Sakprosa med tusj

Endelig har det litterære Norge for alvor åpna dørene for sakprosa i tegneserieformat.

I fjor vant Steffen Kverneland Brageprisen for sakprosa med tegneserien Munch, i år fulgte Øyvind Vågnes opp med boka Den dokumentariske teikneserien og lørdag 25. oktober er sakprosa i tegneseriene tema på Norsk sakprosafestival.

Men selvbiografi, biografi, historieskriving og oppsøkende journalistikk innenfor rutene er jo langt fra noe nytt fenomen, så da passer det fint å legge ut min Prosa-artikkel «Sakprosa med tusj» fra 2010. Her er det mye å utforske videre. Bare klikk deg videre på linkene for mer om den enkelte serieskaper.

Enda mer om journalistikk i tegneserieform her.

Sakprosa i tegneserieform er mer enn for dummies-bøker og lettleste stjernebiografier og historiebøker. Trenden ble unnfanget med selvutleverende serier på 1960-tallet, og har nå nådd sitt foreløpige høydepunkt med Joe Saccos gravende tegneseriejournalistikk i nylig oversatte Fotnoter i Gaza.

Da første bind av Karl Ove Knausgårds Min kamp feide unna all konkurranse på nattbord, rundt lunsjbord og i avisspalter, satt undertegnede forvirret igjen på sidelinja. Jeg var nemlig ikke så interessert i Knausmania, men skjønte ikke helt hvorfor.

Så gikk lyset opp for meg, på linje med lyspæren som tennes over hodet på tegneseriefigurer når de får en idé. For svaret lå nettopp i tegneseriene. Hvorfor ble jeg ikke pirret av en romanforfatter som brettet ut sine følelser, fantasier, kjærlighetsaffærer og fyllehistorier? Fordi jeg hadde lest det mange ganger før. I selvbiografiske tegneserier.

Det som begynte med usjenert selvutlevering tidlig på 1970-tallet har i 2010 utviklet seg slik at vi ikke lenger kan overse tegneseriemediet når vi snakker om sakprosa. I dag kryr det av innsiktsfulle selvbiografier, kunstnerisk ambisiøse biografier, essayistikk, reisereportasjer, gonzojournalistikk, dokumentarer og til og med gravende journalistikk ­-fortalt med hjelp av tusj, ruter og snakkebobler. De siste årene har vi også fått norske oversettelser av flere at de viktigste utgivelser i tegneseriesakprosaens kanon.

Den ferskeste utgivelsen er også det beste eksempelet på faget tegnseriejournalistikk. I Fotnoter i Gaza graver Joe Sacco fram historien om da 111 palestinske menn ble drept av israelske militære i byen Rafah lengst sør på Gazastripen i 1956. Sacco leter i støvete arkiver og utfører dusinvis av intervjuer med øyenvitner, mens reporteren og hans arbeidsmetoder samtidig er svært synlig for leserne. I tegneseriens sakprosa er forfatteren nemlig som regel synlig. Svært synlig. Og det er langt fra tilfeldig.

Dokumentaren, biografien og gonzoreportasjen møtes i tegneseriejournalistikken. Faget har vokst ut av fire tiår med navlepillende selvbiografi, spekket med hverdagens kjedsomhet, pinlige øyeblikk, rus og tidlig sædavgang.

Etter tabuknuserne
I 1968 gir Robert Crumb ut det første nummeret av tegneserieheftet Zap Comix. Det var ikke det første undergrunnsheftet, men det beste, viktigste og mest kontroversielle.

Siden 1954 hadde den amerikanske tegneseriebransjen kneblet seg selv med sensurorganet The Comics Code Authority. Som følge av harde angrep på umoralen i 50-tallets krim- og skrekkserier, fjernet forlagene alle hentydninger til sex, narkotika, skrekk og realistisk vold. På midten av 60-tallet river så en ny generasjon serieskapere – flasket opp på MAD, Carl Barks’ Disney-serier og EC Comics – lokket av denne trykkokeren. Undergrunnstegneseriene eksploderer i et fyrverkeri av kreativitet vi fortsatt ser ringvirkningene av.

De første årene handler det mest om drøy humor og knusing av tabuer. S. Clay Wilson klarer for eksempel å presse inn homofili, narkotika og kannibalisme på én side. Men idet 70-tallet begynner, gjenstår bare ett tabu: serieskapernes eget følelsesliv. Tegnerne vender blikket innover. De lager tegneserier om sitt eget liv.

I 1972 blottlegger Justin Green sine innerste følelser, fantasier og frustrasjoner i heftet Binky Brown Meets The Holy Virgin Mary, som i 2009 ble gjenutgitt i luksusutgave. Green vokser opp med en streng katolsk oppdragelse, og sliter med alvorlige tvangstanker etter at han ved et uhell knuste hjemmets Maria-statue som barn. Kombinasjonen av religion og gryende seksualitet fører til at Green overbeviser seg selv om at penisen hans skyter ut usynlige stråler som kan ødelegge kirker og andre religiøse symboler.

Greens skriftemål om egne tvangslidelser danner skole for en bølge av selvutleverende tegneserier. Da Robert Crumb slutter med LSD i 1973, legger han sjokktaktikkene bak seg og konsentrerer seg isteden om mørke og personlige tegneserier fra hverdagen. Både han og kona Aline Kominsky-Crumb utleverer sine svakheter og hverdagsligheter, og viker ikke unna fra å fortelle om både utroskap og aborter.

Crumb tegner også flere serier etter manus av Harvey Pekar, den kanskje viktigste av tegneseriens blottere. Pekar, som døde sommeren 2010, var en grinebiter, gjerrigknark og platesamler fra Cleveland. Han hadde en kjedelig jobb og et hverdagslig liv, men nettopp den grå hverdagen ble basis i serien American Splendor, som ble utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008 – og attpåtil filmatisert i 2003.

Pekar fant tomrommet mellom superheltenes fantasiflukt og undergrunnens opprørsiver: Med mottoet «from off the streets of Cleveland» bruker han seg selv som motsatsen til superheltenes og undergrunnens overdrivelser, med selvbiografiske vignetter som «Standing Behind Old Jewish Ladies in Supermarket Lines» og «How I Quit Collecting Records».

Bautaen
To år etter at Harvey Pekar startet American Splendor begynner serieskaperen Art Spiegelman å grave i sin egen familiehistorie i tegneserien Maus. Begge foreldrene hadde vært fanger i Auschwitz, og Spiegelman ble selv innlagt på mentalsykehus etter at moren tok sitt eget liv i 1968.

Spiegelman var en av forgrunnsfigurene i tegneserieundergrunnen, og i 1980 starter han antologien RAW for å heve listen for kunstnerisk ambisiøse tegneserier. Maus trykkes som føljetong i bladet fram til 1991, og idet Spiegelman vender blikket mot sin egen far forener han 60-tallets undergrunn og 70-tallets selvbiografi med den klassiske biografien.

I Maus forteller han farens historie. Vladek Spigelman var polsk jøde, og etter fortvilte forsøk på å slippe unna nazistene under 2. verdenskrig, sendes han og kona til Auschwitz i 1944. Parallelt med Vladeks historie fra krigen forteller Maus også om sønnens problematiske forhold til faren under arbeidet med serien. Art synes faren er smålig, egoistisk og gjerrig. Etter hvert innser han at de egenskapene han misliker hos faren, er de samme som hjalp ham å overleve i konsentrasjonsleiren.

Maus vant Pulitzerprisen, og er bautaen alle andre seriebiografier er blitt målt opp mot siden. Men den førte ikke umiddelbart til noen stri strøm av ambisiøse biografier i tegneserieform, med unntak som Ho Che Andersons tegneserie om Martin Luther King jr. og Erna Osland og Arild Midthuns Ivar Aasen-biografi her hjemme.

Og før Tor Bomann-Larsen ble selveste nasjonalbiografen med sine bøker om Haakon og Maud, laget han elleville tegneserier som spinner rundt samme epoke: Norges fødsel rundt forrige århundreskifte. I trilogien 1905 ­– Duellen på Hesselø, Fridtjof & Hjalmar og Drama i Bayern boltrer han seg med historiske skikkelser som Fridtjof Nansen, Kong Haakon, Christian Michelsen og Henrik Ibsen, men med så stor kunstnerisk frihet at det er vanskelig å kalle utgivelsene for sakprosa.

Men, som Knut Nærum skrev om nyutgivelsen av 1905: ”Med all respekt for feite biografier: Det er meget mulig at dette er Tor Bomann-Larsens hovedverk.”

På 1900-tallet vendte Bomann-Larsen seg fra historiske actioneventyr i tegneserieform til den klassiske biografien, samtidig som en ny generasjon serieskapere vendte blikket innover mot sin egen navle igjen. Harvey Pekars etterkommere tar nå over.

En ny bølge
Harvey Pekars hverdagsrealisme får flere disipler på 1980- og 90-tallet. Et medium som i utgangspunktet var arena for svimlende eventyr, befolkes nå av serieskapere som bruker tegneserien som sin personlige dagbok.

Howard Cruse tar homokampen inn i tegneseriene med selvbiografiske Stuck Rubber Baby, mens franskkanadiske Julie Doucet forteller om sin kamp mot epilepsi, rusmisbruk og en stadig mer sjalu, psykotisk og dopet kjæreste i heftet Dirty Plotte.

Amerikaneren Joe Matt tar såpeoperaaspektet til et nytt nivå når han begynner å brette ut hverdagen i serien Peepshow. Han dumpes av kjæresten etter at han i tegneseriene sine forteller at han er tiltrukket av kjærestens kollega. Nysingle Matt får dermed tid til å dyrke sin store hobby og besettelse: Porno. I serien skildrer han videre hvordan han blir sittende alene på rommet sitt, onanerer seg i stykker og bruker all fritid på å sette sammen favorittscener fra pornofilmer til den ultimate masturbasjonsfantasien. Besettelsen tar over, og Matt får mindre og mindre tid til å lage tegneserier.

Også Matts nærmeste venner, kanadierne Chester Brown og Seth, bretter ut sine liv i tegneserieruter. Trioen dukker til og med opp i hverandres serier, som en bisarr parallell til superheltenes såpeoperaer. Browns serier fra puberteten gir navn til onanimetoden «the Chester», mens Seth utfordrer sjangeren i tegneserieromanen It’s A Good Life If You Don’t Weaken. Den handler om Seths jakt på en underkjent tegner for magasinet The New Yorker – men både jakt og tegner viser seg å være fiktiv.

Den franske revolusjonen
Den nordamerikanske selvbiografibølgen får også følger i Europa, spesielt i Frankrike. Det franske seriemarkedet gikk på en smell på 1980-tallet, noe som ga spillerom for serieskapere som var lei fargerike album i sjangre som humor, historisk eventyr, science fiction og action.

Da sju unge serieskapere stifter forlaget L’Association i 1990, satser de på serier om drømmer, historier fra eget liv, vimsete humor og svart surrealisme. De to selvbiografiske mesterverkene fra dette miljøet er Epileptisk av franske David B. og Persepolis av iranske Marjane Satrapi.

Epileptisk er en oppvekstskildring fra en familie som får livet snudd på hodet da eldstebroren Jean-Christophe rammes av kraftig epilepsi. Foreldrene prøver ut alle behandlingsmetoder, fra tradisjonell medisin til makrobiotikk, magnetisme og spiritisme, men jakten på mirakelkuren ødelegger over tid. Istedenfor å lære seg å leve med sykdommen, gir Jean-Christophe opp, og omfavner sin egen maktesløshet. Samtidig handler Epileptisk om serieskaperen, lille David, som finner håpet i magien ved å lage historier som kan røre folk. «Drømme, fortelle. Det er det jeg er skapt for,» skriver han.

Persepolis er historien om Marjane Satrapis reise fra ayatollahenes Iran til et nytt liv som tegner i Paris. Hun er ti år gammel da sjahen styrtes i den muslimske revolusjonen i 1979, og dermed får hun et sjal trukket ned over håret og livet forandres. Hennes «dekadente» tospråklige skole legges ned, kinoene og universitetene stenges og popmusikk, spill og sminke forbys. Foreldrene sender henne til Østerrike for å gå på skole, og da hun vender tilbake etter fire tøffe år i Wien rammes Satrapi av en kulturell identitetskrise — en fortvilet situasjon hun skildrer nøkternt og brutalt ærlig.

Persepolis er også historien om livet under prestestyrets åk. Satrapi tar oss hjem til iranernes stuer, og viser hvordan folk risikerer livet ved å feste, drikke vin og høre på musikk. Alkohol, kortstokker, musikk, filmer, blader og sjakkspill er ulovlig, og i en strålende sekvens viser Satrapi hvordan regimets evinnelige mas om korrekt og sømmelig klesdrakt tømmer iranernes hode for farlige tanker. For når skal man få tid til å tenke på sin egen frihet og regimets politikk når det meste av tiden går med til å bekymre seg over hvordan man er kledd og beveger seg utendørs?

Epileptisk og Persepolis viderefører hverdagsligheten fra 90-tallets selvbiografiske serier, men kombinerer det med ambisjonsnivået fra Maus. Begge seriene forteller historier som er større enn serieskaperens enkeltskjebne, og på 90-tallet føltes bølgen av personlige historier om barndom, mobbing, kjærlighetssorg og onani heller utslitt. Serieskapere lever tross alt ikke så fryktelige spennende liv, men heldigvis rettet flere enn franskmennene nå blikket mot andre menneskeskjebner.

De andres liv
Den selvbiografiske bølgen fikk også skandinaviske ringvirkninger. Her hjemme prøvde Christopher Nielsen, Steffen Kverneland og Jens K. Styve seg i faget, mens Daniel Ahlgren, Mats Jonsson, Åsa Grennvall og Martin Kellerman har vært viktige i Sverige. Sistnevnte har siden 1998 skildret sin hverdag i stripeserien Rocky, og med hittil 18 tegneseriebøker er dette blitt en omfattende generasjonsroman som tangerer Karl Ove Knausgårds stormannsgale prosjekt – og vel så det.

Kellerman har også ristet i selvbiografiens lenker. Hans intervjuer med musikere som 50 Cent og M.I.A. er tegneseriejournalistikk i enkleste form, illustrerte artistintervjuer som ofte blir best når Kellerman også beskriver rammene rundt intervjuene.

Svenske Fabian Göransson og Simon Gärdenfors har også forsøkt seg på reportasjer og dokumentarer i tegneserieform, men det beste skandinaviske forsøket innen sakprosa i ruter er norsk.

Kunstnerbiografien Olaf G. av Steffen Kverneland og Lars Fiske viste det uforløste potensialet som lå i tegneseriebiografien. Og fortsatt er serieskaperne svært synlige i det ferdige resultatet. Kverneland hadde tidligere utlevert seg selv i barndomsskildringen Slyngel, der han robbet barskap, torturerte hoggorm, skøyt på gamle damer med luftgevær og sniffet lim.

Olaf G. er en rølpete gonzoreportasje i ånden etter Robert Crumb og hovedpersonen selv, den underkjente kunstneren Olaf Gulbransson. Ideen sås da Fiske og Kverneland faller pladask for en Gulbransson-utstilling i 2001. For samtidig melder en gryende misnøye seg. Hvorfor er Gulbransson glemt i Norge? Hvorfor er han større i Tyskland?

Tegnerne drar på pilegrimsreise til Tyskland for å komme til bunns i historien om «tidenes beste norske illustratør». Med dette grepet gjøres serieskapernes nesegruse beundring for Gulbransson om til en innsiktsfull, morsom og lettlest kombinasjon av kunstnerportrett, tegneseriejournalistikk og reiseskildring. Og i motsetning til tidligere norske seriebiografier om Ivar Aasen og Arne Næss, er serieskaperne og deres arbeidsprosess langt mer synlig.

Leseren følger Fiske og Kverneland underveis i arbeidet, og derfor føles Olaf G. mer som et journalistisk enn et historisk verk. Fiske og Kverneland har videreført rollene som lekne tegneseriejournalister og kunstformidlere i serien Kanon, med biografier om Kurt Schwitters og Edvard Munch.

Ny mark
Fortrinnet og utfordringen med tegneseriejournalistikk er frihetsfølelsen, mener Steffen Kverneland. Det eksisterer få gitte regler og konvensjoner, for det finnes fortsatt få utgivelser innen faget. Men noen har allerede satt en standard det er vanskelig å nå opp til.

Verdens første fulltids tegneseriejournalist heter Joe Sacco. Han er født i Malta og vokst opp i Australia og USA, og kanskje denne rotløsheten stimulerte reise- og eventyrlysten. Sacco har siden 1991 oppsøkt flere av verdens konfliktområder med tusj, fotoapparat og båndopptager.

«Journalistikk vil vende tilbake til hva det før, en kunstform,» sa Pulitzer-vinneren Chris Hedges da de store mediene begynte å kutte hardt i utenriks- og gravejournalistikken. Og Sacco er en reporter av den gamle skolen, med litterære journalister med en moralsk agenda som forbilder, navn som George Orwell og Robert Fisk. Journalister som bryr seg, som ofte velger side, i motsetning til det nøytrale idealet flere moderne utenriksjournalister streber etter. Sacco er utdannet journalist, men endte som serieskaper da han ikke fikk noen skrivende jobb. På 80-tallet var han én i mengden av selvbiografiske serieskapere, men så fikk han lyst til å fortelle andre menneskers historier.

Han begynte i det små, med en reiseskildring fra europaturneen som t-skjorteselger for bandet The Miracle Workers. Han fortsatte med små serier om sin mors oppvekst på Malta og historien til en stripper han traff i Berlin. I serien «War Junkie» skildrer Sacco hvordan han limer seg fast foran tv-skjermen under den første gulfkrigen i 1991, og det er denne glødende interessen for krig, politikk og historie som tvinger serieskaperen til selv å ta skrittet ut i den store verden. For det er ikke lenger nok å være tilskuer, Sacco vil også være en deltager.

Senere samme år drar han til Palestina med et ønske om å prøve å forstå den fastlåste situasjonen på Gazastripen. Han har ikke noen større plan, men vet at han har lyst til å snakke med folk og presentere resultatet som en reportasje. I tegneserieform.

Sacco finner sin muse i Palestina, og tegneserien Palestine hylles av forfatteren Edward Said som en av de ypperste bøkene om palestinernes hverdag under israelsk okkupasjon. Han reiser videre til det tidligere Jugoslavia, og leverer mesterstykket Safe Area Goražde, en reportasjebok om krigen i Bosnia på 90-tallet. Flere mindre reportasjer fra Bosnia, Irak, Malta og Kaukasus følger, før han i 2009 slår 400 sider tykke Fotnoter i Gaza i bordet. Denne gangen driver Sacco ikke bare med reportasje, men undersøkende journalistikk av høy klasse.

Arbeidsmetoden er «same, same, but different», som de ville sagt i Østen. Sacco graver i dokumenter og fotoarkiver, intervjuer aldrende israelske militære og dusinvis av øyenvitner. Men han har verken et kamerateam eller digre fotolinser på slep, og ingen stram deadline. Det lavmælte arbeidet fører til at Sacco slipper nærmere inn på livet av sine kilder. Ofte rykker tegneseriejournalisten inn idet nyhetshundene rykker ut. Langsomheten i faget gjør at han får tid til å sette seg grundig inn i sakene han velger seg. Og tegneferdighetene gjør at han sømløst kan flette sammen fortid og nåtid. Han hopper 50 år i tid fra én rute til en annen, og tegner sine kilder som han ser dem for seg 50 år yngre.

Samtidig tvinges Sacco til å prioritere knallhardt, for tegneseriejournalistikk er ekstremt tidkrevende. Han bruker to og et halvt år på det journalistiske arbeidet med Fotnoter i Gaza. Å tegne de 400 sidene tar ytterligere fire år. Resultatet er en dyptpløyende og overbevisende oppgraving av en hendelse Sacco mener brutaliserte en hel generasjon palestinere.

Nytt yrke
Tegneseriene til Sacco gir liv til en ny yrkesgruppe. Tegneseriejournalisten. For i 2010 er ikke Sacco lenger alene.

Peter Bagge, den tidligere kongen av amerikanske alternativserier, har siden 2001 oppsøkt kasinoåpninger, narkotikakonferanser, boklanseringer og valgkampanjer for å gjøre narr av alle han ser. Hans essayistiske gonzojournalistikk ble nylig samlet i boka Everyone is Stupid Except For Me [2014-kommentar: Bagge ga i 2013 et ypperlige stykke tegneseriesakprosa med Woman Rebel: The Margaret Sanger Story]. Nykommeren Josh Neufeld overbeviser med A.D.: New Orleans After the Deluge, en reportasje som forteller historien til sju overlevende etter orkanen Katrina i New Orleans.

Vi har også fått to norske oversettelser av noe av det beste fransk tegneseriejournalistikk har å by på. I Pyongyang viser den franskkanadiske animatøren Guy Delisle hvordan Kim Jong-il har gjort Nord-Korea til en surrealistisk parodi på George Orwells 1984. Delisle inviteres til landet for å overse arbeidet nordkoreanske animatører gjør for et fransk selskap. Han jobber i Pyongyang i to måneder, og er samtidig en trojansk hest. Selv om mobiltelefonen beslaglegges på grensa og alle bevegelser kontrolleres nøye, kan nordkoreanerne ikke inndra tusjpennen, skisseboka og hukommelsen hans.

Pyongyang er en klassisk reisereportasje, der fremmedarbeideren Delisle spiller rollen som en fisk fanget på land. En spasertur til jernbanestasjonen krever beskjed flere dager i forveien og godkjennelse ovenfra, mens de guidede turene utelukkende byr på kalde monumenter og stormannsgale byggverk i fritt forfall. I dette absurde teatret henger Delisle seg opp i detaljene. Tannpirkerne er spikket for hånd, mens hjørnet på etikettene på vannflasken er revet av for å skjule at vannet kommer fra erkefiendene i sør.

Den franske tegneserien Fotografen er også en reiseskildring, i kombinasjon med den kanskje mest underkjente av alle kunstformer: Fotonovellen.

Skjelettet i utgivelsen er 4000 bilder Didier Lefèvre tok under en Afghanistan-tur med Leger Uten Grenser i 1986. Den gang endte fotografen opp med seks bilder på trykk i den franske avisa Libération, men så gjenoppstår materialet i tegneserieform. I Fotografen legger tegneren Emmanuel Guibert kjøtt på beina i historien, i form av dialog, fortellerstemme og skildringer av det Lefèvre ikke tok bilde av. Boka gir ikke dyp historisk innsikt om situasjonen Afghanistan, men skildrer det hverdagslige og rutinepregede arbeidet til Leger Uten Grenser, fortalt i en nyskapende form — som forener tegneserien og fotoreportasjen slik at sømmene knapt synes.

Sakprosa og journalistikk i tegneserieform gir både ny innsikt og nye lesere, men disiplinen er tidkrevende og kostbar. Og hvem skal ta regningen?

Fiske og Kverneland fikk arbeidsstipend fra Norske Billedkunstnere og støtte fra Norsk kulturråd for Olaf G., mens de utenlandske tegneseriejournalistene er blitt publisert av magasiner som Harper’s Magazine, The Guardian, Details, Reason og Time og forlag som Pantheon, Dupuis og Metropolitan Books. Så hvem blir første norske avis eller forlag som sender en tegneserieskaper ut på oppdrag til Kongo, Afghanistan eller Litteraturhuset? [2014-kommentar: «Vinneren» ble Norad, som sendte Lene Ask til Tanzania i 2008. Tegneserien Da jeg reddet verden ble utgitt i 2010. Ask lekte også med grensene mellom selvbiografi og fiksjon i beste Seth-ånd i 2006-debuten Hitler, Jesus og farfar.] 

Justin Green
Binky Brown Meets the Holy Virgin Mary
64 sider
McSweeney’s 2009 (ny utgave)

David B.
Epileptisk
380 sider
Oversatt av Thomas Lundbo
No Comprendo Press 2007

Marjane Satrapi
Persepolis
350 sider
Oversatt av Asbjørn Øverås
No Comprendo Press 2005

Art Spiegelman
Maus: Historia til ein overlevande
296 sider
Oversatt av Lars Amund Vaage
Cappelen Damm 2009 (ny utgave)

Lars Fiske og Steffen Kverneland
Olaf G.
183 sider
No Comprendo Press 2004

Didier Lefèvre, Emmanuel Guibert og Frédéric Lemercier
Fotografen
255 sider
Oversatt av Nina Svendsrud
Egmont Serieforlaget 2007

Guy Delisle
Pyongyang: En tegnet reise i Nord-Korea
176 sider
Oversatt av Thomas Lundbo
Aschehoug 2008

Peter Bagge
Everybody Is Stupid Except for Me and Other Astute Observations
118 sider
Fantagraphics Books 2009

Joe Sacco
Fotnoter i Gaza
432 sider
Oversatt av Jens Røsåsen
Cappelen Damm 2010

Advertisements

2 kommentar

  1. […] jeg la ut min store sak om sakprosa i tegneserieformat forrige ute ble jeg klar over at jeg aldri har skrevet noe skikkelig om Seth, selv om jeg har lest […]

  2. […] kaller det tegneseriejournalistikk, men når hun har diktet opp fire hovedpersoner basert på modeller fra virkeligheten, forlater vi […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: