Sleater-Kinney er grrreat!

Sleater-Kinney (1994-2006) var et av de beste – det beste? – bandene som sprang ut fra riot grrl-scenen i Olympia, Washington. Nå gir Sub Pop ut alle dere sju album i vinylboksen Start Together – med én helt ny sang, og er er mine anmeldelser av de to siste.

Og du har vel sett Carrie Brownstein briljere i tv-serien Portlandia?

Sleater-Kinney
One Beat
Kill Rock Stars/Tuba 2002
4/6

Sleater-Kinney er et band det er lett å like og mislike. Tre jenter som spiller bassløs punkrock med popharmonier, og tekster som spenner fra feminisme via morsrollen til 11. september er det vanskelig ikke å la seg engasjere av. Og denne gang byr trioen på flere høyst treffende kommentarer, som i 11/9-låta «Combat Rock»: «Where is the questioning, where is the protest song? / Since when is skepticism un-American?».

Sleater-Kinney har også vokst musikalsk med årene. Deres i utgangspunktet enkle punkrock er blitt stadig mer bredbent, med spor av både blues, soul og tungrock. Carrie Brownsteins og Corin Tuckers gitarer har faktisk litt Jimmy Page i seg ved denne anledningen. Men selv om mye er bra, klarer det ikke helt skjule det faktum at ikke alle låtene er like spennende. Og det er fortsatt musikken som er den viktigste grunnen til at jeg hører på plater.

Der en samtidig riot grrl som Kathleen Hanna har gått flere sjumilssteg videre fra «barndommen» i punkbandet Bikini Kill til dagens feministiske punkdisco med Le Tigre, høres Sleater-Kinney til tider noe gammeldags ut – på tross av flere knallåter.

Bandets halvmelodiske punkrock og intense sirene-sang minner aller mest om tidlig Throwing Muses, men uten at trioen når helt de samme høydene som Kristin Hersh og Tanya Donnelly for over ti år siden. One Beat er Sleater-Kinneys sjette album. Og mon tro om trioen ikke er bare er blitt modne – men samtidig litt for trygge, voksne og forutsigbare også.

Jeg savner i alle fall den kreative galskapen som hever Throwing Muses og Le Tigre mot skyene.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen. 

Sleater-Kinney
The Woods
Sub Pop/Tuba 2005
5/6

Finner igjen riot grrl-nerven.

Hva har skjedd med Corin Tucker, Janet Weiss og Carrie Brownstein?

På 2002s One Beat lagde de trygg og kjedelig voksen-indie i skyggen av 11. september, men på sitt sjuende album har de fjernet sikkerhetsnettet og kastet seg ut i hasardiøs, støyende og rivende punkrock i stil med det beste og mest aggressive fra riot grrl-scenen på 90-tallet.

Tucker synger som en blanding av PJ Harvey og Kat Bjelland (Babes In Toyland), og produsent David Fridmann innvilger permisjon til sin vante psykedelia à la Flaming Lips og Mercury Rev til fordel for et rått og basstungt lydbilde som minner om Steve Albinis arbeid med nevnte PJ Harvey og Nirvana.

Jeg har ikke hørt alle platene til Sleater-Kinney, men det skulle ikke forundre meg om dette hissige mesterstykket er det beste de noen gang har laget. Og det hadde jeg ikke trodd jeg skulle si om noen av bandene som sprang ut fra Seattle og Olympia på 90-tallet i 2005.

Nå er det bare å vente på comeback fra Bikini Kill, Bratmobile og L7.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.