Pent fordi det er stygt

«Please ikke kill meg», skriver Jo T. Brochmann i forordet til boken Tagging: En bok om stygt som pent.

Brochmann vet at han legger hodet på blokken med dette 200 sider lange forsvaret av graffitiestetikken. Men det er ikke etablissementets raseri han frykter, men graffitimalerne, for bare det å kalle boken for «Tagging» – omskrivingen av «graffiti» som ble gjennomført av media, myndigheter og graffitijegere i 1990-årene – fungerer som en rød klut for mange.

– Er du forberedt på å få tyn for boka?

– Graffitimiljøet rommer alle typer folk, men det fins en dominerende skepsis til at andre – særlig outsidere, som jeg primært er – søker å beskrive og forstå dem. Boka sparker i alle retninger, men grafferne behandler jeg i all hovedsak skånsomt. Det kan likevel være at enkelte vil reagere på at jeg åpner deres motkulturelle hermetikkboks og serverer de ”hemmelige” ingrediensene til folket. Grunnen til at jeg likevel gjør det, er ikke mangel på respekt, men snarere at jeg mener at det i liten grad er hemmelig hva taggere tenker – intervjuer er det nok av – det er mer misforstått.

– Er bakgrunnen til boka et savn etter noen som har skrevet om graffiti med en estetetisk, kunsthistorisk tilnærming?

– Ja, det er nøyaktig det som er savnet! Det går i all hovedsak i er rene billedbøker, nevnte intervjuer med graffere, eller små avhandlinger som tar for seg de sosiale aspektene ved graffitikulturen. Det estetiske premissene for graffiti generelt og tagging spesielt er analysert i svært liten grad.

– Hva er de viktigste internasjonale utgivelsene med en slik estetisk tilnærming?

– Den beste boken jeg har lest om temaet er Den spraymålade bilden av Staffan Jacobsen. Foruten denne har jeg i all hovedsak måttet trekke veksler på ymse nettartikler.

Brochmann forteller graffitiens stilhistorie, jakter på dens estetiske kjerne og greier ut om stilarter som «wildstyle», «straightletters», «trash», naivisme og postmodernisme. Flere av begrepene har han funnet på selv, som «throw-piece».

– Apropos estetikk, hvorfor har du valgt å skrive i et språk som enklest kan beskrives som «å skrive med capsen bak fram»? Du er ikke redd for at du skremmer vekk folk som hadde hatt godt av å lese mer om graffiti, eller at den fort oppleves som datert, språklig sett?

– Ja, jeg skriver med caps(LOCKEN) bak fram! Årsaken er at jeg intuitivt følte en motstand mot å beskrive et visuelt utrykk i en form som fjernet seg fra innholdet. Språket mitt etterstreber i sin blanding av slang og akademia å speile taggingas heksegryte. Jeg verken tror eller håper at formen vil bli mer utdatert enn tagginga selv. Det ville språket vil ikke unektelig støte noen skeptikere fra seg, samtidig håper jeg også det vil virke motsatt: Dersom man liker bokas tone, vil man trolig gradvis innse at man liker tagginga også! Det sagt, så ser jeg verdien i være mer tilgjengelig, derfor går jeg media i møte i en mer nøktern tone.

Boka er også en reaksjon på allmennhetens omfavnelse av den spirende gatekunstscenen, og slår i likhet med fotoboka Var her: Tagging, graffiti og annen gatekunst i Oslo (2012) et slag for graffitien som gjerne avfeies som «stygg» og hærverk.

– Ja, boka er i stor grad en reaksjon – slik Var her også var – på det ubalanserte synet at streetart er kunst mens tagging er hærverk. Mye streetart er selvsagt bra, men det er utrolig irriterende at den i dag blir hyllet som verdens mest spennende uttrykksform av både høy og lav. Svært mye streetart er direkte plump, uoriginal og kitschy. På den annen side er graffiti undervurdert, og da særlig taggene som ofte evner å formidle rene følelser: vitalitet, sorg, aggresjon, rastløshet.

– Er diskusjonen om street art vs graffiti gatekunstens variant av den gode gamle figurative vs nonfigurative malerier i kunstdebatten?

– Delvis. Men du har et stort innslag av det figurative i graffitien gjennom piecer og characters. Så blir da også disse tatt inn i varmen i økende grad. Se til Bergen for eksempel, hvor graffitijams støttes og vegger gjøres disponible for at taggerne skal komme opp på et ”høyt kunstnerisk nivå”. Det er jo paradoksalt når man ser på kunsten, hvor man i.o.m. modernismen fjernet seg fra det kitschy og søkte seg mer i retning av det abstrakte og provokative. Slik sett ligger taggen nærmere kunsten enn både piecer og streetart.

– Det er imidlertid lett å forstå hvorfor politikere og hvermansen ønsker at det figurative skal prege offentligheten, den skal jo inkludere alle. Men etter mitt skjønn gir et overdrevent fokus på det lett fordøyelige et fattig bybilde. Taggen har mer av motmakt og fandenivoldskhet i seg, og jeg synes det hadde vært fremmedgjørende om ikke også denne estetikken skulle prege offentligheten. Heldigvis er ikke det noe problem i praksis!

 

PS! Mer om hva Brochmann mener om hvordan graffiti skal forklares og forsvares finner du her.

Opprinnelig publisert i langt kortere form i D2.

Advertisements

Én kommentar

  1. […] lokket meg, forfatter Jo T. Brochmann og byråd Guri Melby til graffitidebatt i Brenneriveien. Se innslaget […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: