I anledning alt maset om Tommy og Tigern og The Far Side: Får avisseriene noen gang like gode vilkår som for 100 år siden?
Little Nemo in Slumberland
Den moderne avisseriens renessanse i Norge begynte da VG tok grep om tegneseriesidene sine og fikk inn Bill Wattersons Tommy og Tigern på 1980-tallet. De mistet raskt ledertrøya til Dagbladet og deres daglige doser med Pondus, M, Rocky og Nemi, men hvorfor velger avisledelsen å skusle bort denne gullgruven ved å trykke stripene så små at de blir slitsomme å lese? Nemi får riktignok en helside i Magasinet, men det blir ekstra pussig når tegnere som Frode Øverli og Mads Eriksen er så dyktige at de har mer til felles med avisseriens gullalder enn dagens amerikanske avisserier.
Mens ferske stripeserier som Dilbert, FoxTrot og Perler for svin konsentrerer seg om å gjøre streken så enkel og ikonisk som overhodet mulig, for å tilpasse seg den stadig krympende plassen dagens aviser stiller til rådighet, går Øverli og Eriksen motsatt vei. Bill Watterson gjorde i sin tid et opprør mot forenklingen og nedkrympingen som rammet avisseriene, og disse to nordmennene tar opp hansken med striper så fylt med nyanser og detaljer at de ofte går tapt når stripene blir trykket i avisa. Heldigvis samles stripene i bokform, for inntil dette bedrer seg boikotter jeg avisstripene – enda så bra de utføres fra tegnernes side.
Det var andre boller for 100 år siden. Fra århundreskiftet og fram til andre verdenskrig var «the funnies» noe som virkelig samlet innbyggerne i den unge staten USA. De sterkeste figurene rev seg løs fra klasse, religion og etnisitet, mens andre ga et treffende bilde av landets sammensatte klassesamfunn, som var mindre sminket og føltes mer ekte enn populærkulturelle konkurrenter innen filmen og pulpromanene.
Jeg tenker på hillbilliene i Snøfte Smith, den nyrike arbeiderklasse-iren og hans krevende kone i Fiinbeck og Fia eller småbylivet i Gasoline Alley. I tillegg var avisseriene en visuell nytelse, som iblant kunne boltre seg over en hel avisside – i storformat. Bare tenk på de intrikate tegningene du husker fra Fiinbeck og Fia-juleheftene, eller se for deg den tidløse klassikeren Little Nemo in Slumberland brettet ut over en hel Aftenposten-side før avisa gikk over til tabloid.
Har du noen kroner til overs, kan du også oppleve den sprudlende fantasien og fargesprakende detaljrikdommen til Winsor McCay i all sin prakt. Praktboka Little Nemo in Slumberland: So Many Splendid Sundays! presenterer et utvalg av de beste søndagssidene fra 1905 til 1910, og selv om kvadratmeterprisen ligger i nærheten av en osloleilighet på beste østkant i Oslo, er det en åpenbaring å se seriene i størrelsen de opprinnelig ble trykket i. Om ikke annet bør dette være obligatorisk lesning for de i Dagbladet-huset som sitter med ansvaret for å stappe dagens beste avisstriper inn på fattige trespaltere.
Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2006.
Øyvind Holen 