Fantomet sliter, Steffen Kverneland blomstrer

Tegneseriene har «stø kurs mot muldets mørke på kulturuttrykkenes kirkegård», slo Aftenpostens Joacim Lund fast på søndag.

Og joda, de tradisjonelle tegneserieheftene selger stadig mindre. Månedsheftet Sølvpilen, som er Lunds kroneksempel, forsvant faktisk fra bladhyllene alt i 1991.

Men det er godt gjort å skrive en kommentar om tegneserier i 2014 uten å nevne at samtidig som de forsvinner fra matbutikken har de banet seg vei inn i litteraturens verden, til toppen av bokbransjens bestselgerlister (Pondus) og litterære priser (Brageprisen i sakprosa til Munch). Og i USA går det heller ikke så verst.

La oss heller ikke glemme at to av 2014s tre største tegneseriehefter er norske, Pondus med 62.000 i opplag og nykommeren Lunch med 40.000. Ikke helt klar for kirkegården de heller.

Men det er riktig at tegneseriehefter ikke lenger er blant barn og ungdoms foretrukne massemedier, men den tendensen har vært tydelig i rundt 25 år nå. Derfor, en reprise på denne saken jeg skrev for VG i 1996. Og les for all del Ronny Kjelsbergs bloggpost om «Den store tegneseriedøden 1988-1993».

«Ånden som går i motbakke,» skreiv jeg i VG i 1996, samtidig som jeg skreiv om en oppblomstring i den norske tegneserieundergrunnen. Når vi nå skriver 2015 er situasjonen snudd på hodet, og Steffen Kvernelands Munch selger mer enn Fantomet.

Fantomet er nede i et opplag på 10.000 eksemplarer, ifølge Serienett, mens Munch passerte 15.000 i opplag i 2013, som var ny norsk rekord for tegneseriebøker – om vi ser bort fra stripesamlinger som Pondus og Nemi. Og ja, jeg vet at Fantomet kommer ut flere ganger i året, så sammenligningen er ikke helt rettferdig. Men likevel.

Og rekorden ble slått i 2014, da Krüger & Krogh fikk et opplag på 23.000.

Uansett, her er saken min fra 1996. Legg merke til at dette er skrevet fire år før det norske bladmarkedet fikk et oppsving i kjølvannet av suksessen til Pondus-månedsbladet.

Ånden som går i motbakke

Tradisjonelle tegneserier taper i kampen mot nye medier.

Gode, gamle Fantomet og hans kolleger sliter. Konkurransen fra fjernsynet er stor for tegneserieheltene.

Fantomet, den trikotkledde hevneren fra Bengal, har det tyngst av dagens gjenlevende seriehelter. På fem år har opplaget nærmest blitt halvert. Mens Ånden som går i 1990 kunne selge 2,4 millioner tegneserier, er prognosen for 1996 på fattige 1,25 millioner eksemplarer. Fantomets andre venner i superheltbransjen, Supermann, Batman og Edderkoppen, har for lengst vandret heden på det norske markedet. Også andre tradisjonelle serier som Agent X9 og Pyton har problemer.

Økt konkurranse fra andre medier må ta skylden, mener Nils Jacob Førli, produktsjef i Bonnier Publications / Semic AS.

– Folk har for lite tid. Konkurransen fra utallige tv-kanaler og dataspill er knallhard, sier han.

Også ute i den store verden mister tegneseriene publikum. I USA er det totale seriesalget nærmest halvert i løpet av de siste fem årene, og den samme nedgangen merkes i Frankrike.

– Det er generelt forferdelig dårlig marked for tiden, opplyser Ole Vardenær Olsen, serieansvarlig på Tronsmo bokhandel.

Forlagene må ta mye av skylden. Når suksessen var som størst begynte forlagene å tyne markedet. Det ble rett og slett for mange og for dyre tegneserier. Samtidig gikk serieskaperne tom for ideer, og idetørken ble kompensert med dårlige sexserier i Frankrike og dårlige superheltkopier i USA.

Vardenær Olsen tror nedgangen bare er en bølgedal.

– Det begynner å skje mye. Her hjemme i Norge har vi de siste årene fått en svært spennende og dyktig stall av serietegnere. Hvis de norske forlagene kjenner sin besøkelsestid, bør de benytte seg av disse talentene. Flere norske serieskapere av i dag kan bli gode eksportartikler, tror Vardenær Olsen.

– På samme måte som avisene legger seg stadig tettere opp mot tv-mediet, må vi i seriebransjen gjøre det samme, konstaterer Nils Jacob Førli i Bonnier / Semic.

Undersak: Danker ut gamlingene
Seriemarkedet i Norge stagnerer. Men samtidig fører en oppblomstring i det unge, norske seriemiljøet til generasjonskrig: Fidus mot Forresten.

Mens Fantomet har gått seg vill i de dype skoger opplever smalere tegneserier overraskende suksess. Forresten heter et 68 siders hefte, som på kort tid solgte ut hele opplaget på 5500 eksemplarer.

Suksessen til det første nummeret av Forresten vekker nå en del misunnelse hos nærmeste konkurrent på smale serier: Fidus. Konkurrenten har holdt det gående i tre år, men har aldri opplevd samme suksess. VG arrangerer et krigsmøte mellom de to redaksjonene

Skal bombe
– Vi skal bombe trykkeriet deres, raser en noe frustrert Steffen Kverneland fra Fidus til Forresten-folket, dog med et par glimt i øyet.

Kverneland er mest kjent for sitt mektige epos om romanhelten Jonas Fjeld: De knyttede never.

Skal Forresten skyve seriegamlingene ut i kulden? Ja, lyder det unisont fra Erik Falk, Rune Borvik og Robert Sørensen, de tre fremmøtte fra Forresten.

– Blir Fidus nå danket ut av unge, sultne serietegnere? Jeg håper det er plass til begge bladene i Norge, egentlig er vi ganske like, tror Ola Hegdal, mest kjent for tegneserien På kloden i Universitas.

– Jeg tror seriene i Forresten kan ha litt bredere appell, de er litt mindre alvorlige. Fidus-stilen kan kanskje bli litt tungsindig og alvorlig i lengden, jeg savner litt mer «musikalstemning» i seriene våre, fortsetter Hegdal

Skifte
Suksessen innebærer et generasjonsskifte i norsk seriemiljø. For mens Fidus-folket stort sett har passert de 30, er gjennomsnittsalderen i Forresten på kun 24 år.

Bak nykomlingen står en gruppe ildsjeler i alderen 20 til 30 år. Redaktør Erik Falk forteller:

– Vi er en gruppe på rundt 20 serieskapere med base i Bergen, Kristiansand og Oslo. Forresten er en videreføring av mindre blader som Kraftig Kost i Oslo, Smittsomt gjesp i Bergen og Fantazine i Kristiansand.

Det første nummeret inneholdt en salig blanding av svart humor, eksperimentelle serier og triste eventyr. Mest oppsikt vakte nok serien «Leve kongen», en historie om en norsk konge som er så trist fordi han ikke klarer å følge med på saksgangen i statsråd. Serien fikk blant andre Fædrelandsvennen til å mumle om majestetsfornærmelse.

Fidus så dagens lys vinteren 1993. Bladet ble startet på initiativ fra Christopher Nielsen, og i løpet av 1992 ble en redaksjon, utsprunget fra eliten i Norges seriemiljø, stiftet. Den opprinnelige redaksjonen besto av Knut Nærum, Waldemar Hepstein, Steffen Kverneland, Ola Hegdal og Mikael Holmberg, samt før nevnte Nielsen.

Seriebladet Forresten dukket opp i bladhyllene vinteren 1996, som Gateavisas tegneserieekstra. 13 serieskapere ned til 20 år sto for seriene i det første nummeret. Målsettingen for bladet er at serieskaperne skal få en anledning til å lage de tegneseriene de selv har lyst til. Førsteopplaget på 5500 er utsolgt.

Sproing-notis
Den årlige tegneserieprisen Sproing gikk i år til Jason og Gary Larson. Prisen for 1995s beste norske tegneserie går til albumdebuten Lomma full av regn.

Jason, eller John Arne Sæterøy, er fra Molde.

USAs Gary Larson stakk av med Sproing-prisen for beste utenlandske tegneserie.

Gjennomsnittsopplag pr. måned for tegneserier i Norge fra 1991 til 1995: