Filmuke 1: Paradis nå

Filmuke på bloggen. Først ut: Har du sett Paradis nå, Palestinas Oscar-håp fra 2005? Den er fortsatt dessverre like aktuell.

– Jeg vil gi ansikt til mennesker som ikke har det, sier regissør Hany Abu-Assad i dette intervjuet.

«Hvis man ikke er redd for døden, har man kontroll over livet,» sier Saïd i filmen Paradis nå. Regissør Hany Abu-Assad opplever nå at filmen han spilte for inn for 14 millioner kroner i Nablus og Nasaret erobrer verden. Vi møter Saïd og kompisen Khaled, som lever et grått og begivenhetsløst liv under israelsk opposisjon, for så å oppleve at de må gå til bunns i seg selv og sine meninger da deres løfte om å ofre seg som selvmordsbombere plutselig må innfris.

– Filmen møtes med svært forskjellige reaksjoner. Noen israelere hater den og har kalt den en nazistisk film, enkelte arabiske journalister mener det er en sionistisk film, mens atter andre har sagt det er den beste filmen de har sett og mener jeg skriver palestinsk historie. Kan du tenke deg at en film møtes med så ulike reaksjoner? forteller regissør Hany Abu-Assad.

Arabisk-amerikanere
Den palestinske regissøren har nå travle dager i Hollywood. Paradis nå vant nettopp en Golden Globe-pris for beste utenlandske film, og 6. mars kan han innkassere en Oscar i samme kategori [den vant ikke]. I tillegg er Abu-Assad i full fang med to nye filminnspillinger i USA.

L.A. Cairo blir en liten indenpendentfilm om arabere og vårt syn på den amerikanske drømmen. Neste film blir en større produksjon, som skal handle om frykten for «de andre». For hvorfor frykter vi fremmede og folk vi ikke vet noe om? Jeg er opptatt av arabiske amerikanere, en minoritet som hittil har vært ganske usynlig på film. Jeg liker å gi ansikt til folk som ikke har det, og dem er det mange av.

Som de palestinske selvmordsbomberne. Vi kjenner best etterdønningene av deres aksjoner, men Paradis nå forteller om de 48 siste timene før bomben sprenger. Filmen viser oss to desperate og tvilende menn, fortalt med sterke innslag av svart humor, alvor og selvironi.

Da Saïd og Khaled spiller inn sine martyrvideoer, som vil bli solgt over disk i Nablus, forstyrres Khaled av at bakmennene i aksjonen velger å ta lunsjpausen sin samtidig, mens Saïd kommer på at han glemte å fortelle mora si om hvor hun kan kjøpe de beste vannfiltrene. Tipset blir hans siste ord på tape.

Ikke svart/hvitt
– Fra politisk hold ønsker man ofte å framstille Palestina-konflikten i svart/hvitt, men filmen min er ikke politisk propaganda. Den handler ikke om harde nyheter, men levende mennesker. Jeg ønsker å fortelle en historie om noen som står foran store personlige utfordringer, som i en hvilken som helst annen film altså. Jeg har valgt å bruke filmspråket fra western- og thrillerfilmen, samtidig som jeg prøver å skape dypere og mer mangesidige karakterer enn normalt i sjangerfilmer.

Regissøren er opptatt av at en film også må underholde, og mener budskap er noe som postmenn bør ta seg av. Undervisning overlater han til lærere.

– Jeg er ingen lærer og å undervise er det verste du kan gjøre i en film, og er langt verre enn å bare underholde. Film handler om historiefortelling, men man bør unngå forenkling og isteden stille spørsmål til vedtatte sannheter. Jeg har laget Paradis nå for å å stille spørsmål om filmens fortellerspråk, dilemmaene man møter når man dreper seg selv sammen med sine fiender og om våre moralske standarder er universelle, eller om de varierer fra sted og situasjon.

Midtøsten-trend
Blant årets Oscar-nominasjoner finner vi flere politiske thrillere som går rett inn i hjertet av de betente konfliktene i Midtøsten. Steven Spielbergs München handler om den palestinske terroraksjonen under Sommer-OL i 1972, mens Stephen Gaghans Syriana handler om korrupsjon og maktkamp i gass- og oljebransjen i Midtøsten.

– Jeg syntes ikke München var så interessant, men Syriana er spennende og intelligent. Jeg tror Midtøsten bare blir mer viktig for hele verdenssamfunnet, og ble oppriktig begeistret over hvor kritisk og smart Syriana er. Det beste er at den er laget av amerikanere, som i samme film beskyldes for å være et ignorant folkeslag. Den viser at det er blitt mer åpenhet i USA for å fortelle andre typer historier nå om dagen.

Abu-Assad drømmer selvsagt om en Oscar, men nominasjonen var en seier i seg selv. Og det er ikke tomme floskler, for i 2003 ble Elia Suleimans Divine Intervention utestengt fra Oscar fordi Palestina «ikke var en stat».

– Palestina er ennå ikke akseptert som en stat, men nå har i alle fall Oscar-akademiet akseptert oss som en kunstnerisk og selvstendig nasjon. Og det er historisk.

Fakta – Hany Abu-Assad

* Palestinsk filmregissør, født i Nasaret i 1961. Utdannet som ingeniør.
* Har bodd i Nederland de siste 20 årene.
* Paradis nå er hans femte film, og har blant annet vunnet Golden Globe for beste utenlandske film og ble kåret til beste europeiske film under filmfestivalen i Berlin.
* Skal nå lage to filmer i USA.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: