som samarbeidet med Karlheinz Stockhausen og John Cage, og kunstnere, med Yoko Ono og Fluxus-miljøet i spissen. For mens fans og presse i Vesten forventet at «deres» musikere skulle holde seg trygt innenfor «sine» områder, forventet japanerne det motsatte – uhemmet genreeksperimentering.

Og i 1969 skjedde noe som førte alle disse miljøene sammen: De dyktigste jazzmusikerne, de største rockeidolene og de første langhårede japanske hippiene, «futen» – oppkalt etter Shinji Nagashimas slappfisk av en tegneseriefigur. Men dette var verken en mønstring av samtidskunst, en rockefestival eller avantgardehappening. Nei, det var den japanske oppsettingen av musikalen Hair.

Sett med dagens øyne er Hair uskyldigheten selv, men fra musikalens fødsel i et New York-diskotek i 1967 til Tokyo-premieren to år senere var den en blanding av omreisende sirkus, skandalemaskin og talentskole. I London skapte 18 år gamle prinsesse Anne sjokkbølger da hun entret scenen med ensemblet, musikken ble forbudt i Australia og den meksikanske versjonen ble stoppet av myndighetene etter én forestilling. I Tokyo søkte 4000 håpefulle på de til sammen 28 rollene.

Jazzveteranen Akira Ishikawa fikk jobben som bandleder, mens Tokyos unge rockere myldret rundt på scenen. Den senere rockehelten Akira «Joe» Yamanaka forvandlet seg til en vandrende utgave av Hair-plakaten, med en massiv afrosveis farget i alle regnbuens farger. Musikerne øvde, hørte plater og røykte marihuana sammen på daglig basis, men det kreative sirkuset fikk en bråstopp da Hair ble tatt av plakaten etter knappe to måneder, fordi store deler av ensemblet ble tatt med marihuana.

Flere av Japans dyktigste musikere og vokalister sto arbeidsledige igjen bak scenen. De trodde de var sikret arbeid i minst to år framover, men isteden måtte de andre ting å gjøre. Gjerne sammen. Dette kaoset av langt hår, ambisiøse musikere, sjangerblanding og vestlige inspirasjonskilder ble starten på en av de mest kreative periodene i japansk rock. Og det kreative kaoset yngler fortsatt.

– Jeg håper og tror at japansk rock alltid vil være annerledes enn vestlig rock, synes Per Gisle Galåen.

Det vanskelige ordet

Hvordan kunne man adoptere en musikkform og livsstil med så mange rullende r-er og l-er at man ikke engang kan uttale det? Det betente spørsmålet om ble for alvor satt på dagsorden da den enormt populære skuespilleren og rockeren Yuzo Kayama i 1965 konfronterte kollega Jackey Yoshikawa i bandet Blue Comets i sitt direktesendte talkshow.

Yoshikawa innrømmet vanskelighetene, men sendte kjapt spørsmålet tilbake til Kayama og ba ham komme opp med en bedre beskrivelse for alle bandene som trasket i fotsporene til The Beatles.

Kayama vendte øynene mot himmelen, blåste lungene tomme for luft, var stille i noen sekunder og spurte: «Hvorfor kaller vi ikke musikken for ’the group sounds’?» Dermed ble «group sounds» et dekkende begrep for datidens mange band i Beatles-skolen.

Fakta – J-rock
* Siden den japanske fotballigaen ble døpt J.League i 1992 er j-prefikset blitt brukt til det meste. I musikken har vi blant annet J-Pop, J-Rock og J-Punk.

* I boken Japrocksampler hevder Julian Cope at den beste japanske rocken på 1970-tallet både var bedre og mer eksperimentell enn amerikansk og britisk rock. Cope trekker frem album som Flower Travellin’ Bands Satori (1971), Speed, Glue & Shinkis Eve (1971) og Les Ralliezes Denudés Heavier Than a Death in the Family (utgitt i 1995) som bevis.

* På 1980-tallet ble «visual-kei» viktig på hjemmebane, med band som X Japan og Luna Sea i spissen.

* Ryuichi Sakamoto og hans Yellow Magic Orchestra spilte en viktig rolle i utvikling av elektronisk popmusikk.

* I vesten har band innen alternativ rock, støy og punk vært mest kjent, som Boredoms, Acid Mothers Temple, Ghost, Merzbow, Cornelius og Melt Banana. Disse har derimot ikke vært særlig kjente i Japan.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: