Filmuke 3: Clint Eastwoods japanske krig

I 2007 ga Clint Eastwood oss det det japanske krigsnederlaget under andre verdenskrig gjenfortalt som blodig tragedie. Japanerne selv skildret tapet fortsatt som en nasjonalistisk heltedåd.


Kan du se for deg en tysk storfilm om krigsskipet «Blücher»? En episk storfilm som vektlegger soldatenes heltemot, og der de sentimentale sidene av tragedien smøres tjukkere på enn da Leonardo DiCaprio sank ned i ishavet i Titanic? Den japanske storfilmen Yamato er en slik film.

Men «Yamato» var ingen krysser som sank under invasjonen av et lite land. «Yamato» var verdens største slagskip og den keiserlige japanske marinens store stolthet, og filmen handler om slagskipets siste dager – fram til mannskapet på 3000 sendes på selvmordsoppdrag mot den amerikanske marinen ved Okinawa 7. april 1945.

Koizumis barn
Storfilmen føles som et barn av Japans tidligere statsminister Junichiro Koizumi, populær innenlands, men sett på med en blanding av beundring, sjokk og irritasjon blant nabolandene.

Koizumi vekket til live både minnene og drømmene om et sterkt og selvstendig japansk forsvar med aggressiv utenrikspolitikk. Han rustet opp selvforsvarsstyrkene, sendte dem til Irak på deres første utenlandsoppdrag, raslet med sablene overfor Kina, Sør-Korea, Russland og Nord-Korea og sjokkerte naboene med seks besøk til krigskirkegården Yasukuni i Tokyo – der 1608 dømte krigsforbrytere er blant de gravlagte. Blant annet kommandanten for Nanjing-massakren i Kina og statsministeren som beordret Pearl Harbor-angrepet.

Yamato innledes ved at regissør Junya Sato kryssklipper et av dagens puslete krigsskip med «Yamato» i all sin militære prakt. Så var da også symbolverdien til skipet langt større enn den militære slagkraften, og før selvmordsoppdraget deltok det bare i ett fattig sjøslag.

Som Koizumis besøk på Yasukuni-kirkegården hedrer Yamato Japans døde soldater og deres ridderlige kampvilje, samtidig som den også stiller spørsmål ved den samme kampviljen som førte til så mye unødvendig død. Sato konsentrerer seg om kameratskapet, heltemotet og de ulykkelige enkeltskjebnene på skipet, og velger bort den historiske bakgrunnen. Filmen vektlegger den japanske soldatens ridderlighet, bushido-læren som går tilbake til de japanske samuraiene. Eller som en offiser formulerer det: «Vi slåss for å overleve. Vi overlever for å slåss.»

Skinn av humanisme
Bakgrunnen til Japans krig mot USA i Stillehavet forklares bare gjennom japanske propagandafilmer som vises for de menige rekruttene, der en amerikansk oljeboikott av Japan forklarer angrepet på Pearl Harbor. Japans invasjonskrig i Asia nevnes ikke, og ved å fokusere på krigens siste dager fjerner filmen seg fra japanske krigsforbrytelser til fordel for det håpløse, men heltemodige forsvaret mot det amerikanske overtallet.

I filmens siste scener gjør offiseren Uchida opprør mot bushido-moralen om å slåss til siste mann, og gir filmen et skinn av humanisme: «Jeg trodde Japan var uslåelig da jeg så Yamato. Men nå er det overlevere Japan trenger. Hvis ingen er villig til å overleve, kaster vi bort livene våre til ingen nytte.»

En lignende humanisme går gjennom Clint Eastwoods langt bedre Letters from Iwo Jima som en rød tråd. Filmen ble spilt inn parallelt med Flags of Our Fathers, der Eastwood bruker det ikoniske fotografiet av soldatene som hever det amerikanske flagget på Iwo Jima til å fortelle en spennende historie om den amerikanske propagandamaskinen og soldatene som ble brukt som smøring. I denne «speilfilmen» gjenforteller Eastwood slaget om Iwo Jima fra synsvinkelen til de rundt 20.000 japanske soldatene som forsvarte øya (bare 1083 overlevde).

Disse tre filmene melder seg på «history from below»-trenden som har bredt om seg i krigsfortellingene de siste årene, der soldatenes enkeltskjebner går foran de store linjene og generalenes krigføring. Antony Beevors Stalingrad, Steven Spielbergs Saving Private Ryan og Band of Brothers og Garth Ennis’ krigshistorier graver seg ned i gjørma og blodet sammen med både allierte styrker og aksemaktenes menige, men de japanske soldatene har vi hørt mindre om.

MENNESKELIG GENERAL: «Ingen får lov til å dø før dere har drept minst ti amerikanske soldater. Regn ikke med at dere kommer hjem igjen,» sier general Tadamichi Kuribayashi, glimrende spilt av Ken Watanabe. Like fullt er det generalens menneskelige sider som vektlegges av Clint Eastwood i Letters from Iwo Jima.

Gule undermennesker
I propagandakrigen ble japanerne i Vesten karikert som gule undermennesker; lus, rotter, flaggermuser, hunder eller aper. Eastwood ønsker å menneskeliggjøre fienden ved å fokusere på likhetene mellom de japanske og amerikanske soldatene som dreper hverandre, enten det er den harde, men fornuftige generalen, soldaten som helst vil være baker eller den adelige baron Nishi, som deltok i OL i sprangridning, og var venn av skuespillere som Mary Pickford og Douglas Fairbanks.

Letters from Iwo Jima vektlegger også heltemotet til de som tør å ta et oppgjør med den japanske kadaverdisiplinen. En soldat roser ironisk kameraten som døde av «ærerik dysenteri», en annen fortviler at han «ikke vil dø for ingenting» midt i blodtåka av soldater som velger selvmord framfor nederlag, mens en desertørs flukt snus til tragedie da han nådeløst henrettetes av amerikanske soldater.

Eastwood nøler ikke med å vise amerikanske krigsforbrytelser, men går også så langt i å menneskeliggjøre japanerne at han i hjemlandet – ved siden av overveldende gode kritikker – også er blitt kritisert for revisjonisme. Filmen dveler ved soldatenes privatliv, familier og motvilje til meningsløs vold, mens faktiske grusomheter som lik armert med bomber og ordrer om å sikte på amerikanske sanitetssoldater bare nevnes i forbifarten.

Interessant nok prøver begge filmene å forklare det japanske nederlaget med at de undervurderte sine motstandere i sammenligning med den japanske kampmoralen. «Amerikanerne er for individualistiske og gir opp fort,» sier en soldat i Yamato. «Amerikanerne er ikke så disiplinerte og lar følelsene sine komme i veien,» sier en soldat i Letters From Iwo Jima.

Men da nederlaget nærmer seg, er det nettopp fraværet av individualisme og følelser i den japanske hæren som fører til at hærledelsen lar sine soldater bli nedslaktet i meningsløs motstand der ære var viktigere enn fornuft.

Clint Eastwood
Letters from Iwo Jima
Warner 2007, 141 minutter

Junya Sato
Yamato: Det siste slaget
Atlantic/Pan Vision 2007, 143 minutter

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: