Kebbelife: Treffende kunstsatire

Mette K. Hellenes er tilbake med boka Kebbelife. Mann søkes. Helst uten sjarm, som samler tegneserier fra Morgenbladet og Billedkunst.

Her mine anmeldelser av de første Kebbelife-bøkene. Og les min reportasje om riktig kebbe-oppførsel på vernissasje her.

Mette K. Hellenes
Kebbevenner
Galleri Wang 1998

Samlet i stor bok holder ikke Mette K. Hellenes distansen ut. Men til tider er hun meget frisk og morsom. Best er hun utvilsomt når hun parodierer og driver ap med kunstmiljøet i Norge.

Venninnene Vanessa (Baird) og Mette er selv kunstnere og elsker å drikke seg fulle på vernissasje eller drite ute selvhøytidelige kunstnere. For eksempel ringer de Bjønnulv Evenrud i KunstInnsikt midt på natta for å fortelle at han har mottatt treårig arbeidsstipend fra Norsk kulturråd. (Evenrud sto selv bak et lignende kunstnerisk telefonterrorprosjekt tidligere i år.) Tematikken veksler mellom subtil og intern humor som dette til plump fise- og underlivshumor.

Hellenes har en befriende røff tone og strek, og minner sterkt om franske Jean-Marc Reiser. Ofte treffer hun blink, men som stor og dyr samling blir Kebbevenner for ujevn. Samlingen veksler mellom det glitrende og det elendige, fra syrlig kunstsatire til trettende samevitser.

Kebbevenner selges bare på Galleri Wang og Tronsmo bokhandel. Førsteopplaget på 100 eksemplarer er allerede utsolgt.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Mette K. Hellenes
Kebbelife
No Comprendo Press 2002
5/6

Selvutleverende kunstsatire, som gjør seg best i mindre porsjoner.

I Mette K. Hellenes’ tegneserier er norske billedkunstnere selvopptatte, patetiske og eier verken humor, selvinnsikt, ærlighet eller selvironi. Bortsett fra «kebbevennene» Mette og Vanessa, som til gjengjeld har hakket for mye av både selvironi og ærlighet.

Som Vanessa sier til Mette: «Det finnes besøksordninger hvor du kan treffe noen, finne deg venner. Ja, ikke ordentlige venner da. Det er jo falske venner. Men desperat ensomme mennesker i ditt eget distrikt kan få en følelse av samhold».

Kebbelife er den tredje samlingen av Hellenes’ til tider bitende satire over norsk kunstmiljø. Mette og Vanessa er de slaskete og svært lite sjarmerende alter egoene til Hellenes selv og hennes kunstnervenninne Vanessa Baird. I Kebbelife drikker, spyr, kjekler og sjekker Mette og Vanessa som om de var på en rølpete bygdefest – og ikke på vernissage, sene kvelder på Kunstnernes Hus og enda senere nachspiel.

På sitt beste er dette herlig selvutleverende, både overfor kebbevennene selv og et pompøst kunstmiljø. Aller best er Hellenes når hun holder igjen rølpen og er mer subtil, som når Mette og Vanessa fôrer en utstillende kunstner med meningsløst pjatt som «du trykker virkelig på noen ømme punkter her» og «vi blir så opptatt av det fiktive og det reelle når vi ser dette» – uten at motparten skjønner at de bare jatter med egoet hans.

Samtidig viser Hellenes klart og tydelig hvordan fest, sjekking og skitprat er like viktig i kunstmiljøet som i andre subkulturer, og at selve kunsten ofte kommer i andre rekke.

Hellenes har siden 1994 tegnet for magasiner som Billedkunst, Fidus, Vagant og Utflukt, men Kebbelife blir bare sjeldent intern. For dette handler ikke bare om Oslos kunstmiljø, men også om vennskap, ensomhet og jakten på det rette i livet. Etter at Vanessa får barn, glir de tidligere venninnene litt fra hverandre og Mette må klare seg på egen hånd. Dessverre svekker dette også dynamikken, utviklingen og temperaturen i serien; både Mettes liv og serien ender opp med å bli stående litt i stampe.

Hellenes tegner i en primitiv, nesten brutal strek – som minner om franske tegnere som Claire Brétécher og Jean-Marc Reiser. Stilen er langt fra elegant, men passer utmerket til det rølpete innholdet.

På sitt beste er Kebbelife er en norsk kvinnelig utgave av satiren i svenske Arne And, men Hellenes er langt mer ujevn enn Charlie Christensen når det kommer til å levere de syrlige og virkelig treffsikre seriene. Som leser mister jeg noe av dampen over 176 sider, og Kebbelife nytes best i små porsjoner – som en flaske Gammel Dansk.


Mette K. Hellenes
Kebbelife: Ett år med tjukken
No Comprendo Press
4/6

Kebbevenner med slipte klør.

Gjennom tre bøker om kunstnerne Mette og Vanessa, ”kebbevennene”, har billedkunstneren Mette K. Hellenes etablert seg som Serie-Norges svar på Claire Bretécher og Jean-Marc Reiser. Hun lager burleske serier om stygge og rølpete figurer med personlighet og dybde, og de er både en kraftig satire over Kunst-Norge og et karikert vrengebilde av Hellenes’ eget liv.

Der virkelighetens Mette og Vanessa (Baird) er både pene og vellykkede, er kebbeseriene en oppvisning i dårlig selvbilde. Denne fjerde boken rommer serier trykt i Billedkunst, Utflukt og Vinduet, men det meste er splitter nytt.

Innholdsmessig må mye av den bitende kunstsatiren vike, og boken domineres av mer personlige vignetter om vennskap, fiendskap, usikkerhet og kroppslig forfall. Kebbelife er fortsatt en av Norges mest unike serier, men klørne er ikke alltid like skarpe lenger.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: