Fem myter om Groruddalen

Aftenposten ga meg nettopp lov til å være med å plukke i noen myter om Groruddalen. Les hele saken her.

Selv er jeg mest fornøyd med å sette strek under den første myten, nemlig at Groruddalen er én drabantby, men samtidig er jeg også veldig opptatt av den femte myten – nemlig den nitriste og menneskefiendtlige drabantbyen vi har møtt i norske romaner, filmer og tv-serier.

Så her følger et lite utdrag om fiksjonens drabantby fra Groruddalen: En reiseskildring. Skaff deg e-boka her.

Gdalen

Men først: Jeg gjestet nylig Godlia filmfest, som handlet om nettopp drabantbyen, sammen med forfatter Linn Strømsborg. Og hun kunne fortelle noe interessant, noe som godt beskriver misforholdet mellom forventningene om Groruddalen og den faktiske virkeligheten.

Strømsborgs 2013-roman Furuset handler ganske enkelt om å flytte hjem igjen i voksen alder, men en sentral scene i romanen spinner rundt noen som setter en bil i brann. Biler som brenner er jo blitt selve symbolet på den farlige drabantbyen, bildet på den eksplosive sosiale situasjonen som gjør forsteder i Paris og Malmö til kruttønner. Det er slikt vi leser om i avisene, samt at det også er et populært tema på nettsteder som Document.no og Nordfront.net.

Bilbrannen pryder attpåtil ryggen på Furuset, men Strømsborg kunne fortelle at den scenen ikke var med i hennes originalmanus. For det var nemlig redaktøren som ville ha mer action, kanskje hen til og med ville ha noe «drabantbyaktig»? Så Strømsborg begynte å google og fant en sak om bilbrann på Furuset, noe hun selv hadde aldri fikk med seg da det skjedde, og som da endte opp i romanen hennes.

Nå skal det sies at brennende biler er jo en fristelse det er vanskelig å motstå for en som skriver romaner, og Furuset er en roman det er mulig å kjenne seg igjen i, uansett hvor du har vokst opp og om det har brent noen biler der.

Selv sjonglerer jeg jo også myter og virkelighet når jeg skriver om Groruddalen. I tegneserien Drabant leker jeg meg mer med myten om Groruddalen som en farlig drabantby, her går det i betong, graffiti, dop og vold, mens det i sakprosautgivelsen Groruddalen: En reiseskildring går mer i rekkehus, bowling, fyrstekake og lunken kaffe.

Uansett, jeg lovte et utdrag fra sistnevnte, og nå kommer det. I fiksjonen som utspiller seg etter de optimistiske 1950- og 60-årene møter vi det farlige og menneskefiendtlige Groruddalen. Det typiske er også at det Groruddalen som blir skildret på 1950- og 60-tallet er skrevet av lokale forfattere som Per Petterson, Roy Jacobsen og Jan Kjærstad, mens de som skildrer Groruddalen på 1980-, 90- og 00-tallet har vokst opp helt andre steder. Det er først i de senere årene, med romaner som nettopp Furuset og Mala Wang-Naveens Desiland (2010) at groruddalsforfattere igjen har tatt tilbake sin barnsdoms grågrønne dal.

Holdningsendringen begynner med Ammerud-rapporten i 1969 og tiltar i styrke med Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984), og utdraget finner du her. Det kanskje mest fascinerende er å lese avisreportasjene om Romsås i kjølvannet av Solstads roman.

Advertisements

4 kommentar

  1. […] og Strømsborg har snakket om dette før. Les mer om drabantbyen her, her og […]

  2. […] om litteratur og Groruddalen her, her, her og […]

  3. […] 2. mars fikk Linn Strømsborg, Tom Egeland og jeg æren av å delta på det aller første litterære arrangementet på det nye og […]

  4. […] Les saken her, og mine utfyllende svar under. For ennå mer utfyllende svar skaffer du deg Groruddalen: En reiseskildring (også som e-bok). Sjekk også «Fem myter om Groruddalen». […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: