Mandag 16. februar har John Patrick McEnroe Jr. bursdag. Hvorfor ikke feire 56-åringen med å lese boka Å være John McEnroe? Et essay som sier mer om verden enn de fleste biografier.
Når engelskmannen Tim Adams skriver om John McEnroe biter han seg fast i essensen som en rabiesbefengt hund, og slipper aldri taket.
Resultatet er et lynende smart og sympatisk essay, opprinnelig fra 2003, og nå oversatt til norsk. Dette er dels et psykologisk portrett av McEnroe, men like mye en fortelling om tennissportens sjel, klasseaspektet, kommersialiseringen av toppidretten, rivaliseringen om å være aller best og arven fra Wimbledon i forhold til både mediesirkus og reality-tv.
Utgangspunktet er den arge rivaliseringen mellom McEnroe og Björn Borg tidlig på 1980-tallet; den illsinte og utrøstelige amerikaneren og den tålmodige og overtroiske svensken. Men som Adams skriver, «store tennisspillere, lik store sjakkspillere eller store boksere, kan ikke leve isolert: De trenger rivalisering, en likemann, for å finne ut hva de er i stand til å oppnå.» Disse tvekampene blir et vannskille for tennissporten, for den lettere nostalgiske Adams.
McEnroe er bindeleddet mellom gammel og ny tid, den siste individualisten og personligheten i en sport som er overtatt av pengegriske slagmaskiner. Samtidig innrømmer McEnroe at han valgte «middelmådighet av verdensklasse» de siste årene i karrieren på grunn av pengene, og som frontfigur for Nike la han også mye av grunnlaget for Phil Knights enorme formue.
For McEnroe går idrettsglede og enorme ambisjoner hånd i hånd, og kontrasten mellom hans fortsatt voldsomme engasjement som oldboys-spiller og den kyniske russeren Marat Safin er slående: «For meg er det bare business, og denne tennisbusinessen er en business som jeg liker godt,» sier Safin.
Tim Adams
Å være John McEnroe
Arneberg (2007), 136 sider
McEnroe er bindeleddet mellom gammel og ny tid.
Øyvind Holen 