Hvil i fred, Anders Slaatsveen

I dag kl. 1130 bisettes Anders Slaatsveen på Østre krematorium. Han døde 28. desember, bare 63 år gammel.

Her følger hele mitt intervju med Anders fra 2004, gjort i forbindelse med boka Hiphop-hoder.

Jepp, som leder i Folkeaksjonen Mot Hasj (FMH) som igjen ga et hjem til både Rainbow Radio og magasinet FatCap, kunne Slaatsveen smykke seg med tittelen «Norges eldste hiphoper». Uten ham hadde norsk hiphophistorie sett svært annerledes ut.

– Tenk om jeg hadde vært norsklærer i dag, tenk hvordan jeg kunne ha brukt hiphop, sa han for ti år siden.

1618561_10152239408700610_1241707872_n

[Dette er kun Anders’ svar, bare unntaksvis mine spørsmål. Kall det «Anders Slaatsveens orale historie om hiphop». Intervjuet ble gjort på Anders’ stamkafé, Evita kaffebar på Grønlands torg.]

AS: Folkeaksjonen Mot Hasj (FMH) startet i 1981 som en paraplyorganisasjon, men ganske tidlig ble den etablert som en vanlig organisasjon med individuelt medlemskap. I utgangspunktet som en ungdomsorganisasjon, og derfor tok den da også navnet Ungdom Mot Narkotika i 1989. Den hadde helt fra starten av et fokus på ungdomskultur, men ikke den tradisjonelle forebyggingstanken som Rock Mot Narkotika, altså en slags «ungdomskultur mot narkotika», men andre veien: Å vise ungdomskulturen at narkotika var en trussel mot ungdomskulturen. Derfor ble det naturlig at da hiphop dukket opp som en synlig bevegelse da jeg begynte på kontoret i 1984, ble hiphop en viktig del av FMH.

Jeg hadde tidligere hatt en elev på Lillehammer da jeg var lærer som var veldig dyktig til å breake. Det viste seg også at han var med i en dansegruppe i Oslo, og pendlet flere ganger i uka til Oslo for å danse med dem. De kalte seg 5th Avenue og hadde base på Holmlia, det var et par-tre norske og norsk-filippinske ungdommer og én jente. De stakk av og til innom kontoret, så da de fikk 5000 kroner våren 1985 ble FMH de første som sponsa en breakegruppe i Norge [edit: Dette stemmer nok ikke helt. Nike Rockers fra Elingsrud ble sponsa av – nettopp – Nike i 1984, samme år som Pop Force Crew ble sponsa av klesmerket Poco Loco.] Det var i og for seg starten på koblingen mellom FMH og den norske hiphopkulturen.

Jeg var en organisator, og så at en slik ungdomskultur fort kunne gå samme vei som mange andre, og at det var viktig å plante inn en holdning mot narkotika så tidlig som mulig. Det var ikke vanskelig, for på den tiden var det faktisk slik at store deler av hiphopmiljøet, også i USA, var doprestriktivt. Det var en parallell til straightedge-bevegelsen innen punken og skateboardmiljøet.

Jeg hadde også organisatorisk bakgrunn fra Lågen Delta Blues & Rockklubb på Lillehammer, og hadde fulgt punken siden slutten av 70-tallet. Den hadde også hatt doprestriktive holdninger, som veldig fort forsvant dessverre. Det var litt med dette i bakhodet at jeg innså at det var viktig å sende noen klare signaler innover i kulturen på et tidlig tidspunkt.

jam97folketshus

ØH: De første hiphoperne i Norge var ganske unge?

AS: Veldig unge! Det må har vært første gang en ungdomskultur virkelig var en genuin ungdomskultur i forhold til alder. De fleste av de som danset var veldig unge, det var knapt nok noen over 18 år. Av breaking, graffiti og musikk var det dansen som virkelig kom først og slo an, og du skulle være ganske spesiell hvis du som 20-åring breaka på Karl Johan. I USA hadde du de store gutta, veteraner som Afrika Bambaataa, som var godt voksne, men i Norge skjedde utviklingen så utrolig hurtig. Fra 1984 var det en eksplosjon i løpet av et par år, det at det dalte betydde ikke nødvendigvis at det var så mange færre interesserte, men det var noe med overgangen fra den synlige gatebreakingen til musikk og graffiti som spilte inn.

Hiphop ble veldig fort dømt og ned, og mange ungdomsarbeidere, musikere, journalister og fagarbeidere trodde hiphop var borte i 1986 og 1987. Men jeg mener at det var da grunnlaget, fundamentet, faktisk ble lagt. På den tiden var FMH involvert i flere miljøer:  skatemiljøet og organisasjonen NORB sprang ut fra FMH, det samme med Stopp dopet, ikke dansinga. Utgangspunktet vårt var ikke at vi skulle bruke hiphopkulturen for organisasjonen, men at organisasjonen var til for kulturen, i motsetning til rene kommersielle interesser, ulver og trendforskere som sitter i buksene og passer på. Det var ikke aktuelt for oss å hoppe av selv om færre var interessert.

Media er alltid veldig opptatt av mengde, det var vi klar over, vi som jobbet med narkotika. Man er alltid opptatt av hvor mye noe øker, kvantifiserbare ting. Det som er typisk for alle ungdomskulturer er at alle interesseområder har en indre kjerne som sannsynligvis vil gå i graven som hiphopere. Så har man et omland med folk som er veldig interessert, og som er med i perioder og alltid vil ha en tilknytning til det, men kanskje ikke så bastant. Og så er det dette store omlandet som har en viss interesse, liker det i perioder, er med fordi det er kult eller som er med fordi andre er med.

I dag kan du jo ikke unngå å ha hørt om Eminem. Nå er hiphop gigantisk, og de som spådde hiphopens snare død i 1986/87 må jo i alle fall synes det er  interessant å se hvordan hiphop i dag kanskje er den største musikkformen. Personlig er jeg av de som mener at en artist som Eminem er av de største artistene i dag, uavhengig av sjanger. Hiphop har fått et omfang og en påvirkning innover i samfunnet som kanskje ingen andre ungdomskulturer har hatt. Jeg hører nesten like mye Eminem som på Beethoven. Det er musikken som har gjort kulturen utbredt.

rapjam

ØH: Hiphop blir gjerne kalt en glokal bevegelse.

AS: Det er et veldig godt begrep. Jeg har ikke filosofert noe over årsaken, men det er klart at hiphop har klart å beholde noe av røttene som så mange andre kulturer glipper på. Selv om du kan si at mye er ganske fake, når relativt velfødde norske ungdommer lager tekster om grov undertrykking og trakassering blir det lett litt søtt.

Dansen var alltid akseptert, den var inne på fritidsklubbene, fikk oppdrag på utesteder i Oslo og alle syntes den var sjarmerende – noe den også var. Det var graffiti også helt til å begynne med, men graffitien var mye farligere og skumlere, og hadde flere ”kriminelle” sider enn dansen. Dette er noe av det mest fascinerende med kulturen. Hiphop har disse elementene der så ulike kunstformer kan forenes, det er mye overlapping, men de er også ganske selvstendige. Breakingen har forandret guttekulturen for evig og alltid, den har gjort det naturlig for gutter å danse. Den har gjort naturlig feminitet «lovlig» i tøffe guttekulturer. Graffitien er den smaleste grenen, og er i hovedsak utøverbasert. Det er nesten som jazz, bare morsomt for de som spiller det selv.

Jeg husker en graffitimaler som ikke kjente kodene og hadde tagga i inngangsportalen til FMH. Og han fikk så ørene og mer til flagra av graffitimiljøet, for dette området skulle beskyttes, slik at vi ikke fikk trøbbel. Jeg er vel en av få voksne som har fått en sju meters piece dedisert til seg sjøl. Det synes jeg fortsatt er ganske rørende, Raide var hovedmannen bak det. Det var en bakgård på et relativt lovlig sted på østkanten, veggen ble dessverre revet noen år senere. Men det jeg tror jeg kunne se er at det er et veldig todelt miljø. Du har de som er graffitiartister, der kunsten, bildet, utformningen og det kreative er det sentrale – selv om det spennende og halv- og helulovlige også er et element. Men så har du alle overganger til elementer som er nesten vel så opptatt av at det er ulovlig og spennende, og der det kunstneriske uttrykket ikke er så viktig.

Dette er et dilemma for samfunnet og de som skal håndtere det. Og noen ganger blir det beste det godes fiende, og mange av aksjonene og tiltakene mot graffiti har gjort vondt verre. Jeg liker ikke tagging, og vil ikke ha murvegger i nabolaget mitt tagga ned. Jeg synes kanskje til og med at tagging er en veldig søkt kultur, når man ser hvor det opprinnelig ble brukt. Enkelte akademikere har vel en tendens til å overromantisere og overtolke fenomenet. Det er ikke sikkert at tagging er et uttrykk for undertrykt opprørstrang hos en forfulgt ungdomsgruppe. Det kan vel være at det er helt andre årsaker.

Jeg har alltid vært opptatt av at ungdomskulturer alltid er mangefasettert, mens media ofte tegner et svært forenklet bilde. Det blir veldig svart/hvitt, veldig enten/eller. Store deler av miljøet var relativt vanlig ungdom. Jeg kjenner til hvordan de mest aktive malerne på den tiden satt på radiolokalet vårt på lørdagskvelden og spiste pizza og drakk brus, og var så edru som sannsynligvis ingen, bortsett fra avholdsfolk, var. Lørdag etter lørdag, helg etter helg satt de og tegnet, pratet og lagde skisser – noe du kan få tårer i øya av, og dette er også en del av virkeligheten. Samtidig visste også jeg at elementer i miljøet var av en helt annen skole.

rainbowradio

ØH: Hvordan startet nærradioen til FMH?

AS: 1986 var første sending for Radio Reven, vi ville ta tilbake revenavnet fra dopmiljøet, men det klarte vi ikke. Vi hadde to gutter, der en var breaker i en av gruppene vi sponsa, Kelly Rahman og Alto Braveboy. De hadde Rainbow Show med hiphop og annen musikk, veldig stor bredde. Det tok etter hvert så mye tid av radioens sendetid at det ble Rainbow Radio. I 1987, da Tommy Tee var 17-18 år, mistet han av forskjellige årsaker jobben i nærradioen han jobbet i, og ble henta inn fordi vi hadde hatt kontakt med ham siden han var 13 år og jobbet som tekniker. Jeg tilbød ham da å bli redaktør av nærradioen, og han ble en av Norges yngste nærradioredaktører og hadde eget studio med relativt frie tøyler. Han lagde bra radio, og veldig snart kom programmet Strictly Hip Hop, som jo er forløperen til National Rap Show.

Rainbow Radio ble norsk hiphops radiokanal: Folk fikk tilsendt opptak fra radiosendingene rundt omkring i landet. Det ble etablert et kontaktnett, og det var stadig vekk folk innom for å høre på sendingene. Rainbow Radio hadde i perioder veldig høye lyttertall, og Radio Luxembourg for Hiphop-Norge er et vakkert begrep som jeg blir stolt av. Målestokken vår var at vi var på samme frekvens som Radio 1, og da de begynte å kaste ut andre stasjoner var Rainbow Radio en av de få de ville beholde fordi vi trakk folk til frekvensen.

FMH hadde også en medlemsavis som kom ut i et opplag på 20.000 i kvartalet. Den het Slå tilbake, men gikk over til navnet Energi. Omtrent i 1988/1989 så snakket jeg med Tommy, og han var interessert i å få ting på trykk – og særlig opp mot graffiti. Vi fant ut at vi brukte 8-10 av midtsidene i Slå tilbake til et hiphopblad, og det fikk navnet FatCap – som et bilag til bladet. Etter hvert ble det et tydeligere bilag, og det ble utgitt flere utgaver i farger i opptil 24 sider. FatCap kom i en periode ut i et opplag på 20.000. Men da jeg forsvant fra FMH i 1991, så var ikke kontakten så god lengre – så da ble FatCap eget blad.

ØH: Tidlig på 90-tallet vendte jo dopromantikken tilbake i hiphop for fullt, ikke minst med mariuhanaopphenget til artister som Dr. Dre og Cypress Hill.

AS: Jeg mener forklaringen er forferdelig enkel: «the black man’s burden». Det svarte Amerika har to gigantiske problemer, og det er dop og det totale fraværet av fedre. Og det henger sammen. Derfor synes jeg det er viktig å si at det ikke ligger i hiphopkulturen å være for legalisering, dop og rus. Hvis noe virkelig er ekte rus, er det jo musikk og dans – muskelkulturene der det sitrer i hele kroppen. Er det noe som virkelig ikke trenger dop, er det musikkulturer.

Selvfølgelig finnes dette i hiphopkulturen fordi det finnes i samfunnet. Narkotiske stoffer er et av verdens mest effektive undertrykkingsmidler, svarte i USA klarer så jævla godt å undertrykke seg selv så effektiv på egen hånd.

ØH: Men Ungdom Mot Narkotika mistet gradvis grepet på hiphopkulturen. Hvorfor?

AS: Flere ting. Personlig må man aldri vurdere at ting aldri er så godt organisert at den ikke er avhengig av personer. Mellom Tommy Tee og miljøet rundt radioen, var det gjensidig respekt og tillit. Jeg var 40 år i 1991, og syntes det var på tide å gå av som leder for en ungdomsorganisasjon. Det er sånn at tilliten og respekten til hiphopmiljøet som var så nært knyttet til FMH og lederne ikke eksisterte i i den nye organisasjonen.

Jeg husker at Kelly Rahman var på besøk i 1991, og jeg fortalte at jeg hadde sluttet. Hvorfor? spurte han. Et slikt miljø må ha respekt, og da handler det ikke om alder. En 25 år gammel skoleflink student er ikke nødvendigvis noe man har respekt for. En 25-åring og en 40-åring er like voksne for ungdom, og det blir enda verre om en 25-åring står og sier ”vi unge”, noe en 40-åring aldri ville finne på. På den annen side vokste hiphopkulturen, der vi på 80-tallet nesten kjente alle og hadde personlig kontakt med de fleste. Men når kulturen vokser, kommer andre krefter inn, og det jeg er litt opptatt av er at det ikke er noe ved hiphopkulturen som tilsier at den skal være for narkotika. Men narkotika finnes i samfunnet, og dopkulturen i samfunnet preger alle miljøet – fra børsspekulanter til uteliggere.

ØH: Handler det ikke også om at folk er blitt mer åpne om sitt eget bruk av narkotika?

AS: Jo, men det blir mye flørting, imagebygging og romantisering rundt det. Flott å lese om unge hiphopere som snakker med stolthet om at de har vært rusfrie i flere måneder, og er stolt over det. Det jeg som voksen mann med kontakter i ungdomsmiljøene blir opptatt av, er at det blir så farlig av disse endimensjonale bildene av kulturen og aktørene i miljøet.

Det er ikke sikkert at en økt åpenhet er så positivt, for det er jo fortsatt slik at det store flertallet fortsatt ikke bruker narkotika. Det er sånn at selv folk som bruker narkotiske stoffer, bortsett fra de 7000-8000 som kan defineres som narkomane, så er ikke det deres hovedbeskjeftigelse. Det finnes hiphopere som bruker dop, men de gjør jo ikke det hele tiden. De gjør det sannsynligvis veldig sjeldent, kanskje til og med sjeldnere enn de selv liker og tror.

Jeg er ikke opptatt av at kulturen skal ha et budskap, en misjon eller politisk engasjement, men det viktigste med kulturen er jo ikke at den fremmer dop, men at den er en utrolig spennende kultur som forener dans, graffiti og musikk. Få kulturer har klart å bevare så mye av sin opprinnelse når den er blitt en massekultur. Ingen vil si det om klassisk musikk, selv om klassiske musikere doper seg. Det er mye lettere å stemple en ungdomskultur, selv om den er stor, er hiphop fortsatt mer sårbar enn voksensamfunnets kulturer.

Jeg så  nylig 8 Mile med stor glede, sammen med tre elever. Det var noe utrolig fascinerende med den, noe av det som var så vakkert med filmen ved siden av musikken var denne dempingen. Sammenlignet med Colors og Menace II Society, der man hausser opp gjengene og gjør dem til helter, når de bare er drittunger. Men så klarer Eminem å ha veldig stor innflytelse på filmen og innholdet, og lager en film der disse folka står fram som sårbare, keitete og hjelpeløse. Det sier at «vi er ikke så tøffe», «vi er ikke kriminelle», «vi er ikke verstinger». «Vi kan ha sinne og aggresjon, men se på oss: Vi er litt store barn.» Det klarer Eminem å gjøre, uten at det blir patetisk. Filmen viser hvor sårbar og ekte ungdomskulturen er, hvor lite vold og dop det er. Det dominerer ikke, og hvis det brukes, er det i nærkontakt med voksenkulturen. Det er en sannere film for oss som vet hvordan ungdomskulturen arter seg, for den viser hvor mangefasettert ungdomsmiljøet er. En av de beste ungdomsfilmene noensinne!

Tenk om jeg hadde vært norsklærer i dag, tenk hvordan jeg kunne ha brukt hiphop.

Les Gateavisas intervju med Anders Slaatsveen her.

fatcap1

Advertisements

3 kommentar

  1. Du er savnet Anders, RIP. 5th Avenue (jenta fra holmlia)

  2. VIL I FRED I HIPHOP HIMMELEN MY DEAR TEACHER

  3. […] For er som stikker inom tråden syns jeg dette har læseverdi! Hvil i fred nå Anders Hvil i fred, Anders Slaatsveen | Øyvind Holen Chapter precis 250s, Focal 1037BE,Velodyne DD15, Nottingham Analogue Hyperspace+Psu, Graham […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: