Damien Rice: Uredd romantiker

Damien Rice har brukt åtte år på den vanskelige tredjeplata, men nå er My Favourite Faded Fantasy omsider her.

Debutplata er jo en klassiker, selv om jeg aldri ble helt sikker på om den het 0 (som i null) eller O (som i o), men andrealbumet har jeg faktisk ikke bare glemt. Jeg har også glemt at jeg anmeldte det.

Damien Rice
O
Damien Rice/Warner 2002
5/6

Ikke enda en følsom, romantisk singer/songwriter med gitar, Nick Drake på æresplass i platesamlinga og hodet fullt av sår melankoli! Irske Damien Rice debuterer i en tett befolket sjanger, men derfor er det dobbelt imponerende at han klarer å bane vei med en aldeles nydelig debutplate.

O ble opprinnelig gitt ut i fjor, men har først nå fått distribusjonen den fortjener. Den er spekket med forsiktige, triste små viser som sakte bygger seg opp i mektige crescendoer. Rice beveger seg fra arrangementer som er skåret ned til benet til symfoniske overdrivelser, og det gjerne i en og samme sang.

Han er ikke redd for å vise at stemmen sprekker, bruker støy, samples og beats, og det er de modige og overraskende arrangementene som hever Rice over sine mer tradisjonelle gitarplukkende kollegaer. O vekker minner om artister som Bright Eyes, Jeff Buckley, Ryan Adams og Syd Barrett, og er en strålende debut fra en artist det skal bli spennede å følge videre.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Damien Rice
9
14th Floor Records/Warner 2006
5/6

Finfin oppfølger, men ingen ny O.

Andrealbumet til Dublins Damien Rice kan dømmes ut fra to kriterier:

1. Hvordan står den seg som oppfølger til 2002-debuten O, kanskje den ypperste platen fra 00-tallets nye generasjon singer/songwritere?

2. Hvordan er den sammenlignet med konkurrentene?

Velger vi første alternativ er 9 en aldri så liten skuffelse, ikke like allsidig, vågal og original som mylderet av overraskende arrangementer, effekter og overdrivelser på O. Den er mer tradisjonell, der Rice sjonglerer Nick Drake-symfoniske ballader, seige Radiohead-rockere og leirbålsviser så nakne at de nesten forsvinner.

Men O var et fullblods mesterverk, og Rice feier fortsatt gulvet med de fleste konkurrentene. Det er mer lys og varme i ti sekunder av ”Elephant” enn i den affekterte gaulingen på ti konserter med ”De nye gitarkameratene”. 9 føles mer spontan og ikke like viktig som debuten, men er et etterlengtet påfyll av storslått låtskriverkunst.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: