Love: Evig kjærlighet

Lørdag 7. mars skulle Arthur Taylor Lee (1945-2006) ha feira sin 70-årsdag. Slik gikk det ikke. 

Jeg var så heldig å oppleve Lee på Rockefeller i 2004, og året før skreiv jeg denne teksten om liveplata Forever Changes in Concert.

Forever Changes av Love er en plate som bare blir bedre og bedre for hvert år som går. Og med sin nye konsertversjon av albumet kan hjernen i bandet, Arthur Lee, endelig høste rosen og æren han fortjener.

”Arthur, you don’t know how long we’ve waited”, roper en begeistret kvinnelig publikummer etter at ”Alone Again Or”, åpningssporet fra Forever Changes, toner ut. Seansen er hentet fra Forever Changes In Concert; en konsertversjon av hele det klassiske albumet fra London 2002, fremført med fullt band og orkester av blåsere og strykere.

Det er en oppsiktsvekkende plate; ikke fordi den på noen måte tangerer originalen, men fordi den 35 år etter er et bemerkelsesverdig comeback for en av 60-tallets mest talentfulle og tragiske musikere og en solid påminner om hvilket fullendt mesterverk Forever Changes er.

Flower power
La oss gå tilbake til begynnelsen. Love var et typisk barn av Los Angeles på midten av 60-tallet. Arthur Lee var førstemann som slapp Jimi Hendrix til i studio da han spilte på ”My Diary” med Rosa Lee Brooks, gitarist Bryan Maclean var roadie for The Byrds, og Love var blant de første rockebandene med både svarte og hvite musikere. Lee har kalt seg for den første svarte hippien og et viktig musikalsk, kulturelt og motemessig forbilde for både Hendrix og Sly Stone.

Love lånte mye fra The Byrds og de utallige britiske popbandene på 60-tallet på debutalbumet Love fra 1966, som viste fram et lovende, men ikke voldsomt originalt band et sted mellom garasjerock og folkrock. Oppfølgeren Da Capo fra 1967 utvidet paletten med større innslag av psykedelisk rock, urpunk og jazzfraseringer, men Forever Changes kom allikevel ut av det blå senere samme år.

11 særegne sanger med stadig overraskende vendinger og overdådige stryker- og blåserarrangementer; en forbløffende original form for folkpsykedelia. Den musikalske inspirasjonen kom fra alle kanter; fra samtidige som The Beatles, The Zombies, The Byrds og The Rolling Stones, men også mer uventede kilder som Broadway-musikaler, smørsangeren Johnny Mathis, Herb Alpert, flamenco, Prokofjev, Motown, Tom Jones og Ike Turner. I tillegg ga melodiene og ikke minst tekstene albumet en mørk og skremmende undertone, med tapt kjærlighet, falskhet og et ønske om forandring som gjennomgående temaer. Det var en snikpremiere på paranoiaen, usikkerheten og angsten som skulle prege nedturen for motkulturene og ”flower power”-bevegelsen noen år senere.

Langsiktig suksess
Men Forever Changes ble ingen umiddelbar suksess. Bandet gadd rett og slett ikke å turnere, gjorde få intervjuer, takket nei til Monterey-festivalen i 1967 og var fornøyd med et hengivent publikum i Los Angeles og kultstatus i Storbritannia (der Forever Changes kom på 25. plass på salgslistene).

Albumet nådde bare 154. plass på salgslistene i USA, men ligger nå konstant i toppen av kåringene av tidenes beste plater. Bare i 2002 solgte Forever Changes 100.000 eksemplarer, og nå står det trygt sammen med 60-tallsklassikere som The Beatles’ Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, The Rolling Stones’ Beggars Banquet, The Byrds’ Sweetheart of the Rodeo og The Beach Boys’ Pet Sounds.

Arthur Lee var preget av fatalisme under arbeidet med Forever Changes, og var overbevist om at han kom til å dø etter innspillingen. ”This is the time and life that I’m living, and I’ll face each day with a smile / Because the time that I’ve been given is such a little while, and for every happy hello there will be goodbye”, som han synger i ”You Set the Scene”.

Lee døde ikke, men Love gjorde det. Lee sparket hele bandet kort etter utgivelsen, vendte tilbake med et nytt Love året etter og ga ut flere album. Men magien var borte, og en solokarriere tidlig på 70-tallet ble heller ingen suksess. Lee gikk i glemmeboka inntil han på 90-tallet ble dømt til 12 år, og sonte seks, i fengsel for ulovlig våpenbesittelse.

2000-tallet har så langt vært Lees mest givende siden han forsvant fra offentligheten, i form av konsertplatene Electrically Speaking og Forever Changes In Concert. Foreløpig har dette bare ført til én ny sang, ”That’s the Way It Goes”, men Lee har varslet en plate med nye sanger han skrev midt på 90-tallet.

Jeg gleder meg til den, men først bør du sjekke ut Forever Changes Deluxe Edition (med sju bonusspor) eller den doble samleren Love Story, som i tillegg til hele Forever Changes inneholder høydepunkter fra Loves varierte karriere. Dette kan bli starten på et evigvarende kjærlighetsforhold.

 Opprinnelig publisert i Ny Tid.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: