Japrock-uka, dag 5: I 2007 intervjua jeg Per Gisle Galåen, i anledning av at han arrangerte konsert med Acid Mothers Temple & the Melting Paraiso U.F.O. i Trondheim og Oslo.
I kveld kaster bandet lange skygger over Japanese New Music Festival på Blå, så da passer det jo bra å grave fram intervjuet i sin helhet.
ØH: Når og hvor spiller Acid Mothers Temple i Oslo, og hvor viktige er disse i den store sammenhengen?
PGG: AMT, også denne gang som Acid Mothers Temple & the Melting Paraiso U.F.O., spiller på Blå 28. november, dagen etter at de har spilt på Blæst i Trondheim. AMT er helt klart viktige, først og fremst for at de er det japanske bandet som desidert spiller flest konserter (utenfor Japan), og de blir derfor viktige ambassadører. Og den beste måten å oppleve noe nytt, og få et kick, er på konsert. Psykedelisk rock skal helst nytes høyt, det får du gjerne på konsert, samt at det er litt upolert og rått. Veldige viktige elementer i rock spør du meg.
Rent musikalsk er de også viktige; de har noe eget ved seg, og det er ikke mange band som høres ut som dem, verken i Japan eller her i Vesten, selv om de knabber uhemmet. Fra Popol Vuh, Hawkwind, Black Sabbath, Grateful Dead osv. osv., uten å legge skjul på det, for bandet er full av referanser til 70-tallsband. De gjør det på sin måte, gjør noe eget av det. Derfor blir det også noe nytt av det, og ikke bare resirkulering som mye av vår tids «nye» rockeband. (Les særlig: Franz Ferdinand…)
Med så mange utgivelser og konserter som de gjør, må man sette spor. Og platene holder overraskende høy kvalitet med tanke på antall utgivelser i året. (Da regner jeg også med alle AMT-konstellasjonene og samarbeidsprosjekt; Cosmic Inferno, Acid Mothers Gong osv.)
ØH: I Japrocksampler skriver Julian Cope at de beste japanske rockebandene fra 70-tallet er helt på høyde med giganter som Led Zeppelin og Black Sabbath? Er du enig, og begynner vi i vesten så smått å se på japansk rock som noe mer enn noe eksotisk og annerledes? Når følte du at vendepunktet på synet på japansk rock kom?
PGG: Kan være enig i det, selv om de musikalsk kan høres ut som om de er fra to forskjellige planeter. Keiji Haino og hans første band Lost Aaraaf, Fushitsusha, og Les Rallizes Denudes skaper sine helt egne univers, det er mørkt og tungt og fremmed til å begynne med. Du finner ikke maken. Du finner jo heller ikke maken til Led Zeppelin og Black Sabbath, sånn sett så har vel Julian Cope rett. Jeg håper og tror at japansk rock alltid vil høres annerledes ut enn vestlig rock. Japan og japanerne er og blir annerledes, og bra er det! Vendepunktet kommer gradvis i takt med flere bøker og artikler om japansk rock, konserter og bedre distribusjon av plater, og for å ikke glemme internett.
ØH: Hvor viktig vil du si at det visuelle er i japansk rock. Jeg har en japansk kilde som snakker om påvirkningskraften fra band som Public Enemy og Sex Pistols, men at det stort sett handlet om utseende og lydbilde?
PGG: Jeg tror også at «ytterliggående» band som de du nevner, påvirker japansk rock. Da særlig imagemessig og visuelt. Japanerne har en evne til å ta den et stykke ut (kanskje helt ut), i ekstreme former. Du har ytterlighetene, og ikke noe i midten. Mye japansk musikk har jo et tegneserieaspekt, og dette er vel også med på å gjøre hele scenen til noe eksotisk, og kanskje til og med teatralsk.
ØH: Japansk rock er jo sterkt påvirket av Vesten, men hva vil du si skjer med musikken underveis gjennom det ”japanske filteret”?
PGG: Jeg synes musikken ofte blir mer ekstrem, i alle retninger. Den kan være ufattelig oversøt og naiv, og den kan være ultrahard og usannsynlig bråkete. Over toppen på en måte.
ØH: Hvor lenge har du arrangert konserter med japanske band i Norge, og har du merket noen endringer i forhold til hvem og hvor mange som kommer? Og eventuelt andre som booker japanske musikere? Kommer vi til å få flere japanske band til Norge framover, og vil japanske band ha sterkere påvirkningskraft og større nedslagsfelt framover?
PGG: Må ha vært i 1996, med Melt-Banana på Veita Scene i Trondheim. Da var det vel 39 stykker eller noe som møtte opp, og det gikk med dundrende tap, men det var jo verdt det for det var en vanvittig konsert og 37 ekstremt fornøyde mennesker. Jeg har vel egentlig ikke merket noen særlig endring på hvem som kommer på disse konsertene, men det virker som om interessen er større nå enn før selv om det kanskje ikke alltid slår ut på konsertbarometeret. Interessen har alltid vært der, selv om man synes at flere burde møte opp. Da jeg arrangerte Japanese New Music Festival på So What i 2003, var det fullt hus dog. Da kan man bare le.
Øyvind Holen 