Øyvinds julekalender, luke 4: Daniel Clowes – En humoristisk pessimist

No Comprendo Press gir i morgen ut Daniel Clowes’ Wilson i norsk oversettelse, så da passer det jo utmerket med en ny anbefaling av denne moderne mesteren.

Dette store intervjuet sto opprinnelig på trykk i tidskriftet TEGN.

Sjekk også ut den nye Fantagraphics-boksen The Complete Eightball 1-18, som irriterende nok ikke er en komplett samling med hefteserien Eightball, som kom med 23 numre. Årsaken er trolig at de siste fem numrene ble utgitt i større format.

Da Daniel Clowes og Chris Ware gjestet Raptusfestivalen i 2002 var det Clowes som var best kjent, men siden har han havna litt i skyggen av Ware. Ufortjent? Kanskje.

Her er uansett mitt 2002-intervju med mannen bak Ghost World, og jeg innser dessverre at han bare har gitt ut ett – 1 – nummer av heftet Eightball siden den gang.

Sjekk også ut mitt 2006-intervju med Clowes her, og anmeldelsene av de norske oversettelsene av Ghost World og Som en silkehanske støpt i jern her.

________

Daniel Clowes om frustrasjon, ensomhet og suget fra Hollywood.

Med besk humor og dyster pessimisme som våpen er Daniel Clowes blitt en av samtidens største tegneserieskapere. Etter suksessen med Ghost World er han nå ettertraktet vilt blant filmskapere.

– Nå får jeg idiotiske filmtilbud hver eneste dag. Du kan nevne alle tegneserier jeg har laget, det finnes alltid noen som vil lage film av dem, sier Daniel Clowes.

Vi får prøve å sette ham fast: Hva med ”Needledick The Bug-Fucker”, en halvsides lang serie om en mann med så liten penis at han bare kan ha sex med insekter?

– Jo da, jeg har fått tilbud om å selge filmrettighetene til Needledick. Det var noen som ønsket å lage en skandaløs animasjonsfilm, men da gjør jeg det heller selv – isteden for å la noen andre ta æren, ler Clowes.

Menneskeskildrer
Serieskaperen har fått vann på mølla etter suksessen med filmatiseringen av Ghost World. Han sjonglerer nå arbeidet med heftet Eightball med manusskriving, og har nettopp levert et nytt filmmanus – basert på den tre sider lange serien ”Art School Confidential” – til filmselskapet MGM. Går alt i boks vil Terry Zwigoff være med som regissør denne gangen også. [2014-kommentar: Ble film i 2006, men uten den samme kommersielle og kunstneriske suksessen som Ghost World.]

– Før brukte jeg hele dagen til å henge rundt sammen med vennene mine, og laget serier om natta. Nå skriver jeg filmmanus om dagen, men lager fortsatt tegneserier om natta. Jeg er ikke sammen med vennene mine lenger, men hvem bryr seg om dem? spøker han.

Clowes hadde neppe drømt om å bli Oscar-nominert da han strevde seg gjennom en ensom barndom og ungdom i Chicago, da han digget John Philip Sousa-marsjer i et desperat forsøk på å være annerledes og tegnet serier på skrivemaskinpapir. Hollywood var nok også en fjern drøm da Clowes fant seg selv på kunstskole i New York under punkens glansdager på tampen av 70-tallet, og neppe i tankene hans da han fikk sine første betalte oppdrag som serietegner i MAD-kopien Cracked – serier han i dag beskriver som ”horrible, horrible”.

Det er Clowes’ evne som observatør og menneskeskildrer som gjør ham til en suveren historieforteller, men det var ikke alltid like tydelig i hans første solohefte, den overdrevent kule hipster-parodien Lloyd Llewellyn i 1986. Det var hefteserien Eightball tre år senere som skulle bli hans virkelige gjennombrudd blant seriekjennere. Og i 2001 førte filmatiseringen av Eightball-historien Ghost World Clowes enda et skritt videre på ”kjendis”-stigen – med stor medieoppmerksomhet, strålende kritikker og en Oscar-nominasjon for beste manus som høydepunkt.

– Jeg hadde sagt nei til veldig mange filmtilbud tidligere, men da jeg i 1994 traff Terry Zwigoff og produsenten Lianne Halfon, som var en av Terrys gamle venner og produsent for Crumb-dokumentaren hans, følte jeg at jeg kunne stole på dem. Jeg var ikke så interessert i å lage en film på den tiden, men følte at det var min beste sjanse, og at jeg burde involvere meg. Hvis det ikke fungerte da, ville det nok aldri gjøre det. Og det viste seg at jeg tok rett, for jeg var veldig heldig som fikk samarbeide med de to.

En skremmende oppgave
Ghost World ble til i perioden 1993 til 1997 og er fortsatt en av Clowes’ beste og mest kjente serier. Men han er en serieskaper i stadig rivende utvikling, og helt siden Lloyd Llewellyn har han gått gjennom plutselige kvantesprang som serieskaper.

Lloyd ble verken noen publikums- eller kritikersuksess, og Clowes var faktisk i ferd med å bli sparket fra forlaget Fantagraphics da serien ble lagt ned. Heldigvis fikk han en ny sjansen med Eightball i 1989, og han takket umiddelbart for tilliten med den surrealistiske Like A Velvet Glove Cast In Iron, presentert i ti kapitler. Siden har han stadig overgått seg selv, med Ghost World, novellen Caricature, det 120 sider lange psykodramaet David Boring og kompleksiteten i de 29 sammenvevde småseriene i Eightball nr. 22 som de viktigste høydepunktene.

– Jeg har alltid hatt tro på det jeg en dag kan gjøre med tegneserier, men det er fortsatt en skremmende oppgave som innebærer mye arbeid. Nå som jeg har skrevet filmmanus profesjonelt, ser jeg hvor mye enklere det er å skrive sammenlignet med å skrive og tegne en hel historie. Men jeg kommer nok alltid til å drive med tegneserier, det er blitt en vanesak. Jeg har gjort det siden jeg var liten, og det er min måte å organisere og se verden på. Men det er ikke noe jeg føler jeg bare må gjøre. Jeg føler ikke at jeg må gjøre det hvis jeg ikke har lyst selv.

Clowes er født og oppvokst i Chicago, men bor nå i Oakland, California. Han har en eldre bror, men vokste opp som enebarn og ble oppdratt av sine besteforeldre og sin mor. Han beskriver barndommen som svært ensom, en skjebne han deler med Chris Ware – som i dag er en av Clowes’ næreste venner. Barndommens ensomhet og strev med å tilpasse seg omverdenen gjennomsyrer begges serier den dag i dag.

Ta for eksempel klassikeren ”Marooned on a Desert Island With the People on the Subway” fra 1991. Ikke bare er den korte fantasien om hvordan Clowes og hans medpassasjerer ville klart seg sammen på en øde øy en presis spådom om realityserier som Robinsonekspedisjonen. Den er også brutalt selvutleverende, for selv om Clowes stort sett bare slenger mental dritt om sine medpassasjerer konkluderer han med at han selv vil både være fullstendig ubrukelig og sosialt mistilpasset på den øde øya.

– Jeg hadde en ensom barndom i tiden i tiden før internett. Hadde jeg vært barn i dag ville jeg nok ha chattet med 40 år gamle politimenn i New Jersey, spøker han før han blir mer alvorlig.

– Seriene mine er nok preget av frustrasjon, tap og ensomhet. Jeg vet ikke om jeg noen gang kan skrive en historie som ikke deler mitt synspunkt på verden. De handler stort sett om fremmedgjøring og problemet med å kommunisere med andre mennesker. Tegneseriene mine fungerer vel som en billig form for selvterapi, som jeg håper kan gi svar på hvorfor jeg ikke er lykkelig, tenker jeg. Men det ender som regel med at jeg bare føler meg enda mer forvirret.

Isolert barndom
Har du noen gang sett Edgar Degas’ berømte maleri ”Absinthe”? Hans portrett av skuespillerinnen Ellen Andrée og maleren Marcellin Desboutin, der de sitter på en fransk kafé med døde blikk, signaliserer en sterk følelse av ensomhet og oppgitthet. De samme følelsene får en av svært mange av Clowes’ tegneserier. Selv i seriene som er mest preget av barsk, svart og grovkornet humor er ensomheten og usikkerheten aldri langt unna.

– Jeg og Chris hadde noenlunde lik oppvekst. Vi ble begge oppfostret av våre bestemødre og hadde en isolert barndom. Du kan lese folks tegneserier og forstå hvordan de vokste opp. Leser du Gilbert Hernandez’ tegneserier, så har hver eneste rute fem-seks mennesker som løper rundt, og det var nok slik i hjemmet hans da han vokste opp. Ser du på mine tegneserier er det svært ofte en person som går alene rundt i hver rute, og det var slik jeg vokste opp.

Clowes regner Robert Crumb som sin hovedinspirasjon, og mener han oppfant de personlige seriene for voksne og mange av fortellerteknikkene som i dag er vanlig. Ellers er han inspirert av Winsor McCay, Charles Burns, Gary Panter, George Herriman, Kim Deitch, Ben Katchor og Hernandez-brødrene. Og spesielt sistnevnte har med sine store sagaer vært pådrivere for å vise at ”alternative” serier er langt mer enn ”smartass funnybooks” og ”character driven autobiography”, som en kritiker formulerte det.

– Gilbert og Jaime har vært en viktig innflytelse og kommer til å bli husket. Men de har et problem. Spesielt Gilberts serier er så komplekse og omfattende at hvis jeg ikke henger med får jeg kjapt store problemer, og må nærmest tegne et digert kart på veggen for å huske hvem som er hvem og hvem som er i slekt med hvem. Det må være enda vanskeligere for nye lesere å komme seg inn i deres verden, selv om jeg samtidig misunner de som våger seg på det – for de står foran timesvis med fantastiske leseopplevelser. Det har nok noe med å gjøre at de bruker de samme figurene år etter år. Det blir omtrent som å ha slektninger du synes det er ok å se noen år, men så trenger en pause fra like mange år. Det er omtrent slik med Hernandez-seriene, og derfor det er lett å ta dem for gitt.

Kanskje derfor har Clowes valgt å la Eightball forbli en personlig antologi der han som eneste bidragsyter boltrer seg med psykedelisk undergrunnshumor, surrealistiske dramaer, selvbiografiske serier, melodramaer, ”jeg hater alle”-serier og så videre. Det startet med Like A Velvet Glove Cast In Iron, som utviklet seg fra en løs idé til et surrealistisk drama, som gikk David Lynch en høy gang.

– Egentlig hadde jeg tenkt at det bare skulle være en 15 sider lang serie, men jeg klarte rett og slett ikke å komme på en plassende slutt. Så da skrev jeg isteden ”to be continued” i siste rute. Jeg trodde at jeg skulle bli ferdig i løpet av tre til fem numre, men historien ble stadig mer komplisert og fremmedgjorde nok alle leserne underveis.

Troverdige karakterer
Også Ghost World, som var Clowes’ neste store verk, utviklet seg nærmest med en tilfeldighet fra starten i Eightball nummer 11 fra 1993.

– De fleste seriene mine har et innslag av selvbiografi i den form at de skildrer min sinnstilstand mens jeg lager dem. Og jeg oppfinner figurer som representerer deler av meg selv, nettopp for å uttrykke disse følelsene. Da jeg startet Ghost World var den også tenkt som en enkeltstående episode, der jeg skapte to tenåringsjenter som skulle være så langt fra meg selv som overhodet mulig. Men jeg fant raskt ut at jeg savnet dem, så de vendte fort tilbake. Men så endte det med at de sa akkurat det jeg selv mente og følte. Enid er mitt id, mitt indre jeg – den jeg vil være. Rebecca er svært vel nærmere meg som jeg faktisk er , der hun forsiktig prøver å tilpasse seg omverdenen i større grad.

Enid og Rebecca var også langt mer levende og troverdige karakterer enn personene i Velvet Glove. Og serien innebar en klar dreining i hva slags historier Clowes ønsket å fortelle. ”He has gone from laughing at people, to caring about characters who laugh at other people”, som en kritiker presist formulerte det.

– Det er godt sagt. Tror jeg. Velvet Glove hadde en veldig intens historie, og var egentlig et melodrama. Men da jeg jobbet med den innså jeg at det var figurene jeg var interessert i, men at det ikke var rom for å utvikle dem i den histoiren. Du må la historien bestemme hvor figurene går, isteden for omvendt. Så jeg tenkte det kunne være interessant å lage en historie der figurene gjorde det de ønsket og lot historien utvikle seg derfra. Det ble Ghost World, og jeg har selv lagt merke til hvordan jeg beskriver figurene mine. I begynnelsen av en serie vil jeg oppdage dem og vite mer om hvem de er. Derfor lar jeg dem prate mye, men mot slutten kjenner jeg dem så godt at de kan uttrykke seg med kroppsspråk og minimal dialog.

Responsen på Ghost World viste igjen hvor viktig sterke figurer er i tegneserier – og hvilken ikonisk kraft de kan oppnå.

– Jeg tror figurene i europeiske tegneserier generelt er mer utviklet enn i USA. Jeg har lest hundrevis av Batman-serier, men kan ikke fortelle deg noe om personligheten hans. Den forandret seg i takt med hvem som skrev seriene og hva de hadde behov for i historiene sine. Suksessen til superheltene er basert på figurenes ikoniske kraft, selv med dårlig trykk og forferdelig reproduksjon så er Supermanns fargerike og ikoniske kostyme lett gjenkjennelig. Og på den måten projiserer du selv dine egne meninger om hva han og kostymet betyr.

Clowes ble følgelig forbløffet da lesere, kinogjengere og kritikere projiserte sine egne tolkninger over på Enid og Rebecca. For de ble også en slags ikoner, skjønt en annen type enn Clowes hadde regnet med.

– Det var interessant. Jeg så på dem som veldig tydelige figurer, og hadde skapt dem  som flersidige mennesker – men mange dømte dem allikevel umiddelbart ut fra hvordan de så ut og kledde seg. De ble feiltolket hele tiden, og det syntes jeg var veldig interessant. De ble alltid referert til som ”bored, slacker teenagers”, men det mener jeg er så langt unna sannheten som mulig. For her lever de i en forferdelig grå og kjedelig forstadsvirkelighet, men finner allikevel en grunn til å stå opp hver morgen. Samtidig har de en intens interesse for denne forferdelige verdenen og finner hele tiden ting av verdi i den. Det synes jeg er det stikk motsatte av en slacker.

Improviasjon og soloer
Clowes skriver ikke ferdige manus, men er blitt mer strukturert med årene. Når han nå kaster seg ut i lengre historier vet han det viktigste om hvor han vil, selv om han streber etter å ta vare på spontaniteten som driver ham.

– Ta David Boring. Jeg skapte ikke den historien underveis, men hadde en klar idé om strukturen før jeg begynte. Den skulle være i tre deler, der den første foregikk i en oppdiktet by der David forelsker seg i en jente og skytes i hodet. Del to skulle foregå på en øy før han vendte tilbake til byen i siste del. Men dette var alt jeg visste. Jeg hadde de neste to-tre sidene i hodet underveis i arbeidet, men ellers var det åpent for mye spontan aktivitet underveis. For meg blir det å lage en historie du vet hvor går, like lite givende som å lage statuer av bønner. Jeg pleier å sammenligne prosessen med jazzmusikere, som har et klart fundament med stort rom for improvisasjon og soloer. Jeg får energi av denne spontaniteten, og vil at spenningen skal holde – både for meg og leseren – og at figurene forblir troverdige og tro mot sin karakter.

Men arbeidet er allikevel brolagt med en ustoppelig rad med skuffelser.

– Du starter med å se for deg den perfekte tegneserien, men allerede etter en side eller to er den ikke det lenger. Mot slutten er den så langt unna at når jeg sender den fra meg, har jeg mistet helt troen på den. Det ender alltid som et antiklimaks når jeg får det ferdige bladet fra trykkeriet. ”Oh well, whatever” er som regel reaksjonen. Men jeg vet ikke helt hva jeg hadde gjort hvis jeg hadde klart å lage det jeg mente var den perfekte tegneserien. En billedkunstner som Jackson Pollock kom til et stadium der han visste hva han mente var perfekt og syntes han fikk det til. Ti år senere døde han som en patetisk alkoholiker. Så kanskje jeg er heldig?

Og kanskje derfor klarer ikke Clowes å holde seg til den samme forteller- eller tegnestilen, det samme tematiske innholdet eller de samme figurene. Seriene oppstår konstant som en reaksjon på de foregående.

Eightball nummer 22 var en klar reaksjon på den 120 sider lange David Boring, som jeg fortalte i en komplisert film noir-stil – som ble veldig statisk i lengden. Jeg fikk lyst til å lage et nummer med 29 forskjellige vitseserier som ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Men så viste det seg etter hvert at alt hang sammen og at figurene var med i hverandres serier. Dette tror jeg oppsto som en følge av arbeidet med Ghost World-filmen, der jeg innså hvor mye som er mulig å gjøre med en film i klipperommet. Du kan faktisk fortelle en helt annen historie med hjelp av nøyaktig de samme opptakene. Du kan fortelle Moby Dick med scenene fra Ghost World om du vil! Men det er veldig mye vanskeligere å redigere og klippe en tegneserie på den måten. Men siden jeg hadde laget nummer 22 som en serie enkeltstående episoder kunne jeg lett stokke om på rekkefølgen – selv etter at seriene var ferdigtegnet. Det var en meget bra måte å jobbe på.

Like A Velve Glove Cast In Iron

Spøkelsesbyen Hollywood
Clowes viste sin store skepsis mot Hollywood i nummer 11 av Eightball, der han skildrer marerittet som oppstår når han selv fullstendig mister kontrollen over en tenkt Velvet Glove-filmatisering. Clowes selger rettighetene, og ender opp som et hjelpeløst vitne til at serien hans omskapes til en stinkbombe av en b-film. Den fire sider lange serien sto passende nok i samme nummer som Ghost World startet, og Clowes må jo selv være overrasket over hvor vellykket Ghost World ble?

– Filminnspillingen var en unik opplevelse. Jeg husker den første dagen, etter den første screentesten med skuespillerne iført farget hår, klær og makeup. Da så jeg at de to figurene mine var blitt levende mennesker. Jeg fikk en mektig følelse av at jeg kunne gjøre alt. Jeg jobbet tett med Terry Zwigoff gjennom hele innspillingen, og hjalp til med det meste – som å plukke ut klær til Enid, bestemme kulisser og rekvisitter og endringer i manuset. Vanligvis får en manusforfatter betalt for manuset og går hjem, men jeg var på filmsettet hele veien – i seks måneder. Jeg er dypt takknemlig for at jeg fikk lov til å være med på hele prosessen.

– Men det var en lettelse å komme tilbake til tegnerommet, fokusere på mitt eget arbeid og slippe å forklare andre mennesker hva jeg ville og hvordan det skulle gjøres. Det var den vanskeligste biten med å lage film. Du kan ikke bare si noe, du må si nøyaktig hva som skal gjøres, hvordan det skal gjøres og hvorfor det skal gjøres. Hva som henger på Enids vegg, hva slags klær hun har på og hva slags skuespiller hun skal være. Det tærer veldig på kreftene, mens i en tegneserie kan du bare tegne ut det du ønsker ut fra hodet ditt.

Og det var ingen lett oppgave å få filmen gjennom i Hollywood-systemet, i alle fall ikke om den skulle gjennomføres slik Zwigoff og Clowes ønsket. Redningen kom med skuespilleren Thora Birch og hennes suksess i American Beauty. Vi overlater ordet til regissør Zwigoff.

– Hollywood har overhodet ikke forståelse for outsidere; der er man krampaktig opptatt av å være vellykket, populær og å tjene penger. Og det var vanskelig å få grønt lys for en film som handlet om utskudd, outsidere og fremmedgjorte.

For i Hollywood er ikke historien det viktigste når en skal lage film, det er langt mer essensielt at Tom Hanks eller et annet stort skuespillernavn knyttes til manus. Da går resten nærmest av seg selv.

– Vi slet lenge må å få finansiert filmen. Studioene likte godt at den handlet om to tenåringsjenter, men de ønsket en glad og vakker «cheerleader»-type i hovedrollen. Vi kunne ha laget filmen fire år tidligere, men da med skuespillere som Russell Crowe, Jennifer Love Hewitt eller Alicia Silverstone i rollene – folk som vanskelig kan være troverdige som outsidere. Men heldigvis fant vi Thora Birch, og suksessen med American Beauty hadde gjort henne til en stjerne av et slikt kaliber at filmselskapet torde å satse på henne i hovedrollen. [2012-kommentar:Ironisk nok gikk rollen som Enids bestevenninne Rebecca til en ung Scarlett Johansson , lenge før hun ble exsymbol numero uno.]

To gamle gubber
Der tegneserien er episodepreget, har Clowes og Zwigoff skrevet en mer sammenhengende historie til filmen, der en ny figur gjør filmen mer personlig for spesielt Zwigoff. Birollekongen Steve Buscemi dukker opp som den tafatte og støvete platesamleren Seymour, i en rolle som er basert på en minimal rolle og enkeltstående episode i serien.

– I første omgang introduserte jeg Seymour for å kunne bruke gammel jazz som filmmusikk, og ikke Britney Spears og Backstreet Boys som filmselskapet ønsket seg. Men etter hvert ble Seymour nesten som meg; Steve brukte mine klær, samlet på mine plater og eide mine møbler. Samtidig fikk jeg bruke en av mine favoritthistorier, den forbudte kjærligheten mellom en ung jente og en eldre mann fra Vladimir Nabokovs Lolita, sier Zwigoff.

Men kunne Ghost World like gjerne hatt to middelaldrende menn i hovedrollen? Vi legger frem to bevis:

1. Enids fulle navn er Enid Coleslaw – et anagram for Daniel Clowes.

2. I et intervju med The Guardian sier Scarlett Johansson, som spilte Rebecca, følgende: «Når Thora og jeg gikk ut sammen, snakket vi ofte ubevisst som i Ghost World. Vi satt på kafeer og gjorde narr av forbipasserende og innså at vi hørtes ut akkurat som Dan og Terry – som to gamle menn.»

Zwigoff er den første til å innrømme at han ikke har den fjerneste anelse om hvordan amerikanske tenåringsjenter tenker og snakker.

– Enid og Rebecca kunne godt vært meg og Dan, de snakker sammen og oppfører seg på samme måte som oss til tider. Dan gjemmer seg ofte bak figurene han skaper, og i Ghost World har han splittet opp personligheten sin i Enid og Rebecca. Men samtidig er han god til å lytte på andres samtaler; det er slik han skaper den gode dialogen.

Clowes er enig.

– Det var nok slik Thora og Scarlett fant ut hvordan de skulle spille disse to jentene. Jeg tror de to jentene er meg, mens Seymour er Terry – og filmen på et vis er en merkelig diskusjon mellom oss to. Den handler mye om vårt vennskap, tror jeg.

Mord på kunstskolen
Nå er det bare å krysse fingrene for at duoen igjen kan lage en ny film sammen. For både Clowes og Zwigoff satser på et nytt filmmanus, et komisk mordmysterium basert på Clowes’ tre sider lange Art School Confidential – en selvbiografisk tegneserie basert på Clowes’ egne kunstskoledager i New York.

– Slik får jeg i alle fall noe ut fra årene ved kunstskolen. Kunstskolen er det samme for meg som Vietnam er det for Oliver Stone; en endeløs inspirasjonskilde Det var den beste tiden i mitt liv og jeg møtte masse morsomme folk, men det var fullstendig verdiløst sett fra et undervisningsperspektiv.

Clowes er ”bachelor of fine arts”, men mener graden er mindre verdt enn seks måneders arbeidserfaring på McDonald’s.

– Jeg valgte meg nok tegneserier fordi jeg alltid har ønsket å være en visuell kunstner, samtidig som jeg tiltrekkes av historier. Tegneserier er fortsatt et uutforsket område med stort potensial, og jeg synes det er rart at så mange dømmer mediet uten å se dette potensialet. Det var i alle fall ingen lærere på kunstskolen som så det, eller var interessert i tegneserier overhodet. Mitt inntrykk av kunstskolen var at den var preget av et behov om å sette likhetstrekk mellom kunst og fullstendig frihet. Men vi fikk ikke tegne rette linjer, men ble isteden oppfordret til å bare bruke forskjellige farger på et lerret. Også de mest prangende fargene ble sett ned på, du skulle helst holde deg til gjørmete og brune farger.

Clowes er fortsatt frustrert over synet på tegneserier i allmenheten. Selv om hans egne serier og serieskapere som Joe Sacco og Chris Ware opplever enorm ros og oppmerksomhet i amerikansk media, behandles de fortsatt som om de har klart å lage gode tegneserier på tross av mediet, ikke som en følge av det. Situasjonen er den samme som ”comics are not for kids anymore”-fasen som fulgte i fotsporene til Maus og Watchmen på 80-tallet.

– Jeg er blitt intervjuet av nær sagt alle store amerikanske magasiner i forbindelse med Ghost World-filmen, og de skriver stort sett den samme artikkelen: ”Don’t throw away those comics, they are not for kids anymore!”. Jeg burde vært takknemlig, men er vel mest overrasket over hvor endeløs friskt og nytt dette framstår for avis- og magasinredaktører. Vi må vel vente til vi får redaktører som har vokst opp med Maus, eller til vi har en slik overflod av gode tegneserier at de kan måles opp mot hverandre innenfor mediet – og ikke sammenlignes med andre medier.

Men tegneserien som massemedium har Clowes mistet troen på. Han ser lite verdi i dagens superheltserier.

– Tegneserier som massemedium sluttet å være interessant for meg rundt 1963. De første årene med Marvel var interessante og det fantes også andre eksempler, men mainstreamseriene ble estetisk ubehagelige rundt 1965. Men på den annen side er de aller fleste av tidenes beste tegneserier skapt etter 1968, fra undergrunnen via de alternative seriene på 70- og 80-tallet og fram til i dag. Men de utgjør ikke en del av massekulturen lenger.

Foretrekker hefter
I dag har Peter Bagge, Gilbert Hernandez og en lang rekke av Clowes’ likesinnede tegnet for Marvel, men selv om det ikke er mangel på tilbud er dette fullstendig uinteressant for ham.

– He, he! Det er fortsatt noen få av oss igjen som ikke har tegnet for Marvel. Peter Bagge klarte faktisk å lage en interessant og veldig morsom Spider-Man-tegneserie, og en gang i blant tar noen på Marvel en telefon for å høre om jeg er interessert i noe lignende. Men det økonomiske aspektet henger ikke på greip for meg. Dersom jeg skal jobbe for Marvel eier forlaget alt jeg gjør, og jeg ser ingen grunn til at jeg ikke skal eie figurer jeg selv skaper. Jeg har Eightball for å publisere mine serier, og jeg tjener faktisk bedre på den – selv om den bare selger en brøkdel. Det har heller ingen nostalgisk interesse. Jeg kjenner mange som vokste opp med Marvels superhelter, har en sterk kobling til de og har drømt om å gjøre noe slikt hele karrieren. Men for meg er det meningsløst.

Clowes tjener også en god del på oversettelser og boksamlinger av seriene sine, men der det virker som flere av dagens serieskapere foretrekker bokformatet sverger Clowes til heftene.

– Jeg er en av de få tegnerne i min lille klikk som foretrekker hefter. Chris Ware, Seth, Chester Brown og Adrian Tomine er nok mest interessert i bøkene, og gjør heftene av økonomiske årsaker. Hvis det hadde vært økonomisk grunnlag for det, tror jeg de bare ville ha gjort serier i bokform. Jeg synes det er fint når bøkene kommer, men jeg ser mer på de som en ettertanke. Når jeg får et nytt nummer av et av mine favoritthefter blir jeg like begeistret som da jeg var seks år gammel og et nytt nummer av MAD kom ut. Det er en fin ting, og det har ingen dypere betydning i forhold til formen eller mediet. Det er bare det jeg liker best.

– Helt til slutt: Blir det flere Ghost World-historier?

– Jeg hadde opprinnelig lyst til å gjøre det, men historien sluttet på et vis som gjør det vanskelig å skrive en oppfølger. Det interessante oppstår når de to jentene er sammen, når de er hver for seg er de ikke like spennende. Jeg har prøvd å finne ut måter å føre dem sammen på igjen, men foreløpig har intet virket riktig. Da tror jeg heller jeg kommer til å skape nye figurer i samme gate.

Bibliografi i utvalg:

Hefter

Lloyd Llewellyn nr. 1-6 (1986-1987)

The All-New Lloyd Llewellyn Special (1988)

Eightball nr. 1-23 (1989-2004)

Bøker

#$@&!: The Official Lloyd Llewellyn Collection (1989)

Lout Rampage! (1991)

Like a Velvet Glove Cast In Iron (1993)

The Manly World of Lloyd Llewellyn: A Golden Treasury of his Complete Works (1994)

Pussey! (1995)

Orgy Bound (1996)

Ghost World (1997)

Caricature (1998)

David Boring (2000)

Ghost World: A Screenplay (m/Terry Zwigoff) (2001)

Twentieth Century Eightball (2002)

Ice Haven (2005)

Wilson (2010)

Mister Wonderful: A Love Story (2011)

The Death-Ray (2011)

Plateomslag

Frank French and Kevin Kinney: Everything Looks Better in the Dark (Twilight Records 1987)

Raunch Hands: Payday (Crypt Records 1989)

Link Wray: Rumble: The Best of Link Wray (Rhino 1990)

Thee Headcoats: Heavens to Murgatroyd, Even! It’s Thee Headcoats! (Already) (Sub Pop 1990)

Cheater Slicks: Destination Lonely (Dogmeat 1991)

Urge Overkill: Supersonic Storybook (Touch & Go Records 1991)

Supersuckers: The Smoke of Hell (Sub Pop 1992)

Victor Banana: Like A Velvet Glove Cast In Iron (Katzenjammer Music 1993) (”soundtrack” til serien)

La Brea Stompers: Funzo’s Knuckle Room (DB Records 1993)

Fireside: Do Not Tailgate (American 1996)

Diverse: Ghost World Original Motion Picture Soundtrack (Shanachie 2001)

Clowes har også bidratt med serier i enkelte numre av Cracked, Psycho Comics, Look Mom Presents, Love & Rockets, Anything Goes, Doomsday Squad, Honk!, Blab!, Twist, Judo Joe, Prime Cuts, Amazing Heroes, Village Voice, Weirdo, Young Lust, National Lampoon, Details med flere.

 

Advertisements

5 kommentar

  1. […] likesinnede som Peter Bagge og Daniel Clowes har gitt opp det klassiske hefteformatet til fordel for tegneserieromanen, tviholder Adrian Tomine […]

  2. […] på at de fleste får med seg skildringen av Kellermans forlegger, Rolf Classon, som terroriserer Daniel Clowes og Chris Ware samtidig som Kellerman prater med Arne And-pappa Charlie […]

  3. […] med undergrunn, moderne tematikk og hyppig sprutende svetteperler. Som også sett i Daniel Clowes‘ Like A Velvet Glove Cast In Iron. Er Hammerstad påvirket av disse, eller deler han deres […]

  4. […] Samtidig presenterer den årlige fiksjonsutgaven av Esquire en ny tegneserie av kritikerroste Dan «Eightball» Clowes. Jeg håper dette bare er begynnelsen på vår tegneseriesatsing, uttaler redaktør David Eggers […]

  5. […] rent lite ubehagelige serier – og er i ferd med å skape seg et navn på linje med storheter som Daniel Clowes, Chris Ware og Jim […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: