Ikke-legendarisk konsert 4: WE på Blå i 2004

WE, hvor ble det av dere i alt mylderet?

Her er min anmeldelse fra Blå 3. oktober 2004.

WE
Blå, lørdag
Publikum: 350 (veldig fullt)
Aktuell CD: Smugglers
5/6

Hovseter-bandet har tatt steget opp fra undergrunnen.

En mørk kveld i 1970: Ozzy Osbourne, Geezer Butler, Jimmy Page og John Bonham møtes på hemmelig sted. Med Black Sabbath og Led Zeppelin har de etablert heavy metal som genre, nå står neste ledd i planen om verdensherredømme for døren. Gutta blir enige om å befrukte nøye utvalgte kvinner verden rundt, slik at deres døtre og sønner vil bringe arven videre.

34 år senere inntar WE førsteplassen på VG-lista, og oppgaven er fullført i Norge.

WE er et band som oppfordrer til mytemakeri, og etter 11 år har Hovseter-bandet endelig tatt steget opp fra undergrunnen med albumet Smugglers. Thomas Felberg (vokal), Andreas «Don Dons» Kirkvaag (gitar, gitar og atter gitar), Kristian «Krisvaag» Kirkvaag (trommer), Geir Anders «Goshie» Jensen (bass) og nykommeren Jan Tariq Rui Rahman (tangenter og det meste annet, og som ser ut som en krysning av Christer Falck og Che Guevara) er åndelige sønner av Led Zeppelin og Black Sabbath, men deres største ledestjerne er kanskje likevel countryrockpionéren Gram Parsons.

Ikke musikalsk, men fordi Parsons ønsket å lage utenomjordisk musikk. Han døpte det «cosmic american music», mens WE kaller det «cosmic biker-rock’n’roll».

– Det er bare én ting å gjøre: sparke i gang rock’n’roll-sykkelen. Den kosmiske motorsykkelen, roper Felberg på et fullstappet Blå.

Ikledd indianerfjær, et digert halskjede, røde skinnbukser, øyensminke og bar overkropp ser han da også ut som han kommer fra en annen planet, og etter halvannen time i WE-universet sier han selv at han er «i lettere rock-sjokk».

Det samme gjelder oss publikummere, for WE er blitt så selvsikre, karismatiske og originale at de savner sidestykke i norsk rock akkurat nå. De er i ferd med å skape sin egen genre – psykedelisk freak’n’roll – slik Motorpsycho gjorde på 90-tallet.

På 90-tallet spilte WE for ti- femten stykker på Martins i Lillestrøm, og opplevde at de skremte bort alle sammen – inkludert bartenderen (som isteden tok oppvasken). Nå samler de både rockere, trendnisser, platesamlere og overparfymerte jenter, men det er ikke bare publikum som har forandret mening. For WE har trimmet riffmotoren og popteften, og har langt mer enn tung metalposering og psykedeliske prog-utskeielser å lene seg på.

Lørdagens konsert rommet hele tre mini-rockeoperaer: 1997s «Wooferwheels», 2002s «1971» og årets «Smugglers». Men de har også flere hoderystende poplåter i bagasjen: «Carefree», «Lightyears Ahead», «Kickin’» og «Crawling Out of the Wreckage». De er blitt mindre retrofiksert, og tatt opp i seg mer melodiøs moderne hardrock à la Queens of the Stone Age. Smugglers er deres Songs For The Deaf.

Lørdagens konsert var av den sjeldne typen der du synes bandet spiller for mange gamle låter – fordi du bare har lyst til å høre de nye.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.