Selv om det tider blir faretruende glatt, er det ingen tvil om at Alicia Keys er en stjerne som bare skinner sterkere og sterkere.
Alicia Keys
Oslo Spektrum
5/6
«En stjerne er født», skrev Dagsavisen i fjor sommer da den 20 år gamle Alicia Keys debuterte med Songs in A Minor. I går beviste Manhattan-jenta at vi hadde rett med en til fingerspissene profesjonell og selvsikker konsert i Oslo Spektrum.
Kreativ lek
Der albumet begynner forsiktig med brokker av Måneskinnssonaten, innleder Beethoven-fan Alicia konserten med en opprocka utgave av Skjebnesymfonien. Det kraftigere uttrykket var betegnende for en muskuløs konsert der låtene fra debuten virket som de hadde tilbrakt timevis i helsestudio. Dette var nærmere en funky og kvinnelig Prince enn den noe tekkelige pianojenta som dominerer et hakk for mye på albumet.
R&b-stjerner i Oslo Spektrum er fortsatt ikke hverdagskost, og spesielt ikke artister som bare har et eneste album bak seg. Men suksesshistorien til Alicia Keys er bemerkelsesverdig på flere måter. Et knapt år er gått siden debuten, og det er ingen tvil om at Keys har innfridd stjernepotensialet.
Men Alicia har tross alt bare ett album å spille på, så det som var mest spennende før konserten var hvordan hun skulle fylle en konsert med en times låtmateriale. Sto vi foran en Lauryn Hill-opplevelse med store mengder følelsestungt skitprat? Eller ville vi få mange nye låter?
«Tonight we have so much to talk about, Norway», sa hun etter åpningslåtene «Rock With U» og «The Life». Uff da. Men selv om det ble tid til prat fylte heldigvis Keys tiden med musisering og kreative inngrep. Prince-coveren «How Come You Don’t Call Me» ble for eksempel forvandlet til en 15 minutter lang funkopera med innlagt telefonsketsj.
Flinkisfunk
Selv om Keys’ åtte mann sterke band og tre korsangere til tider tenderte mot flinkisfunk var det liten tvil om at Keys eide scenen på egen hånd. Bandet var kledd opp i stygge hverdagsklær og dyttet langt tilbake på scenen, men det var ikke nødvendig for at vi skulle forstå hvem som var stjernen på scenen.
Oppvarmingen med den småvokste rapperen Freak Nasty var ikke akkurat det beste vi har sett av hiphop på en norsk scene, men seansen må regnes som Keys’ musikalske programerklæring – med snutter av spor fra Diana Ross, Michael Jackson, G. Dep, M.O.P. og The Notorious B.I.G. De viste både hvor Keys kommer fra og hvor hun føler seg hjemme. Hun er ingen renskåret hip hop-diva som Mary J. Blige, ingen moder jord-aktig «soul sister» som Erykah Badu eller futuristisk funkdiva à la Aaliyah.
I stedet står hun for en balansegang mellom hiphopkulturen, Prince-aktig sjangersurfing, klassisk låtskriverkunst i skolen etter Aretha Franklin, Stevie Wonder og tidlig James Brown, ultra-smooth r&b i nabolaget Luther Vandross og Anita Baker og en dæsj glitrende Las Vegas-entertainer – i tillegg til hennes klare forkjærlighet for både jazz og klassisk.
Keys er musiker, og når hun setter seg alene ved pianoet i konsertens midtseksjon rynker nok en del av hiphopkidsa på nesa.
Til tider med god grunn, for det blir fort et noe glatt cocktailbar-preg over henne. Men samtidig kryr det nok av ungjenter i salen som angrer bittert på at de la pianospillet på hylla – for Keys klarer det nesten umulige å gjøre pianoet kult igjen.
Deadlinespøkelset forhindret Dagsavisen å få med seg avslutningen der Keys’ største slagere «Fallin» og «A Woman’s Worth» var gjemt bort, men den første drøye timen var såpass sterk og gjennomført at vi velger å tro at Alicia også klarte den biffen utmerket.
For dette var tross alt en imponerende, om enn noe glatt, oppvisning fra en artist som fortsatt er helt i starten av karrieren. Det tok Prince tre album å finne formen, hvem vet hva Alicia Keys kan finne på framover? Jeg begynte med å sitere Dagsavisens albumanmeldelse, og avslutter like gjerne med det samme: «Keys levner ingen tvil om at hun er en artist med stort potensial, som vi trolig kan vente oss større ting av framover.»
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Øyvind Holen 