Den egentlige drømmen om Disneyland: Anden som formet Norge

Skuffelsen er dyp over at Christian Tybring-Gjedde ikke har kalt sin nye bok Drøm fra Disneyland, men isteden har begynt med sånne Titanic-metaforer.

For her er den egentlige drømmen om Disneyland, opprinnelig skrevet for Dagbladet. Og kjøp boka Donald-landet: Hvordan en and i matrosdress formet det moderne Norge til deg selv eller andre i julepresang.

Mer om Donald her. For øvrig: Har Tybring-Gjedde beklaget Disneyland-kronikken eller ikke? Bloggeren Doremus greier ut om saken her.

Og hva med Drømmen om å bo i Disneyland Disney World?

Glemmer vi Donald Duck når vi snakker om hvem som har formet det norske fellesskapet? Over 330 millioner solgte Donald-blader har hatt større påvirkningskraft enn de fleste av oss tenker over.

I forrige uke [i 2012 altså] fikk Thomas Hylland Eriksen skylden for både 22. juli og for å ville rive i stykker nordmenns kulturelle fellesskap. Men hvem formet Eriksen?«For min del representerer Donald først og fremst en måte å se sine omgivelser på, et blikk på tilværelsen, om du vil. Påvirkningen fra Donald er kanskje tydeligst i språket mitt, måten jeg tenker og snakker på,» sier professoren i boka Donald-landet.

Professorkollega Øystein Sørensen sa det slik:«Selvfølgelig er vi påvirket av Donald. Alle sammen. For min egen del må jeg si følgende: Det er mulig det er ting som har vært enda viktigere for å forme min bevissthet enn Carl Barks’ Donald-historier. Men det kan ikke være mange.»

Det er altså på høy tid å se nærmere på anden og mannen som har vært med å forme utallige nordmenn: Donald Duck og Carl Barks, mannen bak de beste Donald-historiene.

Donald og jula
Kan du se for deg julaften uten Disney-filmer på tv? Da NRK i 1990 kunngjorde at kanalen ikke skulle sende tradisjonstunge «Donald Duck og vennene hans» oppsto «Folkeaksjonen for Donald tilbake på julaften» spontant. De engasjerte studentene marsjerte fra Blindern til Marienlyst under paroler som «Hva gjør regjeringen?» og «Kvakk kvakk kvakk!». Da Donalds julaften igjen sto i fare i år, ble det sterke reaksjoner på Facebook og Twitter, men resultatet ble det samme: NRK og Disney kom til enighet, og jula ble reddet.

Kanskje du også er blant den drøye millionen nordmenn som spiser kalkun i romjula? Da har du kanskje, som meg, hentet inspirasjon fra Donalds mange kalkunmiddager? Den brunstekte fugleskrotten, beskrivelsene av den gode smaken og den pirrende stekelukta i Barks-historien «Rakettstekt kalkun» var direkte årsak til at vår familie fikk innført kalkun som romjulsmiddag. Da Donald-bladet kom til Norge i 1948, var forbruket av kalkun mikroskopisk. I 1959, etter ti år med Donald Duck & Co, meldte Norske Eggcentraler om en kraftig økning i kalkunsalget rundt juletider, og fra 1960 til 2009 økte salget av kalkun med utrolige 3000 prosent. Tilfeldig? Neppe.

Donald-fellesskapet
La oss vende tilbake til Thomas Hylland Eriksens fagfelt, sosialantropologien. Her er irske Benedict Andersons tese om «forestilte fellesskap» en viktig byggestein. Enkelt forklart går dette ut på at våre kulturelle fellesskap, det være seg nasjonen, bydelen eller borettslaget, ikke er naturlige fellesskap, men forestilte.

Felleskapsfølelsen oppstår på grunn av språk, historie, geografi, religion og interesser, og Anderson beskriver media som en viktig arkitekt bak disse forestilte fellesskapene. Når vi leser lokalavisa, vet vi at nesten alle eksemplarene av akkurat den utgaven vil bli lest i vårt nærområde i løpet av dagen .«Hver leser [er] oppmerksom på at det ritualet han utfører blir repetert samtidig av tusenvis (eller millioner) av andre. Han er sikker på at disse menneskene eksisterer, likevel har han ingen anelse om identiteten til hver enkelt av dem,» skriver Anderson i boka Forestilte fellesskap fra 1983.

Anderson nevner ikke tegneserier, men siden 1948 har tegneseriebladet Donald Duck & Co hatt en unik posisjon på det norske markedet. Totalt har det solgt i over 330 millioner eksemplarer, med en opplagstopp midt i 1980-årene på rundt 250.000 eksemplarer – i uka! Stammen i Donald-bladet har alltid vært historiene til den mesterlige Donald-tegneren Carl Barks, og hans tegneserier har bygd bro på tvers av generasjonene. Vi Donald-lesere er en gigantisk sekt, et frimureri limt sammen av gode leseopplevelser i barndommen. Det forestilte fellesskapet av norske Donald-lesere er i praksis like stort, om ikke større, enn de som føler seg som en del av den norske nasjonen.

Carl Barks, foto: Øyvind Holen

Barksisme og amerikanisering
Carl Barks (1901–2000) var en bondegutt fra Oregon, som i godt voksen alder destillerte barndommens fantasi og voksenverdenens skuffelser til over 6000 sider med Disney-tegneserier. Han vokste opp i skyggen av første verdenskrig og den amerikanske depresjonen, men hans historier gjenspeilet etterkrigsgenerasjonens vekstfilosofi, drømmer, ambisjoner og ideer om by og samfunn.

«Barksismen» har formet nordmenn i over seksti år, likevel ducker den hissige vadefuglen sjelden opp i samtalen om det moderne Norge. Nasjonalhelter som Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Henrik Ibsen, Fridtjof Nansen og Thor Heyerdahl har fått sine tjukke biografier. Innflytelsen til populærkulturelle ikoner som Alf Prøysen, A-ha, Ingrid Espelid Hovig og Ole Gunnar Solskjær tas i økende grad alvorlig, i forsøk på å forstå den norske folkesjela. Donald Duck hører også hjemme i dette selskapet. Ønsker du å forstå det moderne Norge, må du også forstå Donalds Andeby.

I andre nummer av Donald Duck & Co fra 1949 viser det seg at hovedpersonen kjører rundt i egen bil, mens det i Norge bare fantes atten biler for hver tusende innbygger. De neste numrene gir glimt av tv-apparater, kalkunmiddager, luksusrestauranter, stereoanlegg, kostymeball, sprøytemidler, klimaanlegg, hypnose, swing, veldedighetsmiddager, texmexmat og psykiatere.

Tegneseriebladet ble en krystallkule som ga oppvoksende nordmenn et varsel om den kulturelle amerikaniseringen som skulle komme. Andeby ga Norge en smakebit av vareoverfloden som skulle skylle inn over landet. Donald ble snikamerikanisering rettet mot barnas hjerter, en forløper for James Dean og Elvis Presley, rock ’n’ roll og Marlon Brando. Donald ble norske barns første møte med det amerikanske. Med framtiden.

Hva vi lærte av Andeby
Carl Barks lærte oss samfunnsøkonomi, han ga oss reiselyst og konkurranseinstinkt, han lærte oss om lov og rett. Kanskje er du en av de utallige som lærte deg å lese av et fillete Donald-blad? Kanskje fikk du lyst til å spise pannekaker i stabler eller is med 10–12 kuler oppå hverandre? Kanskje fikk du brennende lyst til å se pyramidenes Egypt, Andesfjellene i Sør-Amerika eller Det fjerne østen på grunn av et Barks-eventyr?

Men Andeby-verdiene har også sine problematiske sider. Barks stimulerte sine lesere til språkstrid, pengejag, materialisme og kriminalitet. Han plantet i oss en skepsis til alt fra finkultur og kvinnelist til advokater og politikere. Lista over B-gjenginspirerte sjokkbrekk har vokst seg lang og vond. Petter Smart er en moderne helgen for oppfinnere og gründere, men har også fått oss til å blande sammen innovasjon og kunstnermyter. Onkel Skrue ble gallionsfigur for steinrike erkekapitalister og alle som drømmer om å tjene raske penger på naturressurser. En oppvekst i Andeby kan ha bidratt til å gjøre oss mer skeptiske til innvandring, og Donald har også lært oss at ekte fattigdom nærmest er usynlig, bortsett fra i nestekjærlighetens høytid – jula. Andebys kjærlighetsliv har lært oss at kvinner er manipulerende vesener, som gjerne setter menn opp mot hverandre.

Donald og påvirkning
Studier av mediepåvirkning er en vrien øvelse. I 1954 gikk Fredric Wertham til angrep på tegneserienes skadelige innvirkning i boka Seduction of the Innocent. Psykiateren hadde gjort grundige intervjuer med ungdomskriminelle, og funnet at de slukte tegneserier. Sammenhengen var klar og tydelig, men Wertham glemte én viktig detalj. Så godt som alle amerikanske ungdommer leste tegneserier. Mot slutten av 1943 leste 95 prosent av alle amerikanske barn mellom 8 og 11 år serier, tallet var 85 prosent blant barn mellom 12 og 18.

Likevel dannet Werthams bok et mønster for kommende tiårs kritikk av tv, videovold, hardrock, dataspill, hiphop og internett – ja hele etterkrigstidens bekymring for massemedienes mulig skadelige innflytelse. Den røde tråden var en idé om at nye medier er nådeløst kommersielle, moralsk nedbrytende og sikter seg inn mot samfunnets laveste fellesnevnere.

På samme vis er det påvirkningskraften fra Donald Duck & Co vanskelig å bevise, men hvis de fleste Donald-lesere tenker etter, er det ikke vanskelig å finne eksempler på «ting de lærte av Donald».  «Donald tar aldri oppleste sannheter for gitt og er nysgjerrig av natur. Han vil selv erfare. Det er en sunn livsinnstilling,» svarte forsvarsadvokat John Christian Elden da jeg spurte om Donalds påvirkningskraft på ham. «Donald-bladet stimulerte leselyst og eventyrtrang,» svarte forfatter Gert Nygårdshaug, mens skipsreder Fred. Olsen sa følgende: «Jeg har nok ikke reist på grunn av Donald, men det føltes helt spesielt idet flyet brøt gjennom tåkeskyen da jeg besøkte Andesfjellene for første gang. Da gikk tanken til historien om firkanteggene, som jeg hadde lest tjue år tidligere.»

Donald og framtida
Men står vårt Andeby-fellesskap i fare for å bli oppløst, jeg hadde nær sagt dekonstruert? Opplaget på Donald Duck & Co har falt jevnt og trutt siden 1986, og krøp i fjor for første gang under 70.000 [2014-kommentar: I 2013 var opplaget bare 49.000, når vil vi oppleve at det når et historisk bunnpunkt? Det laveste opplaget var debutnummeret i 1948, begrenset til 40.000 på grunn av papirrasjoneringen etter krigen].

Opplagsfallet skjer samtidig som Norges nasjonale identitet, for første gang i moderne tid, settes under sterkt press fra globalisering, undergraving av folkevalgt makt, lynrask kulturutveksling, innvandring og kommunikasjonsmidler som bryter ned alle landegrenser. Jo flere som ikke samles om en noenlunde felles kultur, særlig den verdimessige basen, desto sterkere svekkes Norges samhold, og desto flere vil falle utenfor de beskyttende strukturene.

Kulturarven gir fast grunn å stå på for en nasjon som bør og må åpne seg mot verden, og demokratiet, slik vi kjenner det i dag, er derfor avhengig av at befolkningen opplever at de hører sammen. Hva slags tydelige fellesverdier skal Norge bygge på når landet blir stadig mer mangfoldig? Hvilke universelle likheter skal binde oss sammen? Skal vi slå ring om Bibelen, Grunnloven og Snorre, eller finnes det noe enklere, nyere og mer universelt?  Det er nettopp her Donald kommer inn i bildet.

Framtidas Norge trenger Andeby-verdiene. Kanskje bør Donald Duck & Co rett og slett deles ut på blå resept? Asylsøkere og innvandrere bør ønskes velkommen med en bunke Donald-blader, for Donald-bladet er både en fin måte å lære norsk og en veiviser til det vi regner som erkenorske verdier. «Fjærkreet fra Andeby er i dag minst like godt kjent i Norge som Henrik Wergeland, og innvandrere som kommer hit i voksen alder, kan lett få følelsen av at et minimum av Donald-kunnskap er noe de burde ha tilegnet seg som barn for å lette sin kulturelle integrering her i landet.»

Hvem som skrev det? Thomas Hylland Eriksen.