Ikke-legendarisk konsert 3: Gluecifer på Rockefeller 2004

Hva var den beste Gluecifer-konserten? Umulig spørsmål, men når skal Biff Malibu gjenforene bandet? Skal Penthouse Playboys få beholde jula aleine?

Her er min anmeldelse av julekonserten i 2004.

Captain Murphy
Aktuell CD: Captain Murphy
3/6

Bonk
Aktuell CD: Western Soul
3/6

Gluecifer
Aktuell CD: Automatic Thrill
5/6

Rockefeller
Publikum: Rundt 1100.

Hvis Gluecifer tar med seg bedre oppvarmingsband, kan de godt rocke julen inn hvert år.

”Jeg blir ofte øm i julen”, sa vokalist Biff Malibu. Det var fire låter ut i konserten, men dette var en svært få påminnere om at det bare var tre dager til julaften. Dette var ingen julekonsert, men avslutningen på Gluecifers europaturné. Men når Young Neils og deLillos en gang gir seg, trenger vi nye juletradisjoner – og Gluecifer leverte en god søknad i går.

Rockeshow
Biff har slitt med sykdom, men han og bandet var i god form igjen på Rockefeller: Elegant matchet i svart, hvitt og rødt, men med store rom for indivduelle krumspring. Slik er Gluecifers musikk også: Svart for den rocka tyngden, rødt for de mest fengende låtene og hvitt for den uskyldsrene showgleden. Gluecifer er både Las Vegas og Last Train.

Sammen med Turboneger er de ett av få norske rockeband som gir publikum godt koreograferte rockeshow, med et nøye planlagt utvalg av sine ”greatest hits”. Gluecifer er det perfekte festivalband. Har du disse gutta på plakaten, er det ikke så viktig hvem som ellers spiller. Og de når de begrenser seg til en drøy time – slik som i går.

Oppvarmerne skuffet
Med to oppvarmere var det da også festivalfølelse på Rockefeller. Svenske Captain Murphy ser og høres ut som de kommer i tidsmaskin fra 1970, men dessverre er utseendet mer gjennomført enn låtene. De er en light-utgave av MC5 og The Who, men har ikke lært seg oppvarmerkunsten om å holde det ”short and sweet”. Settet deres var preget av uttværing, posering og selvdigging, og det ble ganske kjedelig.

Bonk startet lovende med fullt øs og et spennende sammensurium av syrerock, punk, metal og amerikansk indierock. ”Front Page” og ”Ny Hao Mama” var langt mer hardtslående enn det noe puslete lydbildet på albumet Western Soul, og trommis Gisle Amundsen var stjerne.

Hans bakgrunn fra det ekstreme punkbandet Smorgasbord er limet som holder Bonk sammen, men tønnene bandet ramler med er ofte ganske tomme. Det er mye øs, men mange svake låter. Hadde Bonk vært et fotballag, ville Amundsen raskt blitt kjøpt opp av en toppklubb.

Varsler pause
Gluecifer har det Bonk mangler: Utstråling og minneverdige låter. De genspleiser sine to ferskeste album, Automatic Thrill og Basement Apes, og gir oss en forutsigbar, men tilfredsstillende hitparade: ”Take It”, ”Reversed”, ”A Call From The Other Side”, ”Here Come The Pigs”, ”Put Me On A Plate” og ”Shotgun Seat” (dedisert til Biffs nye Ford Pinto) får Rockefeller-gulvet til å gynge.

Gjengen krydrer også med gamle bragder som ”Titanium Sunset” (1997) og ”The Year of Manly Living” (1998), før ballet avsluttes med mektige versjoner av ”Shaking So Bad” og ”Black Book Lodge”.

Sa vi avsluttet? ”Automatic Thrill”, ”Rockthrone” og ”Easy Living” er ekstranumre, og Biff avslutter med å advare at det kan bli lenge til neste gang Gluecifer spiller i Oslo. De er ”done with the easy living” for denne gang, mens vi takker og bukker for ferden.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.