Gary Larsons The Far Side (1980-1995)

Og når vi først snakker om Tommy og Tigern: Savner dere også Gary Larson og hans The Far Side? En viktig del av amerikansk humor døde i 1995.

Her er mine anmeldelser.

Gary Larson
Galleri Larson 1
Bladkompaniet 1998

Den forskrudde humorens mester.

Den første boken som samler vitsemesteren Gary Larsons verk fra 1980 til 1984 starter slik: To monstre ligger under en barneseng og snakker sammen. «Nå har jeg den igjen, Steinar – en sånn ekkel følelse av at det er noe oppå senga.»

Gary Larson snur verden på hodet, han tar våre vante forestillinger og klisjeer og snur dem fullstendig rundt. I Larsons verden har man neshorn som kjæledyr, kuer er intelligente, forskere er barnslige idioter som har svampekrig, mens naboen har skaffet seg atombomben. Vitsetegneren fra Seattle har revolusjonert vitsetegningen, og følges av en hærskare kopister og etterfølgere over hele verden. Fremfor alt har han hevet terskelen på hvor innfløkte og kompliserte vitsene kan være. Du bør både være belest og samfunnsorientert for å få fullt utbytte av Larsons vitser. For å skjønne vitsen «Min middag med Anton» bør du helst kjenne til filmen Min middag med André.

I seriebladet Larsons gale verden har da også redaksjonen enkelte ganger kapitulert fullstendig og bedt leserne om hjelp til å forstå enkelte poenger. En boksamling av de bisarre og utspekulerte vitsene er fullt fortjent, men har vært forsinket i årevis på grunn av forhandlinger mellom Bladkompaniet og FarWorks Inc. Trolig har redaksjonen ønsket å sette sammen en annen samling enn den amerikanske The Far Side Gallery. For Galleri Larson 1 har ett problem:

Den rommer flere uoversettelige vitser, som redaksjonen dessverre har gjort forsøk på å oversette. I seriebladet trykker man ofte vitser på engelsk, med en norsk forklaring under. Denne løsningen burde også vært valgt i boken, for her går flere poenger tapt. The Creature From The Black Lagoon, eggemannen Humpty Dumpty og sangen «I Came From Alabama With My Banjo On My Knee» er ting Larson ofte bruker, og som mange nordmenn ikke har noe forhold til, mens uttrykket «things that go bump in the night» mister sin kraft når det oversettes til «det som knaker om natten».

Dette er små innvendinger, 95 prosent av vitsene fungerer og bør å føre til mye knegging og humring.

[2015-kommentar: Det ble bare to utgaver av Galleri Larson, prosjektet strandet på grunn av detaljstyring fra rettighetshaveren.]

Gary Larson
Et hår i maten – En ung meitemarks historie
Bladkompaniet

Frisk og belærende barnebok à la Larson.

Gary Larson har lagt ned The Far Side, og nå går han løs på de yngste. Et hår i maten er en barnebok for Larson-fans i alle aldre.

Historien begynner på sedvanlig larsonsk vis; vi møter en meitemarkfamilie på tre, der et hår i maten får det til å sprekke for minstemann: «Jeg hater å være mark. Vi er de laveste av de lave. (…) Det eneste vi gjør, er å krype rundt i denne dumme bakken». Utbruddet får pappa Mark til å fortelle historien om den unge jomfruen Harriet.

Språket til Larson er morsomt og levende, og han har ingen større problemer med å spinne en lengre historie enn vi kjenner fra vitsetegningene hans.

Men siden dette er en barnebok, har Larson tydelig sett seg nødt til å gi historien en pedagogisk vinkling. Men tegningene er spekket med larsonske vitser, og budskapet er forbausende friskt og direkte til barnebok å være:

Naturen er beinhard og alle de små, søte skapningene er stort sett opptatt av å drepe, spise eller forplante seg. Virkeligheten er med andre ord en helt annen enn den vi er blitt tvangsfôret med gjennom dyrefabler fra Æsop til Walt Disney.

Den håpløst romantiske Harriets versjon av skogens dyreliv settes brutalt i perspektiv gjennom pappa Marks korreksjoner: «Øyenstikkere! Se hvordan de danser i luften, som ballettdansere med vinger» utbryter Harriet, mens pappa Mark tørt noterer at bevingede mordere i ballerinaskjørt er nærmere sannheten.

Gi denne boken til sneipen i familien, men les den selv først.

Eivor Vindenes (red.)
Larsons Gale Verden sommerspesial
Bladkompaniet 2003
3/6

Kjøp heller månedsheftet.

Larsons gale verden var Bladkompaniets andre humorsuksess etter Tommy og Tigern og holder fortsatt høy månedlig kvalitet [2015-kommentar: LGV gikk inn i 2009]. Dette albumet byr på flere av de samme gode seriene, men føles allikevel som en høyst unødvendig utgivelse.

Jeg forventer ganske enkelt noe ekstra når et norsk forlag en sjelden gang bruker albumformatet, og det er nok derfor denne sommerspesialen bare føles som en oppspjåket utgave av heftet. En 16 siders Karine Haaland-spesial trekker opp, men trofaste lesere vil kjenne igjen mange av både Haaland- og Larson-vitsene fra tidligere utgivelser.

Albumet er ikke direkte dårlig, men klarer ikke å forsvare det bedre papiret og den høyere prisen – og det er vanskelig å finne andre motiv for utgivelsen enn å skvise noen ekstra kroner ut av leserne. Da er juli-utgaven av månedsheftet et langt bedre kjøp, der det attpå følger med en egen metal-spesial av Torbjørn Liens Kollektivet.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.