Etter Tommy og Tigern: Pels & poter (1994-)

Er Pels & poter det nærmeste vi kommer en Tommy og Tigern på 2000-tallet? Eller er den altfor sukkersøt?

Patrick McDonnell
Humor-album nr. 4: Pels & poter
Schibsted Forlagene 2004
4/6

Sukkersøt stripeserie med flere lag.

Da Bill Watterson la ned Tommy og Tigern i 1995, etterlot han seg et tomrom i amerikanske avisserier. Tilfeldigvis debuterte Patrick McDonnells Mutts bare noen måneder før Watterson la inn årene, og den underfundige serien om hunden Earl og katten Mooch var så bra at den gjorde savnet etter Tommy mindre.

Serien ble døpt Hundeliv da den debuterte på norsk i bladet Serieparaden i 1997, og i dag er Oscar og Eugene (som de heter på norsk) fast gjest i nettopp Tommy og Tigern-bladet som Pels & poter. Dette er seriens andre norske album, selv om Schibsted presenterer det som det første (Egmont har gitt ut et Hundeliv-album tidligere.)

Pels & poter er i overkant yndig og familievennlig for de som liker den røffere humoren til Gary Larson og Bud Grace, og har ikke et like rikt univers som Watterson.

Det serien har, er en befriende varme og sjarm, samt en rufsete og ekspressiv strek som minner sterkt om forbildet Krazy Kat. Det er som om dyrene fra Krazy Kat har forvillet seg inn i Knøttene, og resultatet er en tidløs og elegant serie, som i store doser kan bli hakket for søtt.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.